Når fjellet raser skal verden gå under

«Telemark var i gamle dager et lukket og ukjent stykke av landet. De fleste dalene våre hadde forbindelser både østover og vestover, men telenes rike lå som en avsides krok med høye fjell på alle kanter. Det var noe nær det indre Afrika for de fleste – vilt og usivilisert, og beretningene som kom derfra var nettopp de mest skremmende»

Slik åpner Thorbjørn Egners nydelige bok «Gamle hus i Rauland». Under krigen reiste forfatteren av «Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» rundt i Rauland og Møsstrond og tegnet kulturlandskapet og arkitekturen han så på sin ferd.

Bli med på en liten flytur over vakre, ville og vene Telemark, så kan du selv se hvor åpent og storslått fylket er.

Reisen begynner over Rønnomnibben i Bø i Tørdal i Drangedal. Toppen er 615 meter høy, og den er vill og vakker. Turbeskrivelsene forteller at du enkelte steder nesten må ty til klatring for å komme frem og opp, men den skal være overkommelig om formen din er god.

Rønnomnibben i Drangedal.

I den disige horisonten dukker et av fylket mest karakteristiske fjell opp, og det er Hægefjell. Fjellet, som er et eldorado for klatrere, ligger i grenselandet mellom Nissedal og Kviteseid, og rager høyt opp over Nisser. Toppen ligger 1.021 m.o.h.. Om du ikke verken tør eller vil klatre, finnes det en sti for oss som ikke ser det som sitt mål i livet å henge i en tynn tråd i en stupbratt fjellside. God tur – enten om du klatrer eller går.

Hægefjell i Nissedal og Kviteseid.

Under Hægefjell ligger altså Nisser. Den strekker seg fra Treungen til Vrådal, og er den nest største i Telemark. Det er kun Møsvatn i Vinje og Tinn som er større. Nisser har strender som utkonkurrerer det beste Syden har å by på. På Fjone-siden er det bare å boltre seg på de mange sandstrendene. Temperaturen i vannet er dog ikke alltid like god som i Syden.

Nisser, innsjøen med strender selv ikke Syden kan by på.

Etter en lang venstresving, setter flyets pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb kursen enda lenger vest. Jeg er så heldig at jeg ved flere anledninger har fått være med Vegard opp og over verdens vakreste fylke, og han er sikkerheten selv bak spakene. Takk til Vegard som lar meg oppleve dette.

Pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb.

En av Norges dypeste innsjøer er Bandak i Tokke og Kviteseid. Den er en del av Telemarkskanalen, og innerst ligger Dalen med sitt praktfulle hotell. Ingen av kanalbåtene var å se da vi fløy over, men lyset malte landskapet som ingen kunstmalere klarer å få til.

Bandak.

Skorve ligger i Seljord. Fjellområdet er nok aller mest kjent for sine flyvrak fra krigens dager. 9.september 1944 styrtet et alliert fly på vei til hjemmestyrkene med forsyninger, og bare en drøy måned seinere styrtet et tysk passasjerfly. Deler av vrakene ligger fortsatt synlig i terrenget.

Over Flatdal ser vi rett ned på det fantastiske Nutheim Gjestgiveri. De serverer mat i toppklasse, og er du glad i mat bør du legge turen innom her.

Fra Skorve tar det ikke lang tid før Vindeggen ligger i front. Fjellet ligger i Hjartdal kommune sørvest for Gaustatoppen, i landskapsvernområdet Brattefjell/Vindeggen. Toppunktet ligger hele 1.516 mo.h.

Skorve i Seljord.

Nutheim Gjestgiveri i Flatdal.

Vindeggen i Hjartdal.

Om det er klarvær kan du nesten se fjellet umiddelbart etter at du tar av fra Geiteryggen. Telemarks tak på 1.883 m.o.h. er godt synlig fra alle himmelretninger. Jeg snakker selvfølgelig om Gaustatoppen.

Når Vegard drar spakene og legger flyet over Rjukan og Vestfjorddalen, er det så man kan miste pusten av det mektige synet. Gaustatoppen troner mektig over den lille turistbyen, og på den andre siden strekker Hardangervidda seg innover mil etter mil etter mil. Men der er det disig og mørke skyer, så den turen må vi ta ved en annen anledning.

Det renner en tynn stripe med vann i Rjukanfossen, ved Maristien kan vi se aktivitet rundt plassen der Marispelet foregår nær det bratte og ville juvet, og på Vemork graves det etter mer historisk gull i tungtvannskjelleren. Tyttebæret er på vei opp fjellsiden til Gvepseborg. Tyttebæret er en av vognene på Krossobanen fra 1928 – fjellbanen som Norsk Hydro bygde for at Rjukans befolkning skulle få se sollyset på vinteren. I dag har de et eget solspeil på Rjukan.

Rjukan og Gaustatoppen.

Her graver de ut tungtvannskjelleren på Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork.

Etter et sveip over Atrå og Austbygda i Tinn, får vi et mektig syn midt i fleisen. Sola trenger gjennom skylaget og sender strålene sine ned mot landskapet. Gaustatoppen, Tinnsjøen glitrer, og inni dalen kan du se at sola treffer Mæl. Det er vakkert – rett og slett. Tinnsjøen er Norges tredje dypeste innsjø  Dybden er målt til 460 meter.

Det er mektig å se at sola maler landskapet i Tinn.

Tinnsjøen.

Etter å ha flydd over Hovinheia og Tinnoset, flyr vi mot Notodden og Bø. Heddal stavkirke fra begynnelsen av 1200-tallet er Norges største stavkirke, men fra lufta ser den ut som noe jeg kunne ha bygget i Lego. For alt jeg vet kan det hende den finnes som et Lego-sett.

Himingsjå under Himingen er Notodden Turlags ubetjente DNT-hytte med hele 45 sengeplasser. Himingen ligger 1.066 m.o.h., og flere og flere oppdager hvor fin turen opp er. Utsikten er gevinsten.

Heddal stavkirke i Notodden.

Himingen i Notodden.

Det er tåkete og disig i denne delen av fylket, men plutselig brer Seljordsvatnet seg ut under kveldshimmelen. Sjøormen Selma er ikke å se, men vi tør ikke fly for nærme. Tenk om hun strekker hals og tar en jafs av flyet med seg ned i dypet.

Seljordsvatnet renner ut i Bøelva. De sier at det er ikke gull alt som glimrer, men jeg mener bestemt at Bøelva absolutt er gull.

Seljordsvatnet.

Bøelva i Bø i Telemark.

Før vi følger Bøelva videre nedover, svinger vi over Gygrestolen. Fjellet der Gygra satt og kastet store steinblokker på kirken. Så rasende ble hun nemlig da kristendommen kom til bygda. Stolen rager ikke høyere enn 490 m.o.h., men det er absolutt verdt å ta seg en tur dit. Fjellet er så flott at det burde vært å få på kjøleskapmagneter.

En liten advarsel skal dere få med på turen:

Den dagen stolen raser ut i Uvdalstjønna, betyr det slutten på verden som vi kjenner den i dag.

Gygrestolen i Bø.

Bøelva renner ned til eplebygda Gvarv i Sauherad. Bygda ligger helt i nordenden av Norsjø. Der liker de å kalle Bøelva for Gvarvelva, og det mener jeg de er i sin rett til å gjøre. Det er jo som i Grenland. Der kommer krangelen om elva heter Skienselva eller Porsgrunnselva til å vare til lenge etter at verden går under når Gygrestolen raser ut i Uvdalstjønna.

Gvarv og Norsjø i Sauherad.

Flyturen over Telemark nærmer seg slutten. Helt øst i Telemark, faktisk så langt øst du kan komme, ligger den lille og vakre og hjerteformede øya Bjønnesøya i Farris I vannet øst for øya går fylkesgrensa til Vestfold. Det ble jeg fortalt av Kartverket for en tid tilbake.

Ingen tur opp i lufta uten å beskue den vakre Gjerpensdalen. Den bynære dalen der Leirkup renner så stille, så stille på sin ferd fra Børsesjø til Porsgrunnselva. Lappeteppet av åkere er mektig og fargerikt å se fra lufta, og kulturlandskapet dalen har å by på er verdt en tur i seg selv.

Før innflyvning til Geiteryggen flyr vi over Grenland med byene Skien og Porsgrunn. Området der by møter natur. Området der de fleste telemarkinger bor.

Fylket vårt er i aller høyeste grad et Norge i miniatyr, og her er vi heldige som kan bo eller besøke. Velkommen!

Det er Telemark.

Bjønnesøya i Farris på grensa til Vestfold.

Gjerpensdalen.

Grenland.

 

 

 

 

 

 

Jeg har tungtvann i årene

Jeg husker ikke når og hvorfor jeg første gang lot meg fascinere av historien om tungtvannsaksjonene på Rjukan. Det kan ha vært historier fortalt av bestefar fra Rjukan. Det kan ha vært da jeg for første gang så filmen «Kampen om tungtvannet» fra 1948. Det kan ha vært da jeg fikk Jens-Anton Poulssons bok «Aksjon Vemork» til jul en gang på 80-tallet. Eller kanskje det var da gamle tante Dagny ga meg Knut Haukelids bok «Det demrer en dag».

Og ikke minst kan det ha vært denne episoden fra da jeg gikk på Tveten ungdomsskole på Eidanger i Porsgrunn.

Temaet var den andre verdenskrigen, og vi skulle ha et prosjekt som skulle ende ut i et foredrag om det vi valgte å jobbe med. Jeg valgte selvfølgelig å jobbe med tungtvannet. Noe gjorde jeg tydeligvis riktig, for jeg fikk S på foredraget. Det var den eneste gangen jeg noensinne fikk en S i noe som helst på ungdomsskolen. Continue reading

Her går du helt i kjelleren

Første gang det smalt var natt til den 28.februar 1943. Det var da tungtvannssabotørene sprengte tungtvannsanlegget på Vemork. Så smalt det igjen 21.juni 1977. Da ble den 99 meter lange og 40 meter høye Vannstoffen, som Hydrogenfabrikken ble kalt, på Vemork sprengt i lufta.

Et gammelt postkort viser hvordan Vannstoffen så ut før den ble sprengt bort i 1977.

I september 2014 tar lokalhistoriker og Vannstoffen-ekspert Bjørn Iversen til orde for å grave frem den berømte tungtvannskjelleren. I september i 2017 ble første gravemaskintak tatt. Håpet var å finne deler av gulvet. De fant så veldig mye mer.

– Dette er dagen jeg har drømt om helt siden var liten. Rene julaften for meg dette her, uttalte Bjørn Iversen til Rjukan Arbeiderblad dagen utgravingen av kjelleren begynte.

Lokalhistoriker Bjørn Iversen tok tidlig til orde for å grave frem kjelleren på Vannstoffen. Her er han ved Fjarefit innerst i Songa i Vinje. Det var der Grouse, fortroppen til Gunnerside, landet 18.oktober 1942.

Endelig har jeg fått besøke kjelleren der tungtvannsaksjonen fant sted for 75 år siden. Første gang jeg fattet interesse for tungtvannsaksjonene, var da jeg tolv år gammel fikk tungtvannssabotør Jens-Anton Poulssons bok «Aksjon Vemork». Under sabotørmarsjene tidlig på 90-tallet møtte jeg og hilste på flere av sabotørene. Jeg får aldri nok av å lese og lære om denne historien. Nå har jeg altså fått besøke stedet der det faktisk skjedde. Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på hva jeg følte da jeg trådte inn i kjelleren. De som kjenner meg vet hvor stort dette er for meg å få oppleve.

Så glad kan man bli av å få besøke tungtvannskjelleren. Foto: Øyvind Kili/Destinasjon Vinje

Tungtvannskjelleren har potensiale i seg til å bli en av Norges største og viktigste attraksjoner. Museet trenger penger til videre utgraving, sikring og bygging av et overbygg for å best mulig kunne formidle denne historien. Rjukan og Telemark får med dette en attraksjon få andre kan måle seg med. Betydningen for reiselivet er enormt

Jeg håper og tror ansvarlige myndigheter ser ansvaret sitt.

Dette er en historie som endelig kan fortelles der det faktisk skjedde. Noe som i mange år har vært sabotør Joachim Rønnebergs høyeste ønske. Bjørn Iversen kom altså med ideen om utgraving, og nå gjenstår det å se hva dette kan bli i tida som kommer.

Da sabotørene kom ned fra fjellet gjennom skaret fra Fjøsbudalen på kvelden den 27.februar 1943, skal de ha sagt følgende om tungtvannsanlegget:

«Det var et fabelaktig syn.»

Det sa de unge motstandsmennene om den mektige fabrikken på den andre siden av det bratte og utilgjengelige juvet som skiller Våer fra Vemork. Dette skriver Gunnar Myklebust i boka han har skrevet om aksjonsleder Joachim Rønneberg. Aksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork hadde kodenavn Gunnerside.

Under her ligger den verdensberømte tungtvannskjelleren.

Etter å ha akt ned juvet, klatret opp på Vemork-siden og etterpå smøget seg fremover jernbanesporet til porten til fabrikkanlegget, så oppdager sprengningslaget at døra de planla å bruke inn i kjelleren var stengt og låst.

Via en trang kabeltunnel med mange rør og kabler, åler Joachim Rønneberg og Fredrik Kayser seg inn i naborommet til tungtvannskjelleren. Det var så trangt at Rønneberg måtte dra sekken med sprengstoff etter seg gjennom kabeltunnelen.

Kabeltunnelen Joachim Rønneberg og Fredrik Kayser brukte for å komme inn til tungtvannsanlegget, er funnet under utgravingene på Vemork.

Runar Lia, direktør på Norsk Industriarbeidermuseum, peker og viser meg restene av denne kabeltunnelen. Dette, sammen med alt annet som har dukket opp under utgravingen så langt, viser at de har funnet så veldig mye mer enn den delen av gulvet de håpet på.

Inne i tungtvannskjelleren er det en norsk vakt den natta de går inn i 1943. Sabotørene er kledd i britiske uniformer, og sørger for at vaktmannen får se uniformene så godt at han kan forteller de tyske okkupasjonsmyndighetene at aksjonen ble utført av engelske styrker.

Da Rønneberg la ladningene, sa vaktmannen at han måtte være forsiktig så det ikke ble kortslutning. Da sier historien at Kayser tørt forklarte at de ikke var kommet for å reparere.

I dag står det en benk, flere tønner og rester av gammel produksjon i dette rommet. For en tungtvannsnerd som jeg er, er dette det nærmeste jeg kan komme den hellige gral.

Dette er hvordan det ser ut i tungtvannskjelleren i 2018. Vinduet Strømsheim knuste var på veggen over benken.

Birger Strømsheim og Kasper Idland hadde kommet bort bra Rønneberg og Kayser på vei inn, og de måtte knuse et vindu inn til tungtvannskjelleren for å skaffe seg tilgang og for å hjelpe kameratene.

Runar Lia viser hvor på veggen vinduet var. Etter aksjonen sørget nazistene for at alle vinduer og adkomstveier ble sperret, for at lignende aksjonen ikke skulle kunne gjenta seg.

Da lunta var plassert, la både sabotørene og vaktmannen på sprang opp fra kjelleren. Da de var noen titall meter fra fabrikkveggen, hørte de et lite, dumpt smell. Det var smellet som ødela tungtvannsanlegget og sørget for forsinkelse i den videre produksjonen.

Opp denne trappa sprang sabotørene etter at de hadde tent lunta som førte til eksplosjonen.

Sabotørene flyktet, og seinere i krigen utførte de oppgaver og aksjoner og fortsatte kampen mot de tyske okkupasjonsmyndighetene.

Hele tungtvannsaksjonen skjedde uten ett eneste skudd ble avfyrt.

Her kan du lese mer om aksjonen og Telemark

Foreløpig er ikke tungtvannskjelleren åpen for besøkende, men allerede  sommer kan det hende det blir mulighet til å besøke den. NIA, Norsk Industriarbeidermuseum, ønsker å tilby besøkende en guidet tur i den verdensberømte kjelleren.

Det er bare å glede seg, dette er stort.

Jeg kommer til å besøke kjelleren så ofte jeg kan når den åpner for fullt.

Tungtvannssabotørene var tilbake på Vemorktidlig på 1990-tallet.
Bak fra venstre: Knut Lier-Hansen, Arne Kjelstrup, Rolf Sørlie og Hans Storhaug.
Foran fra venstre: Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim, Claus Helberg og Fredrik Kayser.