Jeg har aldri sett dama så vakker som nå

Det første bildet jeg husker er fra 1988. Da våkna jeg på hytta på Gaustablikk, pressa nesa mot vinduet og kikket til øynene nesten falt ut. Majesteten lå og badet i morgensol og skrøyt av hvor vakker hun var. Jeg gikk ut og fotograferte skjønnheten. Det var kjærlighet ved første Gaustablikk.

Siden er det blitt så mange bilder av Gaustatoppen at jeg helt har mistet tellingen. Men at det må være over 100.000, er jeg ikke i tvil om. Sannsynligvis det dobbelte av det igjen.

På den siste fredagen i mai så jeg Gaustatoppen så vakker som hun aldri før har vist seg. Kona mi vet at jeg synes hun er den vakreste, men Mor Gaustatoppen er jaggu meg ikke så gæren hun heller.

Jeg hadde et ærend i Tinn denne dagen, og pakket med meg fotoutstyret og pappa i bilen. Han ville være med, og mamma var glad for å få en dag hjemme aleine. Vinn-vinn for alle.

 

Gaustatoppen flotter seg når du kommer til Sønnlandsvannet langs fylkesveg 651 mellom Sauland og Svineroi. En av mange grunner til at jeg velger å kjøre her så ofte jeg kan.

Vi kjørte tidlig på morgenkvisten, og jeg valgte å kjøre til Rjukan via fylkesveg 651 gjennom Tuddal og over fjellet. Rett og slett fordi det er den vakreste veien du kan kjøre i Telemark om du ønsker å få naturen midt i trynet sett fra plassen bak rattet. Det er faktisk ganske viktig å påpeke at du må holde øynene på veien. Når naturens skjønnhet slår deg i bakken, er det en fordel om bilen står stille. Hvis ikke er veien til grøfta ganske kort. Kun tilfeldigheter har ført til at det ikke har skjedd meg alle de gangene jeg har kjørt denne veien.

Mamma ba meg lufte pappa, og det var fint å ha han med på tur. Her har vi stoppet for å se på Gaustaknea.

Jeg må alltid stoppe på Bitringsnatten. Gaustaknea hadde enkelte flekker av snø på seg, men med det været vi opplever nå, er det ikke mange smellene før all snøen er smeltet bort. På Heddersvann lå det faktisk snø og is i vannkanten, og i skyggen av Heddersfjell lå det et tynt, tynt lag med is på vannet. Når du leser dette tipper jeg den er borte. Ved Stavsro sto det tre biler. Det så ut som om noen toppturister sto klare til å gå opp til Gaustatoppen, og litt nærmere Rjukan sto det enkelte telt og bobiler langs veien. Sommer og høysesong for turismen nærmer seg.

I skyggen av Heddersfjell lå det et tynt, tynt lag med is på Heddersvann.

På vei ut av Rjukan i retning Tinn Austbygd ligger Gaustatoppen i ryggen på deg. Så mektig og stor at du føler at hun berører hekken din. I vinter hadde jeg et oppdrag inne på fjellet, og da kjørte vi med snøskuteren ut fra Bergshaugen over Miland. Dit ville jeg tilbake, og sivngte av ved Miland. Jeg innbilte meg at toppen ville være ganske smellvakker å se derfra. Og tro du meg, det hadde jeg rett i.

Gaustatoppen i vårdrakt i et kulturlandskap som får hjertet til å renne over av stolthet til fylket der jeg bor.

Grønne jorder, grønne trær, en rød låve og et kulturlandskap som får deg til å måpe. En flottere ramme for å se Gaustatoppen med hvite renner av snø i vårdrakt, har jeg ikke sett maken til. Hjertestrengen vibrerte, og i øyekroken ble det litt vått. Så vakker var dama denne dagen fra denne plassen.

Deretter gikk turen videre til Austbygda og Tessungdalen. Der var det også ganske grønt og smellvakkert. Over Hovinheia så vi toppen flere ganger.

Over Hovinheia.

I bakkene opp fra Tinn Austbygd mot Hovin.

Gaustatoppen og Gaustaknea sett fra Hovinheia.

Det siste blikket av Gaustatoppen fikk vi da vi stoppet ved Bolkesjø i Notodden.

Jeg må nok snart tilbake for å fotografere favorittmodellen min igjen.

Gaustatoppen sett fra Bolkesjø i Notodden.

Statsministeren gikk seg til blods på Gaustatoppen

Det var verken Erna Solberg, Gro Harlem Brundtland eller Einar Gerhardsen som gikk på fjelltur og endte med en støvel full av blod. Da Gunnar Knudsen la ut på fjellturen over Telemarks tak for 151 år siden, var heller ikke han statsminister, men siden skulle han bli både det, skipsreder og industribygger.

Statsminister Gunnar Knudsen. Foto: Skagerak Energis arkiv

I år er det 150 år siden Den Norske Turistforening ble stiftet, og de har merket flere stier som leder opp til Gaustatoppen på 1.883 m.o.h. Du kan til og med ta toget til topps. Inni fjellet går Gaustabanen. Slik var det ikke da den gang 19 år gamle Gunnar Knudsen fra Moland utenfor Arendal var på lystreise i Vestfjorddalen i 1867. På oppfordring fa Skien-Telemarkens Turistforening, skriver Gunnar Knudsen om denne fotturen i foreningens årbok for 1923.

«I 1867 gikk jeg i følge med nogen andre studenter op Vestfjorddalen til Rjukanfossen og gikk den berømte Maristien» skriver Knudsen.

Rjukanfossen.

Dette var det samme året han studerte og tok eksamen i filosofi i Kristiania. Da han skrev om turen i 1922, var Rjukan- og Tinnsamfunnet noe helt annet enn det var da han som ung student besøkte Vestfjorddalen i turismens barndom 55 år tidligere.

«Alt saa jo helt anderledes ut i Vestfjorddalen dengang enn nu. Baade fossen og Maristien er forsvunnet, og nu er der en stor by med chaussé og jernbanen o . s. v. foruten de veldige kraft- og fabrikkanlegg» skriver han om Rjukan. Chaussé er en bred vei.

Han skriver utfyllende om at det gjaldt å finne fotfeste i Maristien, som han beskriver som en sprekk i en bratt fjellvegg.

«Det gjaldt aa helde sig mot denne, mens man søkte fotfeste i sprekken. Da  man under sig hadde en avgrunn på 5 a 600 fot, var turen noksaa spennende.»

Fra Skien-Telemarkens Turistforenings årbok for 1923.

 

 

 

Årboka til Skien-Telemarkens Turistforening i 1923.

 

Etter at Gunnar Knudsen og hans medstudenter hadde besøkt og sett Rjukanfossen og Maristien, som på den tid var målet for turister fra hele Europa, gikk de ned til gården Dale. Derfra la de tidlig på morgenkvisten dagen etter i vei opp til Gaustatoppen, og den nådde de under det han kaller «gunstige omstendigheter, og utsikten var da som nu herlig».

I 1867 var det ingen turisthytte på Gaustatoppen. Steinhytta ble bygd av Skien-Telemarkens Turistforening, og sto klar til bruk i 1893, 26 år etter Gunnar Knudsen tur til Telemarks tak.

«Men der var ingen hytte. Man måtte nøie sig med aa fortære sine medbragte smørrebrød» skriver han i beretningen han skrev på oppfordring fra rektor Borchsenius, en svært sentral mann i Skien-Telemarkens Turistforenings historie.

Gaustatoppen turisthytte. Steinhytta på Telemarks tak fra 1893.

Etter at Gunnar Knudsen og følget nådde Gaustatoppen, skulle de gå videre mot Tuddal. Dette var 28 år før Tuddal Høyfjellssanatorium sto klart til å ta i mot gjester.

Fortellingen vitner om en strabasiøs tur:

«Det var naturligvis heller intet sanatorium, saa vi hadde aa karre oss frem ad kuvei til dalen, hvor vi kom om aftenen uten særlige vanskeligheter uten det, at vi naturliggvis hadde været oppe i sne paa toppen og i myrer under vandringen, saa jeg, som gikk i springstøvler, var søkk våt. Nu, jeg har vært paa flere av vaare fjelltopper, men aldri gaat i annen habitt enn den jeg bruker paa «Karl Johan», men aldri hatt noget mén av det, naar jeg sørger for aa ha tørt fottøi til skift, naar jeg kommer ned. Dette hadde jeg imidlertid ikke i 1867»

Tuddal Høyfjellshotell.

Gunnar Knudsens studiekamerater skulle overnatte i Tuddal. Men 19 år gamle Knudsen skriver at han hadde vært så lettsindig at han lovte sine søsken, som hadde reist fra Vestfjorddalen, over Tinnsjøen og til Sauland i Hjartdal, at han skulle møte dem neste morgen.

«Jeg hadde da intet annet aa gjøre enn aa spasere nedover dalen til Sauland i løpet av natten.»

 Det er i denne delen av beretningen Gunnar Knudsen skriver om støvelen full av blod.

«Den natta var lang, som det heter i visen, og hvad der særlig hadde tilfølge, at jeg ikke lettelig glemmer den, var den omstendighet, at mine vaate støvler blev trange og jeg fikk skognag, som under min vandring nedover dalen blev verre og verre og resulterte i , at jeg kom frem til Sauland med støvlen full av blod. Se, det var nu min første bestigning av Gausta.»

Fra Gunnar Knudsens beretning i årboka til STT fra 1923.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gunnar Knudsen var 74 år da han skrev beretningen i september 1922. Siden turen i 1867 hadde han vært tre turer til på Gaustatoppen, og han slo fast at «nu er det jo bare en behagelig spasertur fra Tuddal Sanatorium».

Styremøte på kontoret til Gunnar Knudsen. Knudsen står på trappa som nummer tre fra høyre. Foto: Skagerak Energis arkiv

I 1873 skapte Gunnar Knudsen industrihistorie sammen med H.C. Hansen og Nils Kittilsen. Da etablerte de Laugstol Brug i Skien. Bedriften produserte tremasse. I 1885 ble det Norges første elektrisitetsverk da det ble installert en francisturbin for elektrisitetsproduksjon. Målet med elektrisitetsverket var å skaffe bedre og mindre brannfarlig lys i egen bedrift.

Det var i Skien i Telemark ved Laugstol Bruk at den elektriske glødelampen ble introdusert i Norge.