Solan nekta å fortelle hvor Ludvik oppholdt seg

Jeg har noe til felles med selveste Solan Gundersen. Derfor var det hyggelig å treffe han i skauen i bymarka i Porsgrunn.

Begge er vi «personifiserte morgenfugler».

Derfor mener jeg det er pur idioti å sove lenge. For dersom du sover lenge, går du glipp av det å oppleve skauen som våkner til liv.

Klokka mi ringte før fuglene feis, og med sekken fylt av niste og te trasket jeg ut døra hjemme. Jeg er nemlig så heldig at jeg kan gå hjemmefra når jeg skal i skauen. Det er en stor verdi i livet mitt at det er slik.

Målet for dagen var Røysåsen, Valleråsen, Årdalsåsen og Omberget. Ikke fordi de er topper, men fordi det er en fin tur i natur. Jeg skjønner ærlig talt ikke helt maset om å nå flest mulig topper. Det som er viktig er da for pokker at vi kommer oss ut i naturen.

Rådyra på Bjerketvedt lurte på hvem denne karen med sekk og lue på var.

De første jeg møtte var fire rådyr som titta skeptisk bort på turgåeren med sekk på vei ut i marka. To av dem hoppet glade rundt på jordet ved Bjerketvedt, de to andre lusket rundt ved gjerdet på jordet. Plutselig bestemte de seg for at jeg var en trussel, og hoppet lett av gårde inn i skauen.

I de første motbakkene opp mot Røysåsen pusta jeg tungt. Klokka var ikke en gang halv seks, og jeg hadde sovet lite og spist enda mindre. Da var det godt å se furua. Favorittfurua mi. Den som aldri er lik seg selv. Når jeg ser den betyr det at jeg så og si er på toppen.

Favorittfurua på Røysåsen.

På Røysåsen lå jeg strak på bakken og venta på å få igjen pusten. Under meg så jeg at sola kasta de første strålene på Skagerak, biblioteket og det nye Comfort Hotel Porsgrunn, og i elva blinka det forsiktig i overflaten. Fra tretopper og kratt hørte jeg fuglene synge, og de blå merkene på trær og steiner viste vei.

Toppunktet på Valleråsen har ikke mye utsikt å by på. Men når du går forbi og nærmer deg lysninga mellom trærne, åpner Eidangerfjorden seg under deg. I øst ser du konturene av Langøya, og over åsen ser du toppen av Grenlandsbrua.

Fra Valleråsen går det bratt ned før du går gjennom en eventyrskog på brede og fine stier. Hvitveisen dekker skogbunnen. Liljekonvallene er utålmodige, de venter på å springe ut. Jeg finner en stubbe jeg setter meg på. Hvor lenge jeg satt, aner jeg rett og slett ikke. Det var så deilig å la tida fly.

Brede og fine stier i bymarka som innbyr til bruk.

Ved stiskiller står det skilt som viser vei.

«Valleråsen»

«Moheim»

«Svinholt»

«Vannverket»

«Årdalsåsen»

«Bjørkedal»

De viser vei og gir trygghet for oss som ferdes i skauen.

Stien opp til Årdalsåsen er bratt og fin. Enda mer hvitveis. Enda mer liljekonvall som snart blomstrer.

Jeg følger «Syvers trase». Hvem Syver er, vet jeg ingenting om, men traséen hans er god å vandre på.

Av alle titoppere er Årdalsåsen favoritten min. Utsikten er formidabel. Jeg tror nesten jeg kan se hele Telemark. Fra fjord til fjell og uendelig mye skau. Jeg legger meg ned igjen. Ikke fordi pusten er tung, men fordi det er så deilig å la tida fly. Jeg ligger og ser på Eidangerfjorden.

Utsikt mot Eidangerfjorden.

Jeg tror jeg dupper av på det morgenvarme fjellet, så vidt varma opp av en stigende sol.

Nista med kokt egg og kaviar går ned på høykant, den søte teen likeså. Så dupper jeg litt av igjen. Jeg vet ikke hvor lenge. Det betyr ingenting.

Årdalsåsen, min desiderte favoritt blant alle titoppere.

På veien ned gikk jeg bortom Omberget. En litt ukjent topp, som byr på utsikt oppover vakre Gjerpensdalen.

Det var på vei derfra og ned til Svinholt at jeg møtte Solan Gundersen. Den personifiserte morgenfuglen. Den barnefødte optimisten med strikkeskjerf, filttøfler og til dels lav moral.

Den Solan jeg møtte var en kjuke. Kanskje en ny kjuketype – nemlig Solankjuken. Hvor han hadde gjort av Reodor og Ludvik fortalte han ikke. Jeg spurte, men han nekta å svare.

De kan du leite etter når du går på tur i skauen nær der du bor. Bestemor var fra Østerdalen. Fra jeg var liten har jeg holdt Kjell Aukrusts figurer høyt, og jeg har ledd så jeg nesten ikke har fått puste av Aukrusts lune humor og fabelaktige figurer.

Solan Gundersen. Hvor Ludvik og Reodor er, fortalte han ingenting om.

Jeg så det meste av Telemark da jeg gikk sakte gjennom skauen min denne dagen. Kun en kort gåtur fra der jeg bor. Og det beste av alt – jeg var mutters aleine. Jeg møtte ikke én eneste annen turgåer på de nesten fem timene jeg dingla rundt i skauen i dag. Det er deilig det. De eneste jeg møtte var altså noen rådyr, Solan og fuglene som sang.

Nå håper jeg utbyggere og politikere lar de bynære turområdene være. La oss slippe kamp om utbygging og rasering av natur. Nå vil jeg at de vedtar en markagrense. Ferdig snakka!

 

 

«Vi er ett folk. Vi er grenlandsfolk»

På vei ned trappa til hagen på Osebro i Porsgrunn, det må ha vært et sted mellom tolv og 15 år siden, sto det en ukjent fyr. Han prikka meg på skuldra.

– Øy, du er han Varden-fotografen på Pors som alltid jubler når Odd ligger under du. Yeah!!, ropte han.

Der og da var det kult å høre. I dag er jeg endelig blitt voksen.

Vi skal fortsatt krangle om hvilket lag som er best av Pors og Odd. Svaret er at det er Urædd som er best. Ja, det sier seg sjæl. Vi skal krangle om det er best å bo på Snipetorp eller Heistad. Svaret er at det er her i Hovenga det er best å bo. Ferdig snakka!

Hva elva skal hete kan vi krangle om til vi dauer. Den blir vi uansett aldri enige om.

Poenget er at vi skal krangle om dette som ett folk – som én kommune. Sammen blir vi sterkere, det er jeg ikke i tvil om. Alt blir ikke rosenrødt med en sammenslått kommune, men er det noen med hånda på hjertet kan si at det er slik med to?

Uansett hva det heter her jeg bor, er jeg en telemarking bosatt på Hovenga i Porsgrunn i Grenland. For pokker, jeg er stolt av å si at jeg bor i Grenland. Det er her identiteten min ligger.

Jeg kjøper turtøy på G-Sport i BeHa-kvartalet, boxere og t-skjorter på Dressmann på Herkules og skjorter og olabukser på Boys of Europe på Down Town. Bilene jeg har hatt og har, har jeg kjøpt i Skien. Barberen og bakeren min er i Porsgrunn. Skal vi kose oss på restaurant, gjør vi det like gjerne på Jacob & Gabriel, som på Osebro eller SOI5.

Før påske intervjuet jeg kriminalforfatteren Merete Junker for Telemarksavisa. Hun er fra Skien, og bor i Porsgrunn. I Grenland, altså.-

– Vi er ett folk. Vi er grenlandsfolk.

Sa Merete.

– Vi må være pragmatiske, ikke fulle av følelser. Vi blir ikke mindre gode om vi slår pjaltene sammen.

Fortsatte Merete.

 

På Røysåsen i bymarka i Porsgrunn.

 

Jeg finner ikke en bedre plass for å brenne bål enn på Røysåsen i bymarka i Porsgrunn nær der jeg bor, men det er heller ingen steder minnene er sterkere om fine turer med mamma, pappa og Bente i barndommen enn på Skifjell rundt Mensvann og Broken i Skien. Begge steder brenner og varmer bålene like godt. Flammene gjør den samme nytten begge steder. De får meg til å falle til ro. Stiene er ikke bredere og skauen ikke grønnere det ene eller det andre stedet. Fururota jeg snubler i er like fin og krokete på vei opp til Skrehelle, som den er på vei opp til Årdalsåsen. Kaffen jeg koker på bålet er like svart og god uansett hvor jeg lager den i Grenland. Der jeg bor.

 

På Skifjell med mamma på 70-tallet.

 

På Strømdal er jeg tulleonkel Harry for nevø og niese. De synes det er gøy at jeg sender så videosnutter der jeg roper og vræler. Bak Kjølnes stadion drikker jeg kaffe på besøk hos mamma og pappa, og sniker i bokhyllene etter bokskatter jeg kan overta omsorgen for. Å Vessia har jeg det fint med Bente og Bjørn André, søster og svoger, i krysset der den gamle hovedveien til Skien gikk. Der kan vi snakke om reisedrømmer og hverdagen. I Dr..Munks gate sitter jeg på verandaen hos svigermor og svigerfar og ser på togene som går mellom Skien og Porsgrunn. Jeg hører hjulene som slår mot skinnene. Skinnesangen. Ja, det går faktisk ganske ofte tog, ikke bare buss, som mange har bestemt seg for at det gjør. Fra den samme verandaen ser jeg utvikling på Kammerherreløkka, og jeg vet at inni Skageraks hovedkontor pågår det grønne skiftet for fullt.

Toget ruller av sted forbi Skagerak Energi.

 

Jeg har oppdragsgivere over hele fylket. Like mange i Porsgrunn som i Skien. Om jeg jobber i Skien eller Porsgrunn er revnende likegyldig. Det jeg vil er at arbeidsplassene skal være her jeg bor. Og det er i Grenland.

Jeg skatter til Porsgrunn, og valutaen for skatten jeg betaler henter jeg inn i begge byer. Når jeg skal til leger og psykolog for å bli bedre, er det revnende likegyldig om venterommet jeg sitter på befinner seg i Skien eller Porsgrunn. Det som er viktig for meg er at de bak dørene på venterommet har den kompetansen og kunnskapen de trenger, for å hjelpe meg best mulig. Jeg er takknemlig for at vi har den her jeg bor. I Grenland. Ikke om den ligger laaangs Ulefossveien eller i Aallsgate.

Venterommet.

 

Vi var i Berlin da jeg fridde til Ingerid og fikk ja. Vi sa ja til hverandre foran dommeren på tinghuset i Skien, og feiret bryllupet på restaurant i Porsgrunn.

 

Skal jeg se fotball i dag ser jeg verken Odd eller Pors. Aller helst ser jeg Liverpool og Urædd.

Det er forresten altfor lenge siden jeg har sett laget der jeg bor spille. Urædd altså. Det skal jeg gjøre noe med. Ikke minst på 16.mai. Da skal jeg se at laget i sort og hvitt fra Porsgrunn øst takle laget i blått og hvitt fra Porsgrunn vest ut i elva. Du vet, den med navn vi ikke blir enige om.

Jeg konkluderer med Merete Junkers kloke ord:

– Vi er ett folk. Vi er grenlandsfolk.