Når fjellet raser skal verden gå under

«Telemark var i gamle dager et lukket og ukjent stykke av landet. De fleste dalene våre hadde forbindelser både østover og vestover, men telenes rike lå som en avsides krok med høye fjell på alle kanter. Det var noe nær det indre Afrika for de fleste – vilt og usivilisert, og beretningene som kom derfra var nettopp de mest skremmende»

Slik åpner Thorbjørn Egners nydelige bok «Gamle hus i Rauland». Under krigen reiste forfatteren av «Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» rundt i Rauland og Møsstrond og tegnet kulturlandskapet og arkitekturen han så på sin ferd.

Bli med på en liten flytur over vakre, ville og vene Telemark, så kan du selv se hvor åpent og storslått fylket er.

Reisen begynner over Rønnomnibben i Bø i Tørdal i Drangedal. Toppen er 615 meter høy, og den er vill og vakker. Turbeskrivelsene forteller at du enkelte steder nesten må ty til klatring for å komme frem og opp, men den skal være overkommelig om formen din er god.

Rønnomnibben i Drangedal.

I den disige horisonten dukker et av fylket mest karakteristiske fjell opp, og det er Hægefjell. Fjellet, som er et eldorado for klatrere, ligger i grenselandet mellom Nissedal og Kviteseid, og rager høyt opp over Nisser. Toppen ligger 1.021 m.o.h.. Om du ikke verken tør eller vil klatre, finnes det en sti for oss som ikke ser det som sitt mål i livet å henge i en tynn tråd i en stupbratt fjellside. God tur – enten om du klatrer eller går.

Hægefjell i Nissedal og Kviteseid.

Under Hægefjell ligger altså Nisser. Den strekker seg fra Treungen til Vrådal, og er den nest største i Telemark. Det er kun Møsvatn i Vinje og Tinn som er større. Nisser har strender som utkonkurrerer det beste Syden har å by på. På Fjone-siden er det bare å boltre seg på de mange sandstrendene. Temperaturen i vannet er dog ikke alltid like god som i Syden.

Nisser, innsjøen med strender selv ikke Syden kan by på.

Etter en lang venstresving, setter flyets pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb kursen enda lenger vest. Jeg er så heldig at jeg ved flere anledninger har fått være med Vegard opp og over verdens vakreste fylke, og han er sikkerheten selv bak spakene. Takk til Vegard som lar meg oppleve dette.

Pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb.

En av Norges dypeste innsjøer er Bandak i Tokke og Kviteseid. Den er en del av Telemarkskanalen, og innerst ligger Dalen med sitt praktfulle hotell. Ingen av kanalbåtene var å se da vi fløy over, men lyset malte landskapet som ingen kunstmalere klarer å få til.

Bandak.

Skorve ligger i Seljord. Fjellområdet er nok aller mest kjent for sine flyvrak fra krigens dager. 9.september 1944 styrtet et alliert fly på vei til hjemmestyrkene med forsyninger, og bare en drøy måned seinere styrtet et tysk passasjerfly. Deler av vrakene ligger fortsatt synlig i terrenget.

Over Flatdal ser vi rett ned på det fantastiske Nutheim Gjestgiveri. De serverer mat i toppklasse, og er du glad i mat bør du legge turen innom her.

Fra Skorve tar det ikke lang tid før Vindeggen ligger i front. Fjellet ligger i Hjartdal kommune sørvest for Gaustatoppen, i landskapsvernområdet Brattefjell/Vindeggen. Toppunktet ligger hele 1.516 mo.h.

Skorve i Seljord.

Nutheim Gjestgiveri i Flatdal.

Vindeggen i Hjartdal.

Om det er klarvær kan du nesten se fjellet umiddelbart etter at du tar av fra Geiteryggen. Telemarks tak på 1.883 m.o.h. er godt synlig fra alle himmelretninger. Jeg snakker selvfølgelig om Gaustatoppen.

Når Vegard drar spakene og legger flyet over Rjukan og Vestfjorddalen, er det så man kan miste pusten av det mektige synet. Gaustatoppen troner mektig over den lille turistbyen, og på den andre siden strekker Hardangervidda seg innover mil etter mil etter mil. Men der er det disig og mørke skyer, så den turen må vi ta ved en annen anledning.

Det renner en tynn stripe med vann i Rjukanfossen, ved Maristien kan vi se aktivitet rundt plassen der Marispelet foregår nær det bratte og ville juvet, og på Vemork graves det etter mer historisk gull i tungtvannskjelleren. Tyttebæret er på vei opp fjellsiden til Gvepseborg. Tyttebæret er en av vognene på Krossobanen fra 1928 – fjellbanen som Norsk Hydro bygde for at Rjukans befolkning skulle få se sollyset på vinteren. I dag har de et eget solspeil på Rjukan.

Rjukan og Gaustatoppen.

Her graver de ut tungtvannskjelleren på Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork.

Etter et sveip over Atrå og Austbygda i Tinn, får vi et mektig syn midt i fleisen. Sola trenger gjennom skylaget og sender strålene sine ned mot landskapet. Gaustatoppen, Tinnsjøen glitrer, og inni dalen kan du se at sola treffer Mæl. Det er vakkert – rett og slett. Tinnsjøen er Norges tredje dypeste innsjø  Dybden er målt til 460 meter.

Det er mektig å se at sola maler landskapet i Tinn.

Tinnsjøen.

Etter å ha flydd over Hovinheia og Tinnoset, flyr vi mot Notodden og Bø. Heddal stavkirke fra begynnelsen av 1200-tallet er Norges største stavkirke, men fra lufta ser den ut som noe jeg kunne ha bygget i Lego. For alt jeg vet kan det hende den finnes som et Lego-sett.

Himingsjå under Himingen er Notodden Turlags ubetjente DNT-hytte med hele 45 sengeplasser. Himingen ligger 1.066 m.o.h., og flere og flere oppdager hvor fin turen opp er. Utsikten er gevinsten.

Heddal stavkirke i Notodden.

Himingen i Notodden.

Det er tåkete og disig i denne delen av fylket, men plutselig brer Seljordsvatnet seg ut under kveldshimmelen. Sjøormen Selma er ikke å se, men vi tør ikke fly for nærme. Tenk om hun strekker hals og tar en jafs av flyet med seg ned i dypet.

Seljordsvatnet renner ut i Bøelva. De sier at det er ikke gull alt som glimrer, men jeg mener bestemt at Bøelva absolutt er gull.

Seljordsvatnet.

Bøelva i Bø i Telemark.

Før vi følger Bøelva videre nedover, svinger vi over Gygrestolen. Fjellet der Gygra satt og kastet store steinblokker på kirken. Så rasende ble hun nemlig da kristendommen kom til bygda. Stolen rager ikke høyere enn 490 m.o.h., men det er absolutt verdt å ta seg en tur dit. Fjellet er så flott at det burde vært å få på kjøleskapmagneter.

En liten advarsel skal dere få med på turen:

Den dagen stolen raser ut i Uvdalstjønna, betyr det slutten på verden som vi kjenner den i dag.

Gygrestolen i Bø.

Bøelva renner ned til eplebygda Gvarv i Sauherad. Bygda ligger helt i nordenden av Norsjø. Der liker de å kalle Bøelva for Gvarvelva, og det mener jeg de er i sin rett til å gjøre. Det er jo som i Grenland. Der kommer krangelen om elva heter Skienselva eller Porsgrunnselva til å vare til lenge etter at verden går under når Gygrestolen raser ut i Uvdalstjønna.

Gvarv og Norsjø i Sauherad.

Flyturen over Telemark nærmer seg slutten. Helt øst i Telemark, faktisk så langt øst du kan komme, ligger den lille og vakre og hjerteformede øya Bjønnesøya i Farris I vannet øst for øya går fylkesgrensa til Vestfold. Det ble jeg fortalt av Kartverket for en tid tilbake.

Ingen tur opp i lufta uten å beskue den vakre Gjerpensdalen. Den bynære dalen der Leirkup renner så stille, så stille på sin ferd fra Børsesjø til Porsgrunnselva. Lappeteppet av åkere er mektig og fargerikt å se fra lufta, og kulturlandskapet dalen har å by på er verdt en tur i seg selv.

Før innflyvning til Geiteryggen flyr vi over Grenland med byene Skien og Porsgrunn. Området der by møter natur. Området der de fleste telemarkinger bor.

Fylket vårt er i aller høyeste grad et Norge i miniatyr, og her er vi heldige som kan bo eller besøke. Velkommen!

Det er Telemark.

Bjønnesøya i Farris på grensa til Vestfold.

Gjerpensdalen.

Grenland.

 

 

 

 

 

 

Jeg har tungtvann i årene

Jeg husker ikke når og hvorfor jeg første gang lot meg fascinere av historien om tungtvannsaksjonene på Rjukan. Det kan ha vært historier fortalt av bestefar fra Rjukan. Det kan ha vært da jeg for første gang så filmen «Kampen om tungtvannet» fra 1948. Det kan ha vært da jeg fikk Jens-Anton Poulssons bok «Aksjon Vemork» til jul en gang på 80-tallet. Eller kanskje det var da gamle tante Dagny ga meg Knut Haukelids bok «Det demrer en dag».

Og ikke minst kan det ha vært denne episoden fra da jeg gikk på Tveten ungdomsskole på Eidanger i Porsgrunn.

Temaet var den andre verdenskrigen, og vi skulle ha et prosjekt som skulle ende ut i et foredrag om det vi valgte å jobbe med. Jeg valgte selvfølgelig å jobbe med tungtvannet. Noe gjorde jeg tydeligvis riktig, for jeg fikk S på foredraget. Det var den eneste gangen jeg noensinne fikk en S i noe som helst på ungdomsskolen. Continue reading

Her går du helt i kjelleren

Første gang det smalt var natt til den 28.februar 1943. Det var da tungtvannssabotørene sprengte tungtvannsanlegget på Vemork. Så smalt det igjen 21.juni 1977. Da ble den 99 meter lange og 40 meter høye Vannstoffen, som Hydrogenfabrikken ble kalt, på Vemork sprengt i lufta.

Et gammelt postkort viser hvordan Vannstoffen så ut før den ble sprengt bort i 1977.

I september 2014 tar lokalhistoriker og Vannstoffen-ekspert Bjørn Iversen til orde for å grave frem den berømte tungtvannskjelleren. I september i 2017 ble første gravemaskintak tatt. Håpet var å finne deler av gulvet. De fant så veldig mye mer.

– Dette er dagen jeg har drømt om helt siden var liten. Rene julaften for meg dette her, uttalte Bjørn Iversen til Rjukan Arbeiderblad dagen utgravingen av kjelleren begynte.

Lokalhistoriker Bjørn Iversen tok tidlig til orde for å grave frem kjelleren på Vannstoffen. Her er han ved Fjarefit innerst i Songa i Vinje. Det var der Grouse, fortroppen til Gunnerside, landet 18.oktober 1942.

Endelig har jeg fått besøke kjelleren der tungtvannsaksjonen fant sted for 75 år siden. Første gang jeg fattet interesse for tungtvannsaksjonene, var da jeg tolv år gammel fikk tungtvannssabotør Jens-Anton Poulssons bok «Aksjon Vemork». Under sabotørmarsjene tidlig på 90-tallet møtte jeg og hilste på flere av sabotørene. Jeg får aldri nok av å lese og lære om denne historien. Nå har jeg altså fått besøke stedet der det faktisk skjedde. Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på hva jeg følte da jeg trådte inn i kjelleren. De som kjenner meg vet hvor stort dette er for meg å få oppleve.

Så glad kan man bli av å få besøke tungtvannskjelleren. Foto: Øyvind Kili/Destinasjon Vinje

Tungtvannskjelleren har potensiale i seg til å bli en av Norges største og viktigste attraksjoner. Museet trenger penger til videre utgraving, sikring og bygging av et overbygg for å best mulig kunne formidle denne historien. Rjukan og Telemark får med dette en attraksjon få andre kan måle seg med. Betydningen for reiselivet er enormt

Jeg håper og tror ansvarlige myndigheter ser ansvaret sitt.

Dette er en historie som endelig kan fortelles der det faktisk skjedde. Noe som i mange år har vært sabotør Joachim Rønnebergs høyeste ønske. Bjørn Iversen kom altså med ideen om utgraving, og nå gjenstår det å se hva dette kan bli i tida som kommer.

Da sabotørene kom ned fra fjellet gjennom skaret fra Fjøsbudalen på kvelden den 27.februar 1943, skal de ha sagt følgende om tungtvannsanlegget:

«Det var et fabelaktig syn.»

Det sa de unge motstandsmennene om den mektige fabrikken på den andre siden av det bratte og utilgjengelige juvet som skiller Våer fra Vemork. Dette skriver Gunnar Myklebust i boka han har skrevet om aksjonsleder Joachim Rønneberg. Aksjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork hadde kodenavn Gunnerside.

Under her ligger den verdensberømte tungtvannskjelleren.

Etter å ha akt ned juvet, klatret opp på Vemork-siden og etterpå smøget seg fremover jernbanesporet til porten til fabrikkanlegget, så oppdager sprengningslaget at døra de planla å bruke inn i kjelleren var stengt og låst.

Via en trang kabeltunnel med mange rør og kabler, åler Joachim Rønneberg og Fredrik Kayser seg inn i naborommet til tungtvannskjelleren. Det var så trangt at Rønneberg måtte dra sekken med sprengstoff etter seg gjennom kabeltunnelen.

Kabeltunnelen Joachim Rønneberg og Fredrik Kayser brukte for å komme inn til tungtvannsanlegget, er funnet under utgravingene på Vemork.

Runar Lia, direktør på Norsk Industriarbeidermuseum, peker og viser meg restene av denne kabeltunnelen. Dette, sammen med alt annet som har dukket opp under utgravingen så langt, viser at de har funnet så veldig mye mer enn den delen av gulvet de håpet på.

Inne i tungtvannskjelleren er det en norsk vakt den natta de går inn i 1943. Sabotørene er kledd i britiske uniformer, og sørger for at vaktmannen får se uniformene så godt at han kan forteller de tyske okkupasjonsmyndighetene at aksjonen ble utført av engelske styrker.

Da Rønneberg la ladningene, sa vaktmannen at han måtte være forsiktig så det ikke ble kortslutning. Da sier historien at Kayser tørt forklarte at de ikke var kommet for å reparere.

I dag står det en benk, flere tønner og rester av gammel produksjon i dette rommet. For en tungtvannsnerd som jeg er, er dette det nærmeste jeg kan komme den hellige gral.

Dette er hvordan det ser ut i tungtvannskjelleren i 2018. Vinduet Strømsheim knuste var på veggen over benken.

Birger Strømsheim og Kasper Idland hadde kommet bort bra Rønneberg og Kayser på vei inn, og de måtte knuse et vindu inn til tungtvannskjelleren for å skaffe seg tilgang og for å hjelpe kameratene.

Runar Lia viser hvor på veggen vinduet var. Etter aksjonen sørget nazistene for at alle vinduer og adkomstveier ble sperret, for at lignende aksjonen ikke skulle kunne gjenta seg.

Da lunta var plassert, la både sabotørene og vaktmannen på sprang opp fra kjelleren. Da de var noen titall meter fra fabrikkveggen, hørte de et lite, dumpt smell. Det var smellet som ødela tungtvannsanlegget og sørget for forsinkelse i den videre produksjonen.

Opp denne trappa sprang sabotørene etter at de hadde tent lunta som førte til eksplosjonen.

Sabotørene flyktet, og seinere i krigen utførte de oppgaver og aksjoner og fortsatte kampen mot de tyske okkupasjonsmyndighetene.

Hele tungtvannsaksjonen skjedde uten ett eneste skudd ble avfyrt.

Her kan du lese mer om aksjonen og Telemark

Foreløpig er ikke tungtvannskjelleren åpen for besøkende, men allerede  sommer kan det hende det blir mulighet til å besøke den. NIA, Norsk Industriarbeidermuseum, ønsker å tilby besøkende en guidet tur i den verdensberømte kjelleren.

Det er bare å glede seg, dette er stort.

Jeg kommer til å besøke kjelleren så ofte jeg kan når den åpner for fullt.

Tungtvannssabotørene var tilbake på Vemorktidlig på 1990-tallet.
Bak fra venstre: Knut Lier-Hansen, Arne Kjelstrup, Rolf Sørlie og Hans Storhaug.
Foran fra venstre: Joachim Rønneberg, Birger Strømsheim, Claus Helberg og Fredrik Kayser.

 

 

 

 

 

 

 

Kalhovdfjorden henger på veggen i kirken

Mår er elva som renner fra Kalhovdfjorden og ut i Tinnsjøen. I elva foretok baptistene dåp da de etablerte seg i Tinn i 1917. Da er det kanskje ikke så rart  at Rjukan-kunstneren John Pihl valgte å male et parti fra Kalhovdfjorden da kirken skulle utsmykkes. Bildet er på veggen bak prekestolen.

På veggen i baptistkirken finner du maleriet av Kalhovdfjorden.

Fra Rjukans baptistmenighet ble stiftet i 1917 til de fikk sitt eget kirkebygg, tok det seks år. Først i 1923 kunne de ta i bruk kirkens lille sal. Først i 1932 sto den store salen klar, og det var da kirken ble innviet. Tomten kirken står på, i Sam Eydes gate, ble gitt av Norsk Hydro. Det ble knyttet kun én betingelse til tomtegaven, og det var at «det skulle bygges en kirke som kunne medvirke til Rjukans forskjønnelse».

Hydro satte én betingelse for å gi baptistmenigheten tomt. Det var at kirken skulle bidra til Rjukans forskjønnelse.

Den nyklassisistiske kirken i kvadratisk form med sirkelrundt tårn, ble tegnet av arkitekt Lorentz H. Ree.

Orgelet hørte egentlig ikke til i baptistkirken. I 1938 ble det bygget for Austbygde kyrkje, men kirken var trekkfull og kald, og i vinterhalvåret ga ikke orgelet lyd fra seg i det hele tatt. På 70-tallet fikk baptistkirken orgelet i gave fra Tinn kommune.

Kirkens orgel sto egentlig i en annen kirke.

Baptistkirken er en del av UNESCOs verdensarv på Rjukan og Notodden.

Baptistkirken står på UNESCOs verdensarvliste.

Verdens vakreste båtreise

Noen mener Telemarkskanalen er verdens vakreste båtreise. Andre fremhever Hurtigruta. Jeg mener verdens vakreste båtreise er turen over Møsvatn fra Skinnarbu til Mogen med M/B «Fjellvåken II».

M/B «Fjellvåken II» nærmer seg Mogen turisthytte. Fjellet Vinjekyrkja rager over Møsstrond.

I disse dager jobber Odd Solheim, kaptein og sjef om bord, og broren hans Dagfinn med å klargjøre skuta til en ny sesong. 19.juni kommer Skipskontrollen til Møsstrond, og samme dag sjøsetter Odd båten på Møsvatn. Vannet ligger stort sett i Vinje, men reisen starter på Skinnarbu i Tinn.

– Folk har allerede begynt å bestille plass, forteller han.

Her kan du lese mer om M/B «Fjellvåken II»

Odd Solheim er sjefen om bord. I disse dager klargjør han skuta for en ny sesong.

Nå ligger skuta på land. Sammen med broren Dagfinn, sørger Odd Solheim for at den skal frakte fjellturister inn til Mogen turisthytte gjennom hele sesongen.

Maskinrommet er nyoverhalt og båten er malt innvendig.

Fredag 22.juni går årets første ordinære tur inn til Mogen.

Reisen fra Skinnarbu til Mogen går over det fire mil lange Møsvatn. Turen tar kun 1 time og 15 minutter, men på den tida får du oppleve et kulturlandskap og en natur uten sidestykke. Gamle gårder som klynger seg fast under de bratte fjellsidene, mange av dem har vært å se i NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». På båten står det et kart så du underveis kan følge med på hvilke gårder båten farer forbi. Et godt tips er å holde deg på dekk om været og forholdene tillater det.

Gården Førnes på Møsstrond passeres på vei til Mogen.

Odd kan opplyse at det er en liten endring i rutetidene i forhold til tidligere år.

I år vil «Fjellvåken II» legge fra kai ved Skinnarbu kl.09.30. Ikke kl.10 som før.

– Dette gjør vi for å få bedre tid i forhold til busstidene, forteller Odd.

Det er mulig å ta buss fra Rjukan og Åmot til kaia på Skinnarbu.

En annen ting som er nytt av året, er at Mogen turisthytte med vertskapet Kyle ODonoghue og Marthe Isaksen, holder åpent til 16.september. Det er DNT Telemark som eier hytta.

– De skal også ha åpent i høstferien fra 29.september til 7.oktober, opplyser Odd.

Mogen turisthytte ligger på en av de vakreste plassene på jord.

Det vil også bli høstcruise med M/B «Fjellvåken II» fra 3. til 16.september og fra 29.september til 7.oktober. Da reiser du inn til Mogen med den første båten klokka 09.30, spiser lunsj og middag på turisthytta, og har tid til en fin vandring i Mogens nærområder om du ønsker. Returen er klokka 11 påfølgende dag, og du avslutter høstcruiset med lunsj og besøk på Hardangervidda Nasjonalparksenter.

Det er viktig å ha plass på minnekortet og fulladet batteri når du reiser med «Fjellvåken».

Bestiller du høstcruise med «Fjellvåken», får du oppleve både Mogen turisthytte og Hardangervidda Nasjonalparksenter (bildet) på Skinnarbu.

Nå er det bare å begynne planleggingen av årets fjelltur. Om du ikke allerede har lagt planer, er en reise med M/B «Fjellvåken II» med påfølgende besøk og overnatting på Mogen turisthytte absolutt å anbefale.

Mogen er uten sammenligning en av mine favorittplasser i hele verden.

God tur!

M/B «Fjellvåken II» tar deg med på en reise gjennom et kulturlandskap uten sidestykke.

Årets avgangstider i høysesongen fra 22.juni til 2.september:

Fra Skinnarbu

Kl.09.30 og 13.00

Fra Mogen

Kl.11.10 og 15.00

I lavsesongen fra 3.-16.september og 29.september til 7.oktober er det kun én avgang fra Skinnarbu, og det er klokka 09.30. Returen går da fra Mogen klokka 11.10.

 

 

 

 

 

 

Jeg har aldri sett dama så vakker som nå

Det første bildet jeg husker er fra 1988. Da våkna jeg på hytta på Gaustablikk, pressa nesa mot vinduet og kikket til øynene nesten falt ut. Majesteten lå og badet i morgensol og skrøyt av hvor vakker hun var. Jeg gikk ut og fotograferte skjønnheten. Det var kjærlighet ved første Gaustablikk.

Siden er det blitt så mange bilder av Gaustatoppen at jeg helt har mistet tellingen. Men at det må være over 100.000, er jeg ikke i tvil om. Sannsynligvis det dobbelte av det igjen.

På den siste fredagen i mai så jeg Gaustatoppen så vakker som hun aldri før har vist seg. Kona mi vet at jeg synes hun er den vakreste, men Mor Gaustatoppen er jaggu meg ikke så gæren hun heller.

Jeg hadde et ærend i Tinn denne dagen, og pakket med meg fotoutstyret og pappa i bilen. Han ville være med, og mamma var glad for å få en dag hjemme aleine. Vinn-vinn for alle.

 

Gaustatoppen flotter seg når du kommer til Sønnlandsvannet langs fylkesveg 651 mellom Sauland og Svineroi. En av mange grunner til at jeg velger å kjøre her så ofte jeg kan.

Vi kjørte tidlig på morgenkvisten, og jeg valgte å kjøre til Rjukan via fylkesveg 651 gjennom Tuddal og over fjellet. Rett og slett fordi det er den vakreste veien du kan kjøre i Telemark om du ønsker å få naturen midt i trynet sett fra plassen bak rattet. Det er faktisk ganske viktig å påpeke at du må holde øynene på veien. Når naturens skjønnhet slår deg i bakken, er det en fordel om bilen står stille. Hvis ikke er veien til grøfta ganske kort. Kun tilfeldigheter har ført til at det ikke har skjedd meg alle de gangene jeg har kjørt denne veien.

Mamma ba meg lufte pappa, og det var fint å ha han med på tur. Her har vi stoppet for å se på Gaustaknea.

Jeg må alltid stoppe på Bitringsnatten. Gaustaknea hadde enkelte flekker av snø på seg, men med det været vi opplever nå, er det ikke mange smellene før all snøen er smeltet bort. På Heddersvann lå det faktisk snø og is i vannkanten, og i skyggen av Heddersfjell lå det et tynt, tynt lag med is på vannet. Når du leser dette tipper jeg den er borte. Ved Stavsro sto det tre biler. Det så ut som om noen toppturister sto klare til å gå opp til Gaustatoppen, og litt nærmere Rjukan sto det enkelte telt og bobiler langs veien. Sommer og høysesong for turismen nærmer seg.

I skyggen av Heddersfjell lå det et tynt, tynt lag med is på Heddersvann.

På vei ut av Rjukan i retning Tinn Austbygd ligger Gaustatoppen i ryggen på deg. Så mektig og stor at du føler at hun berører hekken din. I vinter hadde jeg et oppdrag inne på fjellet, og da kjørte vi med snøskuteren ut fra Bergshaugen over Miland. Dit ville jeg tilbake, og sivngte av ved Miland. Jeg innbilte meg at toppen ville være ganske smellvakker å se derfra. Og tro du meg, det hadde jeg rett i.

Gaustatoppen i vårdrakt i et kulturlandskap som får hjertet til å renne over av stolthet til fylket der jeg bor.

Grønne jorder, grønne trær, en rød låve og et kulturlandskap som får deg til å måpe. En flottere ramme for å se Gaustatoppen med hvite renner av snø i vårdrakt, har jeg ikke sett maken til. Hjertestrengen vibrerte, og i øyekroken ble det litt vått. Så vakker var dama denne dagen fra denne plassen.

Deretter gikk turen videre til Austbygda og Tessungdalen. Der var det også ganske grønt og smellvakkert. Over Hovinheia så vi toppen flere ganger.

Over Hovinheia.

I bakkene opp fra Tinn Austbygd mot Hovin.

Gaustatoppen og Gaustaknea sett fra Hovinheia.

Det siste blikket av Gaustatoppen fikk vi da vi stoppet ved Bolkesjø i Notodden.

Jeg må nok snart tilbake for å fotografere favorittmodellen min igjen.

Gaustatoppen sett fra Bolkesjø i Notodden.

Statsministeren gikk seg til blods på Gaustatoppen

Det var verken Erna Solberg, Gro Harlem Brundtland eller Einar Gerhardsen som gikk på fjelltur og endte med en støvel full av blod. Da Gunnar Knudsen la ut på fjellturen over Telemarks tak for 151 år siden, var heller ikke han statsminister, men siden skulle han bli både det, skipsreder og industribygger.

Statsminister Gunnar Knudsen. Foto: Skagerak Energis arkiv

I år er det 150 år siden Den Norske Turistforening ble stiftet, og de har merket flere stier som leder opp til Gaustatoppen på 1.883 m.o.h. Du kan til og med ta toget til topps. Inni fjellet går Gaustabanen. Slik var det ikke da den gang 19 år gamle Gunnar Knudsen fra Moland utenfor Arendal var på lystreise i Vestfjorddalen i 1867. På oppfordring fa Skien-Telemarkens Turistforening, skriver Gunnar Knudsen om denne fotturen i foreningens årbok for 1923.

«I 1867 gikk jeg i følge med nogen andre studenter op Vestfjorddalen til Rjukanfossen og gikk den berømte Maristien» skriver Knudsen.

Rjukanfossen.

Dette var det samme året han studerte og tok eksamen i filosofi i Kristiania. Da han skrev om turen i 1922, var Rjukan- og Tinnsamfunnet noe helt annet enn det var da han som ung student besøkte Vestfjorddalen i turismens barndom 55 år tidligere.

«Alt saa jo helt anderledes ut i Vestfjorddalen dengang enn nu. Baade fossen og Maristien er forsvunnet, og nu er der en stor by med chaussé og jernbanen o . s. v. foruten de veldige kraft- og fabrikkanlegg» skriver han om Rjukan. Chaussé er en bred vei.

Han skriver utfyllende om at det gjaldt å finne fotfeste i Maristien, som han beskriver som en sprekk i en bratt fjellvegg.

«Det gjaldt aa helde sig mot denne, mens man søkte fotfeste i sprekken. Da  man under sig hadde en avgrunn på 5 a 600 fot, var turen noksaa spennende.»

Fra Skien-Telemarkens Turistforenings årbok for 1923.

 

 

 

Årboka til Skien-Telemarkens Turistforening i 1923.

 

Etter at Gunnar Knudsen og hans medstudenter hadde besøkt og sett Rjukanfossen og Maristien, som på den tid var målet for turister fra hele Europa, gikk de ned til gården Dale. Derfra la de tidlig på morgenkvisten dagen etter i vei opp til Gaustatoppen, og den nådde de under det han kaller «gunstige omstendigheter, og utsikten var da som nu herlig».

I 1867 var det ingen turisthytte på Gaustatoppen. Steinhytta ble bygd av Skien-Telemarkens Turistforening, og sto klar til bruk i 1893, 26 år etter Gunnar Knudsen tur til Telemarks tak.

«Men der var ingen hytte. Man måtte nøie sig med aa fortære sine medbragte smørrebrød» skriver han i beretningen han skrev på oppfordring fra rektor Borchsenius, en svært sentral mann i Skien-Telemarkens Turistforenings historie.

Gaustatoppen turisthytte. Steinhytta på Telemarks tak fra 1893.

Etter at Gunnar Knudsen og følget nådde Gaustatoppen, skulle de gå videre mot Tuddal. Dette var 28 år før Tuddal Høyfjellssanatorium sto klart til å ta i mot gjester.

Fortellingen vitner om en strabasiøs tur:

«Det var naturligvis heller intet sanatorium, saa vi hadde aa karre oss frem ad kuvei til dalen, hvor vi kom om aftenen uten særlige vanskeligheter uten det, at vi naturliggvis hadde været oppe i sne paa toppen og i myrer under vandringen, saa jeg, som gikk i springstøvler, var søkk våt. Nu, jeg har vært paa flere av vaare fjelltopper, men aldri gaat i annen habitt enn den jeg bruker paa «Karl Johan», men aldri hatt noget mén av det, naar jeg sørger for aa ha tørt fottøi til skift, naar jeg kommer ned. Dette hadde jeg imidlertid ikke i 1867»

Tuddal Høyfjellshotell.

Gunnar Knudsens studiekamerater skulle overnatte i Tuddal. Men 19 år gamle Knudsen skriver at han hadde vært så lettsindig at han lovte sine søsken, som hadde reist fra Vestfjorddalen, over Tinnsjøen og til Sauland i Hjartdal, at han skulle møte dem neste morgen.

«Jeg hadde da intet annet aa gjøre enn aa spasere nedover dalen til Sauland i løpet av natten.»

 Det er i denne delen av beretningen Gunnar Knudsen skriver om støvelen full av blod.

«Den natta var lang, som det heter i visen, og hvad der særlig hadde tilfølge, at jeg ikke lettelig glemmer den, var den omstendighet, at mine vaate støvler blev trange og jeg fikk skognag, som under min vandring nedover dalen blev verre og verre og resulterte i , at jeg kom frem til Sauland med støvlen full av blod. Se, det var nu min første bestigning av Gausta.»

Fra Gunnar Knudsens beretning i årboka til STT fra 1923.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gunnar Knudsen var 74 år da han skrev beretningen i september 1922. Siden turen i 1867 hadde han vært tre turer til på Gaustatoppen, og han slo fast at «nu er det jo bare en behagelig spasertur fra Tuddal Sanatorium».

Styremøte på kontoret til Gunnar Knudsen. Knudsen står på trappa som nummer tre fra høyre. Foto: Skagerak Energis arkiv

I 1873 skapte Gunnar Knudsen industrihistorie sammen med H.C. Hansen og Nils Kittilsen. Da etablerte de Laugstol Brug i Skien. Bedriften produserte tremasse. I 1885 ble det Norges første elektrisitetsverk da det ble installert en francisturbin for elektrisitetsproduksjon. Målet med elektrisitetsverket var å skaffe bedre og mindre brannfarlig lys i egen bedrift.

Det var i Skien i Telemark ved Laugstol Bruk at den elektriske glødelampen ble introdusert i Norge.

 

Telemark er til og med å få myggstikk på rumpa

Telemark er tungtvannsaksjonen. Det er Claus Helberg, Jens-Anton Poulsson, Arne Kjelstrup, Knut Haugland, Knut Haukelid, Rolf Sørlie og Knut Lier-Hansen. Det er Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Det er helter fra Telemark.

I Kragerøskjærgården.

 

Telemark er bølger på havet, sjøsyke over Rognsfjorden. En snekke som sniker seg forbi et skjær i Kragerøskjærgården, solbading på et ensomt svaberg, sand mellom tærne, saltvann i håret, og enda mer sand i badebuksa. Telemark er magaplask på Mule Varde, våghalser som hopper fra ti’ern på Olavsberget, og en skummende øl på brygga.

Telemark er svart kaffe på trammen, fersk Varden til frokosten, en løpetur over Prærien, tung pust på vei opp til tårnet på Vealøs. Klovner og gjøglere i Storgata, buss for tog fra Porsgrunn til Larvik. Køståing i Lilleelvkrysset.

Telemark er innovasjon på et tenåringsrom, politikere som vil oss vel. Det er gammel og ny industri. Det er blålys i natta på vei for å stoppe en far som slår en mor, det er flørting mellom venner på byen, tårer på en skulder. Vennegjengen som vekker byboere med sang i natta på vei hjem fra basarene. En narkoman på desperat jakt etter ro i kroppen.

Telemark er Porsgrunn og porselen, Skien og Ibsen, Notodden og blues, Bø og Sommarland. Det er Tinn og tungtvann, Vinje og folkekultur, Tokke og et gammelt hotell. Det er Nome med kanaler, Seljord med ormen, Kviteseid med han som hoppet fra et tak på ski, Sauherad med de friske eplene, Siljan med hjort, Drangedals egen kassettartist, og Nissedal med stupbratte fjell ned i Nisser.

Nissedal.

Telemark er støyete rockekonsert i en kjeller, blå musikk på en på stor brygge. Det er en slått fra en busk, et gospelkor som priser, en prests preken. Nysgjerrige barneøyne på Du Verden, begeistrede rop på Skagerak Arena, en far som trøster en sønn etter tap på fotballbanen, skriking fra sidelinja, kjefting på dommeren.

Telemark er reker fra fjorden, jordbær fra en kurv på en rasteplass, en kokk på jakt etter den perfekte saus. Det er pølser fra Brubakken, nybakt brød fra bakeren, egendyrka kål fra åkeren på Borgestad og Århus. Det er saft fra Gjerpensdalen, rømmegrøt servert i fat med ekte fjellsmør på Haukeli, og sik fra innlandsvann.

Telemark er gamle og forlatte jernbanevogner på Tinnoset, en stasjonsbetjent som vifter Sørlandsbanen av gårde på Nordagutu i skumringen. Det er historie om industri, kultur og krig på Rjukan, det er hjertet i halsen når det knirker i kablene på Krossobanen. På torvet blir du blendet av et speil som slynger sola ned mellom Gausta og Hardangervidda. Det er stavkirker, én i en bratt bakke, én langs en lang slette. Det er sluser som tar deg til hjertet av fylket.

Sørlandsbanen på Nordagutu stasjon.

Telemark er tryning i bakken på Rauland, epleslang i Gvarv, ripsbusker på Venstøp, og enda mer jubel på Skagerak. Det er lukta av bjørk i skogen, grønne åser i horisonten, hvitkledde fjell i høyden, trange daler, og majestetiske fossefall.

Telemark er politisk kamp. Om sykehus, om kommuner skal være aleine eller bli to. Kanskje flere enn to. Om bommotstand, om ønsket om nye og bedre veier, om kirken skal se ut som den gjorde eller om den skal være moderne. Om du skal betale kommunen skatt for å bo, om pengebruk, om idrett mot kultur. Og selvfølgelig, en endeløs krangel om navnet på en elv. Porsgrunnselva eller Skienselva.

Bålkaffe.

Telemark er bålkaffe i skogen, gleden av å spise vaflene på Gaustahytta på Gaustatoppen 1.883 meter over havet. Det er stempel i turpasset når du har lagt søndagsturen til Valås. Det er tung sekk på turen mellom Stordalsbu og Mogen på Hardangervidda. Det er tanken på den myke senga av lyng over den neste bakketoppen. Telemark er alt. Telemark er til og med det å få myggstikk på rumpa.

 

  • Denne teksten sto første gang på trykk i Varden i januar 2015.

Tung sekk på vidda gjør tung mann sliten. Gammelt jungelord fra Telemark.