Når fjellet raser skal verden gå under

«Telemark var i gamle dager et lukket og ukjent stykke av landet. De fleste dalene våre hadde forbindelser både østover og vestover, men telenes rike lå som en avsides krok med høye fjell på alle kanter. Det var noe nær det indre Afrika for de fleste – vilt og usivilisert, og beretningene som kom derfra var nettopp de mest skremmende»

Slik åpner Thorbjørn Egners nydelige bok «Gamle hus i Rauland». Under krigen reiste forfatteren av «Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» rundt i Rauland og Møsstrond og tegnet kulturlandskapet og arkitekturen han så på sin ferd.

Bli med på en liten flytur over vakre, ville og vene Telemark, så kan du selv se hvor åpent og storslått fylket er.

Reisen begynner over Rønnomnibben i Bø i Tørdal i Drangedal. Toppen er 615 meter høy, og den er vill og vakker. Turbeskrivelsene forteller at du enkelte steder nesten må ty til klatring for å komme frem og opp, men den skal være overkommelig om formen din er god.

Rønnomnibben i Drangedal.

I den disige horisonten dukker et av fylket mest karakteristiske fjell opp, og det er Hægefjell. Fjellet, som er et eldorado for klatrere, ligger i grenselandet mellom Nissedal og Kviteseid, og rager høyt opp over Nisser. Toppen ligger 1.021 m.o.h.. Om du ikke verken tør eller vil klatre, finnes det en sti for oss som ikke ser det som sitt mål i livet å henge i en tynn tråd i en stupbratt fjellside. God tur – enten om du klatrer eller går.

Hægefjell i Nissedal og Kviteseid.

Under Hægefjell ligger altså Nisser. Den strekker seg fra Treungen til Vrådal, og er den nest største i Telemark. Det er kun Møsvatn i Vinje og Tinn som er større. Nisser har strender som utkonkurrerer det beste Syden har å by på. På Fjone-siden er det bare å boltre seg på de mange sandstrendene. Temperaturen i vannet er dog ikke alltid like god som i Syden.

Nisser, innsjøen med strender selv ikke Syden kan by på.

Etter en lang venstresving, setter flyets pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb kursen enda lenger vest. Jeg er så heldig at jeg ved flere anledninger har fått være med Vegard opp og over verdens vakreste fylke, og han er sikkerheten selv bak spakene. Takk til Vegard som lar meg oppleve dette.

Pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb.

En av Norges dypeste innsjøer er Bandak i Tokke og Kviteseid. Den er en del av Telemarkskanalen, og innerst ligger Dalen med sitt praktfulle hotell. Ingen av kanalbåtene var å se da vi fløy over, men lyset malte landskapet som ingen kunstmalere klarer å få til.

Bandak.

Skorve ligger i Seljord. Fjellområdet er nok aller mest kjent for sine flyvrak fra krigens dager. 9.september 1944 styrtet et alliert fly på vei til hjemmestyrkene med forsyninger, og bare en drøy måned seinere styrtet et tysk passasjerfly. Deler av vrakene ligger fortsatt synlig i terrenget.

Over Flatdal ser vi rett ned på det fantastiske Nutheim Gjestgiveri. De serverer mat i toppklasse, og er du glad i mat bør du legge turen innom her.

Fra Skorve tar det ikke lang tid før Vindeggen ligger i front. Fjellet ligger i Hjartdal kommune sørvest for Gaustatoppen, i landskapsvernområdet Brattefjell/Vindeggen. Toppunktet ligger hele 1.516 mo.h.

Skorve i Seljord.

Nutheim Gjestgiveri i Flatdal.

Vindeggen i Hjartdal.

Om det er klarvær kan du nesten se fjellet umiddelbart etter at du tar av fra Geiteryggen. Telemarks tak på 1.883 m.o.h. er godt synlig fra alle himmelretninger. Jeg snakker selvfølgelig om Gaustatoppen.

Når Vegard drar spakene og legger flyet over Rjukan og Vestfjorddalen, er det så man kan miste pusten av det mektige synet. Gaustatoppen troner mektig over den lille turistbyen, og på den andre siden strekker Hardangervidda seg innover mil etter mil etter mil. Men der er det disig og mørke skyer, så den turen må vi ta ved en annen anledning.

Det renner en tynn stripe med vann i Rjukanfossen, ved Maristien kan vi se aktivitet rundt plassen der Marispelet foregår nær det bratte og ville juvet, og på Vemork graves det etter mer historisk gull i tungtvannskjelleren. Tyttebæret er på vei opp fjellsiden til Gvepseborg. Tyttebæret er en av vognene på Krossobanen fra 1928 – fjellbanen som Norsk Hydro bygde for at Rjukans befolkning skulle få se sollyset på vinteren. I dag har de et eget solspeil på Rjukan.

Rjukan og Gaustatoppen.

Her graver de ut tungtvannskjelleren på Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork.

Etter et sveip over Atrå og Austbygda i Tinn, får vi et mektig syn midt i fleisen. Sola trenger gjennom skylaget og sender strålene sine ned mot landskapet. Gaustatoppen, Tinnsjøen glitrer, og inni dalen kan du se at sola treffer Mæl. Det er vakkert – rett og slett. Tinnsjøen er Norges tredje dypeste innsjø  Dybden er målt til 460 meter.

Det er mektig å se at sola maler landskapet i Tinn.

Tinnsjøen.

Etter å ha flydd over Hovinheia og Tinnoset, flyr vi mot Notodden og Bø. Heddal stavkirke fra begynnelsen av 1200-tallet er Norges største stavkirke, men fra lufta ser den ut som noe jeg kunne ha bygget i Lego. For alt jeg vet kan det hende den finnes som et Lego-sett.

Himingsjå under Himingen er Notodden Turlags ubetjente DNT-hytte med hele 45 sengeplasser. Himingen ligger 1.066 m.o.h., og flere og flere oppdager hvor fin turen opp er. Utsikten er gevinsten.

Heddal stavkirke i Notodden.

Himingen i Notodden.

Det er tåkete og disig i denne delen av fylket, men plutselig brer Seljordsvatnet seg ut under kveldshimmelen. Sjøormen Selma er ikke å se, men vi tør ikke fly for nærme. Tenk om hun strekker hals og tar en jafs av flyet med seg ned i dypet.

Seljordsvatnet renner ut i Bøelva. De sier at det er ikke gull alt som glimrer, men jeg mener bestemt at Bøelva absolutt er gull.

Seljordsvatnet.

Bøelva i Bø i Telemark.

Før vi følger Bøelva videre nedover, svinger vi over Gygrestolen. Fjellet der Gygra satt og kastet store steinblokker på kirken. Så rasende ble hun nemlig da kristendommen kom til bygda. Stolen rager ikke høyere enn 490 m.o.h., men det er absolutt verdt å ta seg en tur dit. Fjellet er så flott at det burde vært å få på kjøleskapmagneter.

En liten advarsel skal dere få med på turen:

Den dagen stolen raser ut i Uvdalstjønna, betyr det slutten på verden som vi kjenner den i dag.

Gygrestolen i Bø.

Bøelva renner ned til eplebygda Gvarv i Sauherad. Bygda ligger helt i nordenden av Norsjø. Der liker de å kalle Bøelva for Gvarvelva, og det mener jeg de er i sin rett til å gjøre. Det er jo som i Grenland. Der kommer krangelen om elva heter Skienselva eller Porsgrunnselva til å vare til lenge etter at verden går under når Gygrestolen raser ut i Uvdalstjønna.

Gvarv og Norsjø i Sauherad.

Flyturen over Telemark nærmer seg slutten. Helt øst i Telemark, faktisk så langt øst du kan komme, ligger den lille og vakre og hjerteformede øya Bjønnesøya i Farris I vannet øst for øya går fylkesgrensa til Vestfold. Det ble jeg fortalt av Kartverket for en tid tilbake.

Ingen tur opp i lufta uten å beskue den vakre Gjerpensdalen. Den bynære dalen der Leirkup renner så stille, så stille på sin ferd fra Børsesjø til Porsgrunnselva. Lappeteppet av åkere er mektig og fargerikt å se fra lufta, og kulturlandskapet dalen har å by på er verdt en tur i seg selv.

Før innflyvning til Geiteryggen flyr vi over Grenland med byene Skien og Porsgrunn. Området der by møter natur. Området der de fleste telemarkinger bor.

Fylket vårt er i aller høyeste grad et Norge i miniatyr, og her er vi heldige som kan bo eller besøke. Velkommen!

Det er Telemark.

Bjønnesøya i Farris på grensa til Vestfold.

Gjerpensdalen.

Grenland.

 

 

 

 

 

 

Neida, det er absolutt ikke så vanskelig som du kanskje tror

Lurer du på hva jeg mener ikke er vanskelig?

Jeg kan starte med det som er vanskelig:

  • Matematikk er vanskelig.
  • Kjemiske formler er vanskelig.
  • Å pakke lett før jeg skal på tur er vanskelig.
  • Å planlegge i god tid er vanskelig.
  • Å snekre eller male er vanskelig.
  • Å sove lenge er vanskelig.

Det er mye som er vanskelig. Men vet du hva som er lett?

Friluftsliv er lett. Det å sove ute i skauen eller på fjellet er lett. Selv om du i sosiale medier ser bilder fra det som minner om omfattende ekspedisjoner som venner, bekjente og ukjente drar på og viser frem, trenger det ikke å være slik for deg.

Alt du trenger er et liggeunderlag, en sovepose og en myk skogbunn å ligge på. Foto: Knut Inge Solbu

 

Jeg er en del ute på tur, men skal ikke skryte på meg at jeg ofte overnatter ute. Verken i telt eller under åpen himmel. Men nylig ble jeg invitert med av Knut Inge Solbu til Sauherads dype skoger, i skogsområder der han vokste opp og fikk gode turvaner. Han fristet med topptur til Vegheimfjellet (451 m.o.h.) og en flott leirplass ved Holtan Damtjønn. Navn på en topp og et vann jeg aldri har hørt om, men som i aller høyeste grad virket som en god ide i pinsa.

– Da henter du meg tolv på søndag, så finner vi en søndagsåpen butikk vi kan handle mat i, sa jeg til Knut Inge.

– Jeg har fiksa mat, svarte han.

Flott, tenkte jeg. Da var det ute av verden. Jeg trengte bare å stå klar da han kom klokka tolv.

Jeg pakket en lett sekk. I den la jeg sovepose, liggeunderlag og den nye hengekøya mi. Jeg holdt myggsprayen i hånda da jeg pakket sekken, men tenkte; neida, det er ikke mygg så tidlig i sesongen. Den ble liggende i kassa i skapet hjemme. Mer om både hengekøya og myggsprayen seinere.

Som alltid pakket jeg med meg et sett med ullundertøy, samt lue. Jeg dro i kortbukse og t-skjorte, men regnet med at det ble en lang kveld rundt bålet. Lang bukse og tjukk genser fikk også plass i sekken.  Å fryse er noe av det verste jeg vet om, og det blir fort litt kjølig når sola er på vei ned.

Vegheimfjellet med utsikt over Norsjø.

 

Vi parkerte og trasket i vei til Vegheimfjellet. Derfra så vi vide og vakre Norsjø, Akkerhaugen og Gvarv. På veien opp og ned så vi helt til Bø og Lifjell. Fortsatt lå det flekker av snø på toppene.

Tilbake i bilen dro vi ut sekker, en sekk med ved, poser med mat og til og med en kulegrill. Som du nå kanskje skjønner gikk vi ikke langt på turen vår. Det viktigste var ikke hvor langt vi skulle gå, men at vi skulle være ute.

Først tente vi et bål. Før du fillerister meg for å ha tent bål mellom 15.april og 15.september, vil jeg minne om denne setningen som ble lagt til bålforskriftene i 2016:

«Det er likevel tillatt å gjøre opp ild der det åpenbart ikke kan medføre brann»

Det var vindstille, en godt opparbeidet bålplass på fjellgrunn og en drøy meter til fri tilgang på mye vann. Derfor kunne vi tenne bål.

Bål skaper en lun og fin atmosfære i leirplassen. Knut Inge nyter varmen det gir.

 

Vi stekte ventepølser og folieinnpakket uer på grillen til middag. Knut Inge gikk en ny tur, jeg lå og kikket opp på trærne.

Vi mævla bålstekt andebryst til kveldsmat.

 

Bålstekt andebryst.

 

Naturens eget lysshow.

 

Solnedgang over Holtan Damtjønn i Sauherad.

Vi så kveldssola som reflekterte i vannet og opp i trærne, og ga oss et lysshow uten sidestykke. Så skulle vi etter gode kveldstimer og en smellvakker solnedgang krype opp i soveposene. For min del i en hengekøya mellom to furuer.

Men neida, tror du jaggu ikke hengekøya krevde ekstrautstyr. Nemlig tau til å feste til trærne. Nå vet jeg det. Nemlig. Det hadde de ikke sagt i butikken da jeg kjøpte hengekøya uka før. Dermed ble det til at jeg fant meg en plass på en myk og fin plass i lyngen på bakken under et høyt tre jeg kunne kikke opp på. Nå har jeg kjøpt tau, og skal snart ut å prøve den nye hengekøya.
Så sovnet jeg etter en deilig dag ute i skauen. Mmmmm, tenkte jeg. Dette er livet; Livet er best ute.

Det er fint å sovne og våkne under høye og ranke trær under åpen himmel.

 

Men neida. Fytti, som jeg angret på at jeg lot myggsprayen ligge hjemme. Det var ikke et vindpust. På Holtan Damtjønn var det ikke antydning til en eneste liten krusning på overflaten. Det var fem stjerner på himmelen og minst 27.854 mygg i og rundt soveposen og hodet mitt. Heldigvis hadde jeg ull og lue. Jeg dekket meg så godt jeg kunne, selv om det ble ganske hett og lite luft der jeg lå godt inni soveposen. Myggen angrep fra alle kanter. Den satt seg på øret, på øyebrynet, den var inni øret og nesa, den beit meg på nesa og i panna. Den beit meg sikkert i rompa også. Og myggsprayen? Den lå fortsatt hjemme.

Da jeg våkna, bar himmelen bud om en deilig dag. Myggen svermet fortsatt, så det beste jeg kunne gjøre var å stå opp før sola skinte og fuglene feis så jeg kunne få fyr på bålet. Da forsvant myggen, og det ble det egg og bacon da Knut Inge krøyp ut av soveposen sin.

Selv om myggen biter, er det en av de beste opplevelsene i livet å kunne våkne opp med himmelen som tak.

 

Frokost slik den skal være når du er på tur i skauen.

 

Deretter ble det en liten tur gjennom gammel skog med krokete furuer, gamle hytter og mørke skogstjern. Det var et lite eventyr på morgenkvisten. For Knut Inge var det en tur nedover minnenes vei. Det var i disse traktene han først lærte friluftsliv, og sammen med kamerater fortalte han historier der de ikke gjorde forsøk på å trekke fra. De la heller til.

Knut Inge var på gamle stier. Her har han både fortalt og hørt historier. Noen sanne, mange usanne.

 

Gammel skog med gamle trær. Det gir rom for å fortelle eventyr.

 

Skog speiler seg i skogstjern.

 

Konklusjonen min er altså at så lett kan friluftsliv være. Så lite mystisk er det å komme seg ut på tur. En sovepose og et liggeunderlag er alt du trenger for å sove ute.

Dette er en av mange oppskrifter på friluftsliv. Finn din oppskrift du synes funker for deg, og sett pris på den. Det er ikke gitt at alle skal på ekspedisjoner.

Men for din egen skyld: husk tau og myggspray.

 

 

 

 

 

 

Telemark er til og med å få myggstikk på rumpa

Telemark er tungtvannsaksjonen. Det er Claus Helberg, Jens-Anton Poulsson, Arne Kjelstrup, Knut Haugland, Knut Haukelid, Rolf Sørlie og Knut Lier-Hansen. Det er Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Det er helter fra Telemark.

I Kragerøskjærgården.

 

Telemark er bølger på havet, sjøsyke over Rognsfjorden. En snekke som sniker seg forbi et skjær i Kragerøskjærgården, solbading på et ensomt svaberg, sand mellom tærne, saltvann i håret, og enda mer sand i badebuksa. Telemark er magaplask på Mule Varde, våghalser som hopper fra ti’ern på Olavsberget, og en skummende øl på brygga.

Telemark er svart kaffe på trammen, fersk Varden til frokosten, en løpetur over Prærien, tung pust på vei opp til tårnet på Vealøs. Klovner og gjøglere i Storgata, buss for tog fra Porsgrunn til Larvik. Køståing i Lilleelvkrysset.

Telemark er innovasjon på et tenåringsrom, politikere som vil oss vel. Det er gammel og ny industri. Det er blålys i natta på vei for å stoppe en far som slår en mor, det er flørting mellom venner på byen, tårer på en skulder. Vennegjengen som vekker byboere med sang i natta på vei hjem fra basarene. En narkoman på desperat jakt etter ro i kroppen.

Telemark er Porsgrunn og porselen, Skien og Ibsen, Notodden og blues, Bø og Sommarland. Det er Tinn og tungtvann, Vinje og folkekultur, Tokke og et gammelt hotell. Det er Nome med kanaler, Seljord med ormen, Kviteseid med han som hoppet fra et tak på ski, Sauherad med de friske eplene, Siljan med hjort, Drangedals egen kassettartist, og Nissedal med stupbratte fjell ned i Nisser.

Nissedal.

Telemark er støyete rockekonsert i en kjeller, blå musikk på en på stor brygge. Det er en slått fra en busk, et gospelkor som priser, en prests preken. Nysgjerrige barneøyne på Du Verden, begeistrede rop på Skagerak Arena, en far som trøster en sønn etter tap på fotballbanen, skriking fra sidelinja, kjefting på dommeren.

Telemark er reker fra fjorden, jordbær fra en kurv på en rasteplass, en kokk på jakt etter den perfekte saus. Det er pølser fra Brubakken, nybakt brød fra bakeren, egendyrka kål fra åkeren på Borgestad og Århus. Det er saft fra Gjerpensdalen, rømmegrøt servert i fat med ekte fjellsmør på Haukeli, og sik fra innlandsvann.

Telemark er gamle og forlatte jernbanevogner på Tinnoset, en stasjonsbetjent som vifter Sørlandsbanen av gårde på Nordagutu i skumringen. Det er historie om industri, kultur og krig på Rjukan, det er hjertet i halsen når det knirker i kablene på Krossobanen. På torvet blir du blendet av et speil som slynger sola ned mellom Gausta og Hardangervidda. Det er stavkirker, én i en bratt bakke, én langs en lang slette. Det er sluser som tar deg til hjertet av fylket.

Sørlandsbanen på Nordagutu stasjon.

Telemark er tryning i bakken på Rauland, epleslang i Gvarv, ripsbusker på Venstøp, og enda mer jubel på Skagerak. Det er lukta av bjørk i skogen, grønne åser i horisonten, hvitkledde fjell i høyden, trange daler, og majestetiske fossefall.

Telemark er politisk kamp. Om sykehus, om kommuner skal være aleine eller bli to. Kanskje flere enn to. Om bommotstand, om ønsket om nye og bedre veier, om kirken skal se ut som den gjorde eller om den skal være moderne. Om du skal betale kommunen skatt for å bo, om pengebruk, om idrett mot kultur. Og selvfølgelig, en endeløs krangel om navnet på en elv. Porsgrunnselva eller Skienselva.

Bålkaffe.

Telemark er bålkaffe i skogen, gleden av å spise vaflene på Gaustahytta på Gaustatoppen 1.883 meter over havet. Det er stempel i turpasset når du har lagt søndagsturen til Valås. Det er tung sekk på turen mellom Stordalsbu og Mogen på Hardangervidda. Det er tanken på den myke senga av lyng over den neste bakketoppen. Telemark er alt. Telemark er til og med det å få myggstikk på rumpa.

 

  • Denne teksten sto første gang på trykk i Varden i januar 2015.

Tung sekk på vidda gjør tung mann sliten. Gammelt jungelord fra Telemark.