Solan nekta å fortelle hvor Ludvik oppholdt seg

Jeg har noe til felles med selveste Solan Gundersen. Derfor var det hyggelig å treffe han i skauen i bymarka i Porsgrunn.

Begge er vi «personifiserte morgenfugler».

Derfor mener jeg det er pur idioti å sove lenge. For dersom du sover lenge, går du glipp av det å oppleve skauen som våkner til liv.

Klokka mi ringte før fuglene feis, og med sekken fylt av niste og te trasket jeg ut døra hjemme. Jeg er nemlig så heldig at jeg kan gå hjemmefra når jeg skal i skauen. Det er en stor verdi i livet mitt at det er slik.

Målet for dagen var Røysåsen, Valleråsen, Årdalsåsen og Omberget. Ikke fordi de er topper, men fordi det er en fin tur i natur. Jeg skjønner ærlig talt ikke helt maset om å nå flest mulig topper. Det som er viktig er da for pokker at vi kommer oss ut i naturen.

Rådyra på Bjerketvedt lurte på hvem denne karen med sekk og lue på var.

De første jeg møtte var fire rådyr som titta skeptisk bort på turgåeren med sekk på vei ut i marka. To av dem hoppet glade rundt på jordet ved Bjerketvedt, de to andre lusket rundt ved gjerdet på jordet. Plutselig bestemte de seg for at jeg var en trussel, og hoppet lett av gårde inn i skauen.

I de første motbakkene opp mot Røysåsen pusta jeg tungt. Klokka var ikke en gang halv seks, og jeg hadde sovet lite og spist enda mindre. Da var det godt å se furua. Favorittfurua mi. Den som aldri er lik seg selv. Når jeg ser den betyr det at jeg så og si er på toppen.

Favorittfurua på Røysåsen.

På Røysåsen lå jeg strak på bakken og venta på å få igjen pusten. Under meg så jeg at sola kasta de første strålene på Skagerak, biblioteket og det nye Comfort Hotel Porsgrunn, og i elva blinka det forsiktig i overflaten. Fra tretopper og kratt hørte jeg fuglene synge, og de blå merkene på trær og steiner viste vei.

Toppunktet på Valleråsen har ikke mye utsikt å by på. Men når du går forbi og nærmer deg lysninga mellom trærne, åpner Eidangerfjorden seg under deg. I øst ser du konturene av Langøya, og over åsen ser du toppen av Grenlandsbrua.

Fra Valleråsen går det bratt ned før du går gjennom en eventyrskog på brede og fine stier. Hvitveisen dekker skogbunnen. Liljekonvallene er utålmodige, de venter på å springe ut. Jeg finner en stubbe jeg setter meg på. Hvor lenge jeg satt, aner jeg rett og slett ikke. Det var så deilig å la tida fly.

Brede og fine stier i bymarka som innbyr til bruk.

Ved stiskiller står det skilt som viser vei.

«Valleråsen»

«Moheim»

«Svinholt»

«Vannverket»

«Årdalsåsen»

«Bjørkedal»

De viser vei og gir trygghet for oss som ferdes i skauen.

Stien opp til Årdalsåsen er bratt og fin. Enda mer hvitveis. Enda mer liljekonvall som snart blomstrer.

Jeg følger «Syvers trase». Hvem Syver er, vet jeg ingenting om, men traséen hans er god å vandre på.

Av alle titoppere er Årdalsåsen favoritten min. Utsikten er formidabel. Jeg tror nesten jeg kan se hele Telemark. Fra fjord til fjell og uendelig mye skau. Jeg legger meg ned igjen. Ikke fordi pusten er tung, men fordi det er så deilig å la tida fly. Jeg ligger og ser på Eidangerfjorden.

Utsikt mot Eidangerfjorden.

Jeg tror jeg dupper av på det morgenvarme fjellet, så vidt varma opp av en stigende sol.

Nista med kokt egg og kaviar går ned på høykant, den søte teen likeså. Så dupper jeg litt av igjen. Jeg vet ikke hvor lenge. Det betyr ingenting.

Årdalsåsen, min desiderte favoritt blant alle titoppere.

På veien ned gikk jeg bortom Omberget. En litt ukjent topp, som byr på utsikt oppover vakre Gjerpensdalen.

Det var på vei derfra og ned til Svinholt at jeg møtte Solan Gundersen. Den personifiserte morgenfuglen. Den barnefødte optimisten med strikkeskjerf, filttøfler og til dels lav moral.

Den Solan jeg møtte var en kjuke. Kanskje en ny kjuketype – nemlig Solankjuken. Hvor han hadde gjort av Reodor og Ludvik fortalte han ikke. Jeg spurte, men han nekta å svare.

De kan du leite etter når du går på tur i skauen nær der du bor. Bestemor var fra Østerdalen. Fra jeg var liten har jeg holdt Kjell Aukrusts figurer høyt, og jeg har ledd så jeg nesten ikke har fått puste av Aukrusts lune humor og fabelaktige figurer.

Solan Gundersen. Hvor Ludvik og Reodor er, fortalte han ingenting om.

Jeg så det meste av Telemark da jeg gikk sakte gjennom skauen min denne dagen. Kun en kort gåtur fra der jeg bor. Og det beste av alt – jeg var mutters aleine. Jeg møtte ikke én eneste annen turgåer på de nesten fem timene jeg dingla rundt i skauen i dag. Det er deilig det. De eneste jeg møtte var altså noen rådyr, Solan og fuglene som sang.

Nå håper jeg utbyggere og politikere lar de bynære turområdene være. La oss slippe kamp om utbygging og rasering av natur. Nå vil jeg at de vedtar en markagrense. Ferdig snakka!