Drone gir nye og spennende muligheter

Nylig gikk jeg til innkjøp av drone. Drona jeg har kjøpt er en DJI Mavic Pro.

Med drone får jeg mulighet til å tilby kunder og oppdragsgivere både film og stillbilder fra lufta.

Bedrifter, det offentlige og privatpersoner kan ta kontakt om de trenger dronetjenestene mine. Kanskje har du som bedriftsleder lenge tenkt at dere trenger en film som viser omgivelsene bedriften ligger i? Som hytteeier har du muligens hatt lyst til å ha et bilde av hytta di fra fugleperspektiv?

Nå har du muligheten.

For et tilbud eller en prat, er det bare å ta kontakt med meg på e-post eller per telefon:

harry@detertelemark.no

90620240

Kjenner du noen som trenger dronebilder, er det bare å sette dem i kontakt med meg.

Jeg gleder meg til å høre fra deg.

Her passerer bluestoget fra Porsgrunn og Skien på vei til Notodden Bluesfestival.

Porsgrunn by, Skagerak Energi og Porsgrunnselva.

 

Porsgrunnselva og Skagerak Energi.

 

Langøytangen fyr.

 

Haukelivegen fra Odda i Hordaland til Vinje i Telemark.

 

Haukelifjell – Vinje.

 

Elva Kjela renner fra Ståvatn til Kjelavatn på Haukelifjell. Elva er regulert.

 

Den nye rundkjøringen ved Augestadvegen på fylkesveg 32 i Porsgrunn.

 

Slik ser det ut der gangveien skal gå under ved Elverhøy langs den nye fylkesveien fra Gimlevegen til Augestadvegen i Porsgrunn.

 

Ønna bru innerst i Langangsfjorden. 24.september åpner det nye dobbeltsporet mellom Porsgrunn og Larvik, og det vil redusere reisetida med 20 minutter. Den dobbeltsporede strekningen er 22,5 kilometer lang, og er bygd for en fart på 250 kilometer i timen. Så fort går ikke de nyeste togsettene til NSB.

 

Møsstrond i Vinje og Tinn. Bak i horisonten kan man skimte Gaustatoppen.

 

Korketrekkeren i Langangen. Her gikk E18 tidligere, og mange har både stått i lange køer og blitt bilsjuke i disse bakkene.

Når fjellet raser skal verden gå under

«Telemark var i gamle dager et lukket og ukjent stykke av landet. De fleste dalene våre hadde forbindelser både østover og vestover, men telenes rike lå som en avsides krok med høye fjell på alle kanter. Det var noe nær det indre Afrika for de fleste – vilt og usivilisert, og beretningene som kom derfra var nettopp de mest skremmende»

Slik åpner Thorbjørn Egners nydelige bok «Gamle hus i Rauland». Under krigen reiste forfatteren av «Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» rundt i Rauland og Møsstrond og tegnet kulturlandskapet og arkitekturen han så på sin ferd.

Bli med på en liten flytur over vakre, ville og vene Telemark, så kan du selv se hvor åpent og storslått fylket er.

Reisen begynner over Rønnomnibben i Bø i Tørdal i Drangedal. Toppen er 615 meter høy, og den er vill og vakker. Turbeskrivelsene forteller at du enkelte steder nesten må ty til klatring for å komme frem og opp, men den skal være overkommelig om formen din er god.

Rønnomnibben i Drangedal.

I den disige horisonten dukker et av fylket mest karakteristiske fjell opp, og det er Hægefjell. Fjellet, som er et eldorado for klatrere, ligger i grenselandet mellom Nissedal og Kviteseid, og rager høyt opp over Nisser. Toppen ligger 1.021 m.o.h.. Om du ikke verken tør eller vil klatre, finnes det en sti for oss som ikke ser det som sitt mål i livet å henge i en tynn tråd i en stupbratt fjellside. God tur – enten om du klatrer eller går.

Hægefjell i Nissedal og Kviteseid.

Under Hægefjell ligger altså Nisser. Den strekker seg fra Treungen til Vrådal, og er den nest største i Telemark. Det er kun Møsvatn i Vinje og Tinn som er større. Nisser har strender som utkonkurrerer det beste Syden har å by på. På Fjone-siden er det bare å boltre seg på de mange sandstrendene. Temperaturen i vannet er dog ikke alltid like god som i Syden.

Nisser, innsjøen med strender selv ikke Syden kan by på.

Etter en lang venstresving, setter flyets pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb kursen enda lenger vest. Jeg er så heldig at jeg ved flere anledninger har fått være med Vegard opp og over verdens vakreste fylke, og han er sikkerheten selv bak spakene. Takk til Vegard som lar meg oppleve dette.

Pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb.

En av Norges dypeste innsjøer er Bandak i Tokke og Kviteseid. Den er en del av Telemarkskanalen, og innerst ligger Dalen med sitt praktfulle hotell. Ingen av kanalbåtene var å se da vi fløy over, men lyset malte landskapet som ingen kunstmalere klarer å få til.

Bandak.

Skorve ligger i Seljord. Fjellområdet er nok aller mest kjent for sine flyvrak fra krigens dager. 9.september 1944 styrtet et alliert fly på vei til hjemmestyrkene med forsyninger, og bare en drøy måned seinere styrtet et tysk passasjerfly. Deler av vrakene ligger fortsatt synlig i terrenget.

Over Flatdal ser vi rett ned på det fantastiske Nutheim Gjestgiveri. De serverer mat i toppklasse, og er du glad i mat bør du legge turen innom her.

Fra Skorve tar det ikke lang tid før Vindeggen ligger i front. Fjellet ligger i Hjartdal kommune sørvest for Gaustatoppen, i landskapsvernområdet Brattefjell/Vindeggen. Toppunktet ligger hele 1.516 mo.h.

Skorve i Seljord.

Nutheim Gjestgiveri i Flatdal.

Vindeggen i Hjartdal.

Om det er klarvær kan du nesten se fjellet umiddelbart etter at du tar av fra Geiteryggen. Telemarks tak på 1.883 m.o.h. er godt synlig fra alle himmelretninger. Jeg snakker selvfølgelig om Gaustatoppen.

Når Vegard drar spakene og legger flyet over Rjukan og Vestfjorddalen, er det så man kan miste pusten av det mektige synet. Gaustatoppen troner mektig over den lille turistbyen, og på den andre siden strekker Hardangervidda seg innover mil etter mil etter mil. Men der er det disig og mørke skyer, så den turen må vi ta ved en annen anledning.

Det renner en tynn stripe med vann i Rjukanfossen, ved Maristien kan vi se aktivitet rundt plassen der Marispelet foregår nær det bratte og ville juvet, og på Vemork graves det etter mer historisk gull i tungtvannskjelleren. Tyttebæret er på vei opp fjellsiden til Gvepseborg. Tyttebæret er en av vognene på Krossobanen fra 1928 – fjellbanen som Norsk Hydro bygde for at Rjukans befolkning skulle få se sollyset på vinteren. I dag har de et eget solspeil på Rjukan.

Rjukan og Gaustatoppen.

Her graver de ut tungtvannskjelleren på Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork.

Etter et sveip over Atrå og Austbygda i Tinn, får vi et mektig syn midt i fleisen. Sola trenger gjennom skylaget og sender strålene sine ned mot landskapet. Gaustatoppen, Tinnsjøen glitrer, og inni dalen kan du se at sola treffer Mæl. Det er vakkert – rett og slett. Tinnsjøen er Norges tredje dypeste innsjø  Dybden er målt til 460 meter.

Det er mektig å se at sola maler landskapet i Tinn.

Tinnsjøen.

Etter å ha flydd over Hovinheia og Tinnoset, flyr vi mot Notodden og Bø. Heddal stavkirke fra begynnelsen av 1200-tallet er Norges største stavkirke, men fra lufta ser den ut som noe jeg kunne ha bygget i Lego. For alt jeg vet kan det hende den finnes som et Lego-sett.

Himingsjå under Himingen er Notodden Turlags ubetjente DNT-hytte med hele 45 sengeplasser. Himingen ligger 1.066 m.o.h., og flere og flere oppdager hvor fin turen opp er. Utsikten er gevinsten.

Heddal stavkirke i Notodden.

Himingen i Notodden.

Det er tåkete og disig i denne delen av fylket, men plutselig brer Seljordsvatnet seg ut under kveldshimmelen. Sjøormen Selma er ikke å se, men vi tør ikke fly for nærme. Tenk om hun strekker hals og tar en jafs av flyet med seg ned i dypet.

Seljordsvatnet renner ut i Bøelva. De sier at det er ikke gull alt som glimrer, men jeg mener bestemt at Bøelva absolutt er gull.

Seljordsvatnet.

Bøelva i Bø i Telemark.

Før vi følger Bøelva videre nedover, svinger vi over Gygrestolen. Fjellet der Gygra satt og kastet store steinblokker på kirken. Så rasende ble hun nemlig da kristendommen kom til bygda. Stolen rager ikke høyere enn 490 m.o.h., men det er absolutt verdt å ta seg en tur dit. Fjellet er så flott at det burde vært å få på kjøleskapmagneter.

En liten advarsel skal dere få med på turen:

Den dagen stolen raser ut i Uvdalstjønna, betyr det slutten på verden som vi kjenner den i dag.

Gygrestolen i Bø.

Bøelva renner ned til eplebygda Gvarv i Sauherad. Bygda ligger helt i nordenden av Norsjø. Der liker de å kalle Bøelva for Gvarvelva, og det mener jeg de er i sin rett til å gjøre. Det er jo som i Grenland. Der kommer krangelen om elva heter Skienselva eller Porsgrunnselva til å vare til lenge etter at verden går under når Gygrestolen raser ut i Uvdalstjønna.

Gvarv og Norsjø i Sauherad.

Flyturen over Telemark nærmer seg slutten. Helt øst i Telemark, faktisk så langt øst du kan komme, ligger den lille og vakre og hjerteformede øya Bjønnesøya i Farris I vannet øst for øya går fylkesgrensa til Vestfold. Det ble jeg fortalt av Kartverket for en tid tilbake.

Ingen tur opp i lufta uten å beskue den vakre Gjerpensdalen. Den bynære dalen der Leirkup renner så stille, så stille på sin ferd fra Børsesjø til Porsgrunnselva. Lappeteppet av åkere er mektig og fargerikt å se fra lufta, og kulturlandskapet dalen har å by på er verdt en tur i seg selv.

Før innflyvning til Geiteryggen flyr vi over Grenland med byene Skien og Porsgrunn. Området der by møter natur. Området der de fleste telemarkinger bor.

Fylket vårt er i aller høyeste grad et Norge i miniatyr, og her er vi heldige som kan bo eller besøke. Velkommen!

Det er Telemark.

Bjønnesøya i Farris på grensa til Vestfold.

Gjerpensdalen.

Grenland.

 

 

 

 

 

 

Fedrene var sabotører og motstandshelter

Tor Vinje og Knut Haukelid var fettere og motstandsmenn. Knut var sjef, og Tor hans nestkommanderende. Nylig møttes Halvor Vinje og Bjørgulf Haukelid, motstandsheltenes sønner. De hadde mye å snakke om.

Fedrene til Halvor Vinje (fra venstre), Bjørgulf Haukelid og Asbjørn Gardsjord var alle motstandsmenn og helter under krigen. Her sitter de i stua på Suistog Vågslid.

Knut Haukelid er den mest berømte av fetterne. Han var en del av Gunnerside, som sprengte tungtvannsfabrikken på Vemork, og han ledet aksjonen som førte til at D/F «Hydro» sank på Tinnsjøen med restbeholdningen av tungtvann. Etter tungtvannsaksjonen bygde Knut og Tor H. Vinje opp hjemmestyrkene i Vinje, Røldal, Suldal og Bykle. Mot slutten av krigen kunne de mobilisere tre kompanier om det ble nødvendig.

– Far var mer stolt av å bygge opp Milorg her sammen med Tor, enn han var av tungtvannsaksjonene, forteller Bjørgulf Haukelid, Knuts sønn.

På Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork graver de ut tungtvannskjelleren.

Stort ansvar

I stua på Suistog Våglid sitter Bjørgulf Haukelid sammen med Tors sønn Halvor Vinje, samt Asbjørn Gardsjord. Hans far var Bjørn Gardsjord, Milorg-leder i Rauland. Sammen ser de på et gammelt bilde av en rekke med motstandsmenn.

– Der er far, sier Bjørgulf og peker på bildet.

Knut Haukelid. Tungtvannssabotør og motstandshelt.

Minnene og fortellinger om fedrene kommer frem etter som praten skrider frem. Men det er ikke så mange historier de har å dele.

– Pappa snakket aldri om krigen, sier Halvor.

Bjørgulf forteller at faren fortalte da de spurte.

– Jeg fikk aldri høre noe fra far, sier Asbjørn.

På Syrbekk i Rauland står det en minnestøtte med navnene til Leif Tronstad og Gunnar Syverstad. De ble drept 11.mars 1945, kun kort tid før freden kom.

Hans far fikk den 9.mai 1945 i ansvar å ta Johans Lognvik til fange. Det var han som skøyt Gunnar Syverstad på Syrbekkstøylen 11.mars 1945, der også major Leif Tronstad ble drept. Johans far, Halvor Lognvik, trakk kniv da motstandsheltene kom for å arrestere sønnen, og omstendighetene førte til at Bjørn Gardsjord skøyt Halvor Lognvik.

I denne artikkelen i telemarksavisa Varden kan du lese mer om etterdønningene av dramaet på Syrbekkstøylen.

Makeløse Øyvind

Mannen som har gjort møtet mellom motstandsheltenes sønner mulig, er makeløse Øyvind Kili i Destinasjon Vinje. Han sier det er historisk viktig at denne historien om motstanden i Vinje ikke blir glemt, og han er ydmyk i møtet med både menneskene og historiene.

Øyvind Kili i Destinasjon Vinje. Ildsjel og tilrettelegger.

– Motstandskampen under den andre verdenskrig viser hva slags folk vinjebuen er, og gudene vet hvordan verden hadde sett ut uten denne trauste og jordnære generasjonen, sier Øyvind.

Når han observerer samtalen mellom Bjørgulf, Halvor og Asbjørn i sofaen på Suistog Vågslid, lar han seg imponere.

– Å få være her i den gamle stua på Suistog Vågslid sammen med Halvor, Bjørgulf og Asbjørn som forteller om sin oppvekst og sine fedres historie, kan ikke beskrives.

Sammen med sønnene sitter også sju engelske soldater fra Royal Marines. I sommer har de reist Norge på langs på en reise gjennom historien fra krigen. Øyvind Kili var det lokale vertskapet i Vinje, og soldatene fikk bo i en av leilighetene til Halvor Vinje på Haukeli skisenter. Det å få høre historiene om motstanden i Telemark imponerte engelskmennene.

Her kan du lese om det å ha tungtvann i årene.

Tatt til fange

Halvor Vinje var Halvor Vinjes bestefar. I krigens første fase var han med på å sprenge Hyllandsbru i Vinje, og i Vågslid fryktet de represalier. Suistog Vågslid var den eneste gården med telefon i bygda. Lensmann Nordstoga i Vinje ringte og fortalte at tyskerne var på vei, og det ble sagt at de ville bombe bygda. Bygdefolket rømte til fjells. Da tyskerne kom fant de Tor Vinjes uniformslue, og han ble tatt til fange og fraktet til Oslo av tyskerne.

– De fant uniformslua hans her på loftet, forteller Halvor om farens lue, og peker opp mot loftet.

Han ble sluppet fri. Planen til tyskerne var å sende fangene videre til Tyskland og en uviss skjebne, men det unnslapp heldigvis Tor.

I en periode brukte tyskerne Suistog Vågslid som base for aktivitetene sine i denne delen av Vinje.

Engelske soldater i Royal Marines fikk høre historier om motstanden i Vinje fra Halvor Vinje.

 

Høyt dekorert

I krigsårene var lokalbefolkningen svært viktig for motstandsarbeidet. Gardskvinnene bakte brød og strikket sokker, og bidro med forsyninger.

– Hele området var med på dette, sier Bjørgulf.

– Uten lokalbefolkningen hadde de aldri klart dette, sier Halvor.

Øyvind nikker til det Bjørgulf og Halvor sier.

– Befolkningen rundt vidda gjorde en formidabel jobb. Barn, mødre og fedre ofra mye for å hjelpe.

Mot slutten av krigen hadde Knut Haukelid og Tor Vinje mange menn som var klare til kamp om det ble nødvendig De hadde nok brød og nok reinsdyr å spise, men de manglet poteter. Tyskerne var i området og spurte etter Knut.

– Tyskerne var på sporet av far, forteller Bjørgulf, som sitter med farens rapporter fra krigens dager.

Det gikk bra for Knut og Tor. Knut er en av elleve nordmenn med to sverd i Krigskorset, mens Tor aldri ble dekorert for sin innsats. Knut innstilte fetteren og motstandskollegaen til medalje, men ble ikke hørt.

– Han mente Tor hadde gjort en spesielt god innsats, sier Bjørgulf.

– Det de gjorde sammen betød mye for dem.

Knut Haukelid døde i 1994.

Tor Vinje døde i 2005.

Asbjørn Gardsjord (t.v.) og Halvor Vinje hadde begge fedre som kjempet mot okkupantene under den andre verdenskrig.

Soldatene fra Royal Marines lyttet interessert i historiene som ble fortalt i stua på Suistog Vågslid.

Bjørgulf Haukelid (i midten) og Halvor Vinje forteller om fedrene sine, Delvis skjult til høyre sitter Asbjørn Gardsjord.

 

 

 

 

 

 

Håpet er at dette en dag blir som det var

Nede på Tinnoset stasjon står noen gamle jernbanevogner. De er nedtagget, og sine beste dager har de helt klart hatt. Det er mange reiser og mange tog som har rullet over skinnene og inn på stasjonen siden Tinnosbanen åpnet i 1909 og frem til i dag.

Slitt og nedtagget. Gamle jernbanevogner på Tinnoset stasjon i Notodden.

Ikke bare er vognene nedtagget og nedslitte. Kjenner du på dørene, kan du hende du merker at håndtaket glir ned.

Innvendig er ikke tilstanden bedre enn den er utvendig. I den ene vogna står det seter i rødt skinn. I en annen seter med grønt stofftrekk. Enkelte av bordene står der og minner om en tid da det sikkert ble servert lefser og kaffe om bord. På seteryggen er det nettinglommer passasjerer kanskje la lokalavisa i etter at de hadde lest siste nytt. På gulvene ligger det en del søppel. Bagasjehyllene er tomme.

Røde skinnseter med tomme bagasjehyller over.

Vognene er preget av forfall.

I en tredje vogn står en vask til høyre, og malingen flasser av både vegger og dører. På veggen henger et skap der det står at røyking er forbudt. På gulvet er det enda mer søppel. Foran  i den ene vogna står en ensom stol og en tom pult. Kanskje det var konduktørens oppholdsrom. Rommet der han satte seg ned for å hvile etter å ha sjekket passasjerenes billetter.

Merket på skapet på veggen viser at røyking er forbudt. Det spørs om det renner vann fra krana i vasken.

Kanskje var dette oppholdsrommet til togets konduktør.

Tinnoset stasjon er endestasjonen på Tinnosbanen. Den ble bygd og tatt i bruk i 1909, og stasjonen var bemannet helt frem til 1988. I 1991 ble banen lagt ned for persontrafikk.

Det som er gledelig er at både stasjonen på Tinnoset og banen er en del av UNESCOs verdensarv på Notodden og Rjukan. Det er bare å håpe at det en dag finnes midler til å sette alt i stand igjen, så nye mennesker kan få opplevde hvordan det er å høre sangen fra skinnene i det de nærmer seg stasjonen og neste etappe på veien til fjells – nemlig ferga over Tinnsjøen til Mæl stasjon og Rjukanbanen.

Tinnoset stasjon fra 1909.

 

 

Her går du helt i kjelleren

Første gang det smalt var natt til den 28.februar 1943. Det var da tungtvannssabotørene sprengte tungtvannsanlegget på Vemork. Så smalt det igjen 21.juni 1977. Da ble den 99 meter lange og 40 meter høye Vannstoffen, som Hydrogenfabrikken ble kalt, på Vemork sprengt i lufta.

Et gammelt postkort viser hvordan Vannstoffen så ut før den ble sprengt bort i 1977.

I september 2014 tar lokalhistoriker og Vannstoffen-ekspert Bjørn Iversen til orde for å grave frem den berømte tungtvannskjelleren. I september i 2017 ble første gravemaskintak tatt. Håpet var å finne deler av gulvet. De fant så veldig mye mer.

– Dette er dagen jeg har drømt om helt siden var liten. Rene julaften for meg dette her, uttalte Bjørn Iversen til Rjukan Arbeiderblad dagen utgravingen av kjelleren begynte.

Lokalhistoriker Bjørn Iversen tok tidlig til orde for å grave frem kjelleren på Vannstoffen. Her er han ved Fjarefit innerst i Songa i Vinje. Det var der Grouse, fortroppen til Gunnerside, landet 18.oktober 1942.

Endelig har jeg fått besøke kjelleren der tungtvannsaksjonen fant sted for 75 år siden. Første gang jeg fattet interesse for tungtvannsaksjonene, var da jeg tolv år gammel fikk tungtvannssabotør Jens-Anton Poulssons bok «Aksjon Vemork». Under sabotørmarsjene tidlig på 90-tallet møtte jeg og hilste på flere av sabotørene. Jeg får aldri nok av å lese og lære om denne historien. Nå har jeg altså fått besøke stedet der det faktisk skjedde. Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på hva jeg følte da jeg trådte inn i kjelleren. De som kjenner meg vet hvor stort dette er for meg å få oppleve.

Så glad kan man bli av å få besøke tungtvannskjelleren. Foto: Øyvind Kili/Destinasjon Vinje

Tungtvannskjelleren har potensiale i seg til å bli en av Norges største og viktigste attraksjoner. Museet trenger penger til videre utgraving, sikring og bygging av et overbygg for å best mulig kunne formidle denne historien. Rjukan og Telemark får med dette en attraksjon få andre kan måle seg med. Betydningen for reiselivet er enormt

Jeg håper og tror ansvarlige myndigheter ser ansvaret sitt.

Dette er en historie som endelig kan fortelles der det faktisk skjedde. Noe som i mange år har vært sabotør Joachim Rønnebergs høyeste ønske. Bjørn Iversen kom altså med ideen om utgraving, og nå gjenstår det å se hva dette kan bli i tida som kommer.

Da sabotørene kom ned fra fjellet gjennom skaret fra Fjøsbudalen på kvelden den 27.februar 1943, skal de ha sagt følgende om tungtvannsanlegget:

«Det var et fabelaktig syn.»

Det sa de unge motstandsmennene om den mektige fabrikken på den andre siden av det bratte og utilgjengelige juvet som skiller Våer fra Vemork. Dette skriver Gunnar Myklebust i boka han har skrevet om aksjonsleder Joachim Rønneberg. Aksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork hadde kodenavn Gunnerside.

Under her ligger den verdensberømte tungtvannskjelleren.

Etter å ha akt ned juvet, klatret opp på Vemork-siden og etterpå smøget seg fremover jernbanesporet til porten til fabrikkanlegget, så oppdager sprengningslaget at døra de planla å bruke inn i kjelleren var stengt og låst.

Via en trang kabeltunnel med mange rør og kabler, åler Joachim Rønneberg og Fredrik Kayser seg inn i naborommet til tungtvannskjelleren. Det var så trangt at Rønneberg måtte dra sekken med sprengstoff etter seg gjennom kabeltunnelen.

Kabeltunnelen Joachim Rønneberg og Fredrik Kayser brukte for å komme inn til tungtvannsanlegget, er funnet under utgravingene på Vemork.

Runar Lia, direktør på Norsk Industriarbeidermuseum, peker og viser meg restene av denne kabeltunnelen. Dette, sammen med alt annet som har dukket opp under utgravingen så langt, viser at de har funnet så veldig mye mer enn den delen av gulvet de håpet på.

Inne i tungtvannskjelleren er det en norsk vakt den natta de går inn i 1943. Sabotørene er kledd i britiske uniformer, og sørger for at vaktmannen får se uniformene så godt at han kan forteller de tyske okkupasjonsmyndighetene at aksjonen ble utført av engelske styrker.

Da Rønneberg la ladningene, sa vaktmannen at han måtte være forsiktig så det ikke ble kortslutning. Da sier historien at Kayser tørt forklarte at de ikke var kommet for å reparere.

I dag står det en benk, flere tønner og rester av gammel produksjon i dette rommet. For en tungtvannsnerd som jeg er, er dette det nærmeste jeg kan komme den hellige gral.

Dette er hvordan det ser ut i tungtvannskjelleren i 2018. Vinduet Strømsheim knuste var på veggen over benken.

Birger Strømsheim og Kasper Idland hadde kommet bort bra Rønneberg og Kayser på vei inn, og de måtte knuse et vindu inn til tungtvannskjelleren for å skaffe seg tilgang og for å hjelpe kameratene.

Runar Lia viser hvor på veggen vinduet var. Etter aksjonen sørget nazistene for at alle vinduer og adkomstveier ble sperret, for at lignende aksjonen ikke skulle kunne gjenta seg.

Da lunta var plassert, la både sabotørene og vaktmannen på sprang opp fra kjelleren. Da de var noen titall meter fra fabrikkveggen, hørte de et lite, dumpt smell. Det var smellet som ødela tungtvannsanlegget og sørget for forsinkelse i den videre produksjonen.

Opp denne trappa sprang sabotørene etter at de hadde tent lunta som førte til eksplosjonen.

Sabotørene flyktet, og seinere i krigen utførte de oppgaver og aksjoner og fortsatte kampen mot de tyske okkupasjonsmyndighetene.

Hele tungtvannsaksjonen skjedde uten ett eneste skudd ble avfyrt.

Her kan du lese mer om aksjonen og Telemark

Foreløpig er ikke tungtvannskjelleren åpen for besøkende, men allerede  sommer kan det hende det blir mulighet til å besøke den. NIA, Norsk Industriarbeidermuseum, ønsker å tilby besøkende en guidet tur i den verdensberømte kjelleren.

Det er bare å glede seg, dette er stort.

Jeg kommer til å besøke kjelleren så ofte jeg kan når den åpner for fullt.

Tungtvannssabotørene var tilbake på Vemorktidlig på 1990-tallet.
Bak fra venstre: Knut Lier-Hansen, Arne Kjelstrup, Rolf Sørlie og Hans Storhaug.
Foran fra venstre: Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim, Claus Helberg og Fredrik Kayser.

 

 

 

 

 

 

 

Kjøp aviser som satser på egne fotografer

Jeg kjøper aviser som satser på god fotojournalistikk.

Jeg kjøper aviser som ser nytten av å ha fotografer som kan dokumentere,

Jeg kjøper aviser som har fotografer som kan fortelle, formidle og forklare gjennom bildene sine.

Jeg kjøper aviser som har fotografer som kan engasjere, berøre, provosere og påvirke gjennom bildene sine.

Jeg kjøper ikke aviser som ikke tar pressefotografiet og fotojournalistikken på alvor. Enten med å ha egne fotografer eller å kjøpe inn god bildejournalistikk. For meg er ikke disse avisene relevante.

«Pressefotografiet. Kunsten å dokumentere» er en utstilling du kan se på Telemark Museum i Brekkeparken i Skien i sommer. Her henger Vardens fotografer opp gjennom årene.

I sommer er utstillingen «Pressefotografiet. Kunsten å dokumentere» å se i kjelleren på hovedhuset i Brekkeparken.

Telemark Museum skal ha all ære og ros for at de setter pressefotografiet på dagsorden.

Utstillingen består av bilder fra Vardens arkiv fra 1954. Det er bilder som forteller om en tid som var, og som av høy kvalitet dokumenterer hvordan det året var.

«Pressefotograf var et yrke mange bar med stolthet, men snart er hele yrkesgruppen borte.»

Dette skriver Telemark Museum om en yrkestittel jeg vet mange fortsatt er stolte av å bære. Men det er færre nå enn det var for bare få år siden.

Da jeg ble ansatt som fotograf i Varden i 2005, var vi en fotoavdeling bestående av fem fotografer. I dag er Fredrik Pedersen i Varden den eneste gjenværende fotografen i Telemark med fast ansettelse. Heldigvis, for Fredrik tar bedre bilder og utøver bedre fotojournalistikk i dag enn noensinne før. Fotojournalistikkens hans setter preg på Telemark, og bildene hans kommer til å stå som bunnsolid dokumentasjon fra årene vi lever i mange, mange år fremover.

Fredrik Pedersen er den eneste fast ansatte fotografen igjen i Telemark. Her står han i samtale med VGs Line Møller under åpningen av utstillingen i Brekkeparken.

Nye medievaner, ny teknologi og sviktende økonomi, mener Telemark Museum er noen av forklaringene på dagens situasjon for fotografer og fotojournalistikken. Jeg mener at gode bilder tatt av gode fotografer alltid bør og skal ha en plass i mediene. Uansett medievaner, teknologi og økonomi. For meg er gode bilder kjøps- og abonnementsutløsende.

Takk til alle aviser som ser verdien av å ha fotografer.

Avisene som ikke bare satser på journalister som løfter kameraet med venstrehånda og gjør en jobb de egentlig skyr som pest og kolera. Heldigvis finnes det unntak. Her i Telemark har både TA og Varden journalister som tar veldig gode bilder.

Takk til alle nyhetsledere og redaktører som lar fotografer selv velge og styre hvilke oppdrag de skal dekke i løpet av hektiske og krevende mediehverdager. Fotografen selv vet bedre enn noen andre hvor og på hvilke jobber han eller hun kan få de gode bildene. Ikke la journalister manglende vilje til å ta bildene selv styre hvordan en fotografs arbeidsdag blir.

Vardens sjefredaktør Tom Erik Thorsen (fra venstre) sammen med Fredrik Pedersen og de tidligere Vardenfotografene Reidar Peersen og Per-Eirik Hekkelstrand.

Jeg kommer til å fortsette å kjøpe VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv. Jeg skal fortsatt se den viktige jobben Bjørn Steinar Delebekk, Harald Henden, Helge Mikalsen, Line Møller, Stein Jarle Bjørge, Jan Thomas Espedal, Gunnar Bløndal og Aleksander Nordahl gjør for avisene sine. Få nevnt – ingen glemt.

Ta et valg. Kjøp en avis som satser på egne fotografer og god fotojournalistikk.

Utstillingen er i kjelleren på hovedhuset i Brekkeparken.

Dag Jenssen og Fredrik Pedersen, to dyktige fotografer med Telemark som arbeidsområde.

VGs Line Møller åpnet utstillingen i Brekkeparken og snakket blant annet om hverdagen som kvinnelig pressefotograf.

 

 

 

 

Jeg har aldri sett dama så vakker som nå

Det første bildet jeg husker er fra 1988. Da våkna jeg på hytta på Gaustablikk, pressa nesa mot vinduet og kikket til øynene nesten falt ut. Majesteten lå og badet i morgensol og skrøyt av hvor vakker hun var. Jeg gikk ut og fotograferte skjønnheten. Det var kjærlighet ved første Gaustablikk.

Siden er det blitt så mange bilder av Gaustatoppen at jeg helt har mistet tellingen. Men at det må være over 100.000, er jeg ikke i tvil om. Sannsynligvis det dobbelte av det igjen.

På den siste fredagen i mai så jeg Gaustatoppen så vakker som hun aldri før har vist seg. Kona mi vet at jeg synes hun er den vakreste, men Mor Gaustatoppen er jaggu meg ikke så gæren hun heller.

Jeg hadde et ærend i Tinn denne dagen, og pakket med meg fotoutstyret og pappa i bilen. Han ville være med, og mamma var glad for å få en dag hjemme aleine. Vinn-vinn for alle.

 

Gaustatoppen flotter seg når du kommer til Sønnlandsvannet langs fylkesveg 651 mellom Sauland og Svineroi. En av mange grunner til at jeg velger å kjøre her så ofte jeg kan.

Vi kjørte tidlig på morgenkvisten, og jeg valgte å kjøre til Rjukan via fylkesveg 651 gjennom Tuddal og over fjellet. Rett og slett fordi det er den vakreste veien du kan kjøre i Telemark om du ønsker å få naturen midt i trynet sett fra plassen bak rattet. Det er faktisk ganske viktig å påpeke at du må holde øynene på veien. Når naturens skjønnhet slår deg i bakken, er det en fordel om bilen står stille. Hvis ikke er veien til grøfta ganske kort. Kun tilfeldigheter har ført til at det ikke har skjedd meg alle de gangene jeg har kjørt denne veien.

Mamma ba meg lufte pappa, og det var fint å ha han med på tur. Her har vi stoppet for å se på Gaustaknea.

Jeg må alltid stoppe på Bitringsnatten. Gaustaknea hadde enkelte flekker av snø på seg, men med det været vi opplever nå, er det ikke mange smellene før all snøen er smeltet bort. På Heddersvann lå det faktisk snø og is i vannkanten, og i skyggen av Heddersfjell lå det et tynt, tynt lag med is på vannet. Når du leser dette tipper jeg den er borte. Ved Stavsro sto det tre biler. Det så ut som om noen toppturister sto klare til å gå opp til Gaustatoppen, og litt nærmere Rjukan sto det enkelte telt og bobiler langs veien. Sommer og høysesong for turismen nærmer seg.

I skyggen av Heddersfjell lå det et tynt, tynt lag med is på Heddersvann.

På vei ut av Rjukan i retning Tinn Austbygd ligger Gaustatoppen i ryggen på deg. Så mektig og stor at du føler at hun berører hekken din. I vinter hadde jeg et oppdrag inne på fjellet, og da kjørte vi med snøskuteren ut fra Bergshaugen over Miland. Dit ville jeg tilbake, og sivngte av ved Miland. Jeg innbilte meg at toppen ville være ganske smellvakker å se derfra. Og tro du meg, det hadde jeg rett i.

Gaustatoppen i vårdrakt i et kulturlandskap som får hjertet til å renne over av stolthet til fylket der jeg bor.

Grønne jorder, grønne trær, en rød låve og et kulturlandskap som får deg til å måpe. En flottere ramme for å se Gaustatoppen med hvite renner av snø i vårdrakt, har jeg ikke sett maken til. Hjertestrengen vibrerte, og i øyekroken ble det litt vått. Så vakker var dama denne dagen fra denne plassen.

Deretter gikk turen videre til Austbygda og Tessungdalen. Der var det også ganske grønt og smellvakkert. Over Hovinheia så vi toppen flere ganger.

Over Hovinheia.

I bakkene opp fra Tinn Austbygd mot Hovin.

Gaustatoppen og Gaustaknea sett fra Hovinheia.

Det siste blikket av Gaustatoppen fikk vi da vi stoppet ved Bolkesjø i Notodden.

Jeg må nok snart tilbake for å fotografere favorittmodellen min igjen.

Gaustatoppen sett fra Bolkesjø i Notodden.

Neida, det er absolutt ikke så vanskelig som du kanskje tror

Lurer du på hva jeg mener ikke er vanskelig?

Jeg kan starte med det som er vanskelig:

  • Matematikk er vanskelig.
  • Kjemiske formler er vanskelig.
  • Å pakke lett før jeg skal på tur er vanskelig.
  • Å planlegge i god tid er vanskelig.
  • Å snekre eller male er vanskelig.
  • Å sove lenge er vanskelig.

Det er mye som er vanskelig. Men vet du hva som er lett?

Friluftsliv er lett. Det å sove ute i skauen eller på fjellet er lett. Selv om du i sosiale medier ser bilder fra det som minner om omfattende ekspedisjoner som venner, bekjente og ukjente drar på og viser frem, trenger det ikke å være slik for deg.

Alt du trenger er et liggeunderlag, en sovepose og en myk skogbunn å ligge på. Foto: Knut Inge Solbu

 

Jeg er en del ute på tur, men skal ikke skryte på meg at jeg ofte overnatter ute. Verken i telt eller under åpen himmel. Men nylig ble jeg invitert med av Knut Inge Solbu til Sauherads dype skoger, i skogsområder der han vokste opp og fikk gode turvaner. Han fristet med topptur til Vegheimfjellet (451 m.o.h.) og en flott leirplass ved Holtan Damtjønn. Navn på en topp og et vann jeg aldri har hørt om, men som i aller høyeste grad virket som en god ide i pinsa.

– Da henter du meg tolv på søndag, så finner vi en søndagsåpen butikk vi kan handle mat i, sa jeg til Knut Inge.

– Jeg har fiksa mat, svarte han.

Flott, tenkte jeg. Da var det ute av verden. Jeg trengte bare å stå klar da han kom klokka tolv.

Jeg pakket en lett sekk. I den la jeg sovepose, liggeunderlag og den nye hengekøya mi. Jeg holdt myggsprayen i hånda da jeg pakket sekken, men tenkte; neida, det er ikke mygg så tidlig i sesongen. Den ble liggende i kassa i skapet hjemme. Mer om både hengekøya og myggsprayen seinere.

Som alltid pakket jeg med meg et sett med ullundertøy, samt lue. Jeg dro i kortbukse og t-skjorte, men regnet med at det ble en lang kveld rundt bålet. Lang bukse og tjukk genser fikk også plass i sekken.  Å fryse er noe av det verste jeg vet om, og det blir fort litt kjølig når sola er på vei ned.

Vegheimfjellet med utsikt over Norsjø.

 

Vi parkerte og trasket i vei til Vegheimfjellet. Derfra så vi vide og vakre Norsjø, Akkerhaugen og Gvarv. På veien opp og ned så vi helt til Bø og Lifjell. Fortsatt lå det flekker av snø på toppene.

Tilbake i bilen dro vi ut sekker, en sekk med ved, poser med mat og til og med en kulegrill. Som du nå kanskje skjønner gikk vi ikke langt på turen vår. Det viktigste var ikke hvor langt vi skulle gå, men at vi skulle være ute.

Først tente vi et bål. Før du fillerister meg for å ha tent bål mellom 15.april og 15.september, vil jeg minne om denne setningen som ble lagt til bålforskriftene i 2016:

«Det er likevel tillatt å gjøre opp ild der det åpenbart ikke kan medføre brann»

Det var vindstille, en godt opparbeidet bålplass på fjellgrunn og en drøy meter til fri tilgang på mye vann. Derfor kunne vi tenne bål.

Bål skaper en lun og fin atmosfære i leirplassen. Knut Inge nyter varmen det gir.

 

Vi stekte ventepølser og folieinnpakket uer på grillen til middag. Knut Inge gikk en ny tur, jeg lå og kikket opp på trærne.

Vi mævla bålstekt andebryst til kveldsmat.

 

Bålstekt andebryst.

 

Naturens eget lysshow.

 

Solnedgang over Holtan Damtjønn i Sauherad.

Vi så kveldssola som reflekterte i vannet og opp i trærne, og ga oss et lysshow uten sidestykke. Så skulle vi etter gode kveldstimer og en smellvakker solnedgang krype opp i soveposene. For min del i en hengekøya mellom to furuer.

Men neida, tror du jaggu ikke hengekøya krevde ekstrautstyr. Nemlig tau til å feste til trærne. Nå vet jeg det. Nemlig. Det hadde de ikke sagt i butikken da jeg kjøpte hengekøya uka før. Dermed ble det til at jeg fant meg en plass på en myk og fin plass i lyngen på bakken under et høyt tre jeg kunne kikke opp på. Nå har jeg kjøpt tau, og skal snart ut å prøve den nye hengekøya.
Så sovnet jeg etter en deilig dag ute i skauen. Mmmmm, tenkte jeg. Dette er livet; Livet er best ute.

Det er fint å sovne og våkne under høye og ranke trær under åpen himmel.

 

Men neida. Fytti, som jeg angret på at jeg lot myggsprayen ligge hjemme. Det var ikke et vindpust. På Holtan Damtjønn var det ikke antydning til en eneste liten krusning på overflaten. Det var fem stjerner på himmelen og minst 27.854 mygg i og rundt soveposen og hodet mitt. Heldigvis hadde jeg ull og lue. Jeg dekket meg så godt jeg kunne, selv om det ble ganske hett og lite luft der jeg lå godt inni soveposen. Myggen angrep fra alle kanter. Den satt seg på øret, på øyebrynet, den var inni øret og nesa, den beit meg på nesa og i panna. Den beit meg sikkert i rompa også. Og myggsprayen? Den lå fortsatt hjemme.

Da jeg våkna, bar himmelen bud om en deilig dag. Myggen svermet fortsatt, så det beste jeg kunne gjøre var å stå opp før sola skinte og fuglene feis så jeg kunne få fyr på bålet. Da forsvant myggen, og det ble det egg og bacon da Knut Inge krøyp ut av soveposen sin.

Selv om myggen biter, er det en av de beste opplevelsene i livet å kunne våkne opp med himmelen som tak.

 

Frokost slik den skal være når du er på tur i skauen.

 

Deretter ble det en liten tur gjennom gammel skog med krokete furuer, gamle hytter og mørke skogstjern. Det var et lite eventyr på morgenkvisten. For Knut Inge var det en tur nedover minnenes vei. Det var i disse traktene han først lærte friluftsliv, og sammen med kamerater fortalte han historier der de ikke gjorde forsøk på å trekke fra. De la heller til.

Knut Inge var på gamle stier. Her har han både fortalt og hørt historier. Noen sanne, mange usanne.

 

Gammel skog med gamle trær. Det gir rom for å fortelle eventyr.

 

Skog speiler seg i skogstjern.

 

Konklusjonen min er altså at så lett kan friluftsliv være. Så lite mystisk er det å komme seg ut på tur. En sovepose og et liggeunderlag er alt du trenger for å sove ute.

Dette er en av mange oppskrifter på friluftsliv. Finn din oppskrift du synes funker for deg, og sett pris på den. Det er ikke gitt at alle skal på ekspedisjoner.

Men for din egen skyld: husk tau og myggspray.

 

 

 

 

 

 

Solan nekta å fortelle hvor Ludvik oppholdt seg

Jeg har noe til felles med selveste Solan Gundersen. Derfor var det hyggelig å treffe han i skauen i bymarka i Porsgrunn.

Begge er vi «personifiserte morgenfugler».

Derfor mener jeg det er pur idioti å sove lenge. For dersom du sover lenge, går du glipp av det å oppleve skauen som våkner til liv.

Klokka mi ringte før fuglene feis, og med sekken fylt av niste og te trasket jeg ut døra hjemme. Jeg er nemlig så heldig at jeg kan gå hjemmefra når jeg skal i skauen. Det er en stor verdi i livet mitt at det er slik.

Målet for dagen var Røysåsen, Valleråsen, Årdalsåsen og Omberget. Ikke fordi de er topper, men fordi det er en fin tur i natur. Jeg skjønner ærlig talt ikke helt maset om å nå flest mulig topper. Det som er viktig er da for pokker at vi kommer oss ut i naturen.

Rådyra på Bjerketvedt lurte på hvem denne karen med sekk og lue på var.

De første jeg møtte var fire rådyr som titta skeptisk bort på turgåeren med sekk på vei ut i marka. To av dem hoppet glade rundt på jordet ved Bjerketvedt, de to andre lusket rundt ved gjerdet på jordet. Plutselig bestemte de seg for at jeg var en trussel, og hoppet lett av gårde inn i skauen.

I de første motbakkene opp mot Røysåsen pusta jeg tungt. Klokka var ikke en gang halv seks, og jeg hadde sovet lite og spist enda mindre. Da var det godt å se furua. Favorittfurua mi. Den som aldri er lik seg selv. Når jeg ser den betyr det at jeg så og si er på toppen.

Favorittfurua på Røysåsen.

På Røysåsen lå jeg strak på bakken og venta på å få igjen pusten. Under meg så jeg at sola kasta de første strålene på Skagerak, biblioteket og det nye Comfort Hotel Porsgrunn, og i elva blinka det forsiktig i overflaten. Fra tretopper og kratt hørte jeg fuglene synge, og de blå merkene på trær og steiner viste vei.

Toppunktet på Valleråsen har ikke mye utsikt å by på. Men når du går forbi og nærmer deg lysninga mellom trærne, åpner Eidangerfjorden seg under deg. I øst ser du konturene av Langøya, og over åsen ser du toppen av Grenlandsbrua.

Fra Valleråsen går det bratt ned før du går gjennom en eventyrskog på brede og fine stier. Hvitveisen dekker skogbunnen. Liljekonvallene er utålmodige, de venter på å springe ut. Jeg finner en stubbe jeg setter meg på. Hvor lenge jeg satt, aner jeg rett og slett ikke. Det var så deilig å la tida fly.

Brede og fine stier i bymarka som innbyr til bruk.

Ved stiskiller står det skilt som viser vei.

«Valleråsen»

«Moheim»

«Svinholt»

«Vannverket»

«Årdalsåsen»

«Bjørkedal»

De viser vei og gir trygghet for oss som ferdes i skauen.

Stien opp til Årdalsåsen er bratt og fin. Enda mer hvitveis. Enda mer liljekonvall som snart blomstrer.

Jeg følger «Syvers trase». Hvem Syver er, vet jeg ingenting om, men traséen hans er god å vandre på.

Av alle titoppere er Årdalsåsen favoritten min. Utsikten er formidabel. Jeg tror nesten jeg kan se hele Telemark. Fra fjord til fjell og uendelig mye skau. Jeg legger meg ned igjen. Ikke fordi pusten er tung, men fordi det er så deilig å la tida fly. Jeg ligger og ser på Eidangerfjorden.

Utsikt mot Eidangerfjorden.

Jeg tror jeg dupper av på det morgenvarme fjellet, så vidt varma opp av en stigende sol.

Nista med kokt egg og kaviar går ned på høykant, den søte teen likeså. Så dupper jeg litt av igjen. Jeg vet ikke hvor lenge. Det betyr ingenting.

Årdalsåsen, min desiderte favoritt blant alle titoppere.

På veien ned gikk jeg bortom Omberget. En litt ukjent topp, som byr på utsikt oppover vakre Gjerpensdalen.

Det var på vei derfra og ned til Svinholt at jeg møtte Solan Gundersen. Den personifiserte morgenfuglen. Den barnefødte optimisten med strikkeskjerf, filttøfler og til dels lav moral.

Den Solan jeg møtte var en kjuke. Kanskje en ny kjuketype – nemlig Solankjuken. Hvor han hadde gjort av Reodor og Ludvik fortalte han ikke. Jeg spurte, men han nekta å svare.

De kan du leite etter når du går på tur i skauen nær der du bor. Bestemor var fra Østerdalen. Fra jeg var liten har jeg holdt Kjell Aukrusts figurer høyt, og jeg har ledd så jeg nesten ikke har fått puste av Aukrusts lune humor og fabelaktige figurer.

Solan Gundersen. Hvor Ludvik og Reodor er, fortalte han ingenting om.

Jeg så det meste av Telemark da jeg gikk sakte gjennom skauen min denne dagen. Kun en kort gåtur fra der jeg bor. Og det beste av alt – jeg var mutters aleine. Jeg møtte ikke én eneste annen turgåer på de nesten fem timene jeg dingla rundt i skauen i dag. Det er deilig det. De eneste jeg møtte var altså noen rådyr, Solan og fuglene som sang.

Nå håper jeg utbyggere og politikere lar de bynære turområdene være. La oss slippe kamp om utbygging og rasering av natur. Nå vil jeg at de vedtar en markagrense. Ferdig snakka!

 

 

Lukta av innestengt kjeller ute i naturen

Hei du, din sopp. Neida, jeg skal ikke sjikanere deg ved å bruke skjellsord fra naturen. Jeg skal fortelle deg om kjuker.

Hva pokker er en kjuke? tenker du kanskje.

Når du går i skauen hender det kanskje at du ser et dødt tre eller en stamme. På dette døde treet og stammen vokser det noen hyller ut. Det er kjuker, din sopp… Se selv.

Flotte rødrandkjuker nær Svinholt i bymarka i Porsgrunn.

 

Nylig gikk jeg en tur i bymarka i Porsgrunn. Favorittområdet mitt for turer nær der jeg bor. Ved Svinholt kastet jeg øyet mitt på noen lekre eksemplarer av kjuker. Nærmere bestemt rødrandkjuker, i følge Mariken Kjøhl-Røsand, en av de mest naturkloke og flinke folka jeg kjenner. Hun er fylkeskoordinator for Forum for natur og friluftsliv i Telemark.

– Det er veldig kult å bli spurt om kjuker. Det er mye action i skogsoppriket, sier hun entusiastisk.

Selv må jeg be Store Norske Leksikon om hjelp når jeg skal beskrive rødrandkjuken:

«Rødrandkjuke er en flat, hovformet flerårig kjuke med gulbrun og lakkaktig skorpe og tilvekstsone som først er gulhvit, så rødbrun og etter noen år helt svart. Prelaget er hvitt som fersk og blir sitrongul ved riping. Lukten er emmen og minner om gammel vaskeklut eller innestengt kjeller.»

Jeg stakk ikke nesa bort i kjukene, og det er jo ganske greit at jeg ikke gjorde det, sånn sett i ettertid.

Mariken forteller meg at vokser som små hyller ut av døde og levende trær.

– De er viktige nedbrytere i skogen. Noen er ettårige, andre kan leve i flere år, forteller hun.

 

Hovedpoenget mitt med å skrive om kjuker, er å få deg til å bruke øynene aktivt når du er ute i skauen. Se etter detaljene, se etter mangfoldet. Da blir gleden over turen enda større.

Rødrandkjuker skal visstnok lukte som gamle vaskekluter eller innestengte kjellere.