Når fjellet raser skal verden gå under

«Telemark var i gamle dager et lukket og ukjent stykke av landet. De fleste dalene våre hadde forbindelser både østover og vestover, men telenes rike lå som en avsides krok med høye fjell på alle kanter. Det var noe nær det indre Afrika for de fleste – vilt og usivilisert, og beretningene som kom derfra var nettopp de mest skremmende»

Slik åpner Thorbjørn Egners nydelige bok «Gamle hus i Rauland». Under krigen reiste forfatteren av «Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» rundt i Rauland og Møsstrond og tegnet kulturlandskapet og arkitekturen han så på sin ferd.

Bli med på en liten flytur over vakre, ville og vene Telemark, så kan du selv se hvor åpent og storslått fylket er.

Reisen begynner over Rønnomnibben i Bø i Tørdal i Drangedal. Toppen er 615 meter høy, og den er vill og vakker. Turbeskrivelsene forteller at du enkelte steder nesten må ty til klatring for å komme frem og opp, men den skal være overkommelig om formen din er god.

Rønnomnibben i Drangedal.

I den disige horisonten dukker et av fylket mest karakteristiske fjell opp, og det er Hægefjell. Fjellet, som er et eldorado for klatrere, ligger i grenselandet mellom Nissedal og Kviteseid, og rager høyt opp over Nisser. Toppen ligger 1.021 m.o.h.. Om du ikke verken tør eller vil klatre, finnes det en sti for oss som ikke ser det som sitt mål i livet å henge i en tynn tråd i en stupbratt fjellside. God tur – enten om du klatrer eller går.

Hægefjell i Nissedal og Kviteseid.

Under Hægefjell ligger altså Nisser. Den strekker seg fra Treungen til Vrådal, og er den nest største i Telemark. Det er kun Møsvatn i Vinje og Tinn som er større. Nisser har strender som utkonkurrerer det beste Syden har å by på. På Fjone-siden er det bare å boltre seg på de mange sandstrendene. Temperaturen i vannet er dog ikke alltid like god som i Syden.

Nisser, innsjøen med strender selv ikke Syden kan by på.

Etter en lang venstresving, setter flyets pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb kursen enda lenger vest. Jeg er så heldig at jeg ved flere anledninger har fått være med Vegard opp og over verdens vakreste fylke, og han er sikkerheten selv bak spakene. Takk til Vegard som lar meg oppleve dette.

Pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb.

En av Norges dypeste innsjøer er Bandak i Tokke og Kviteseid. Den er en del av Telemarkskanalen, og innerst ligger Dalen med sitt praktfulle hotell. Ingen av kanalbåtene var å se da vi fløy over, men lyset malte landskapet som ingen kunstmalere klarer å få til.

Bandak.

Skorve ligger i Seljord. Fjellområdet er nok aller mest kjent for sine flyvrak fra krigens dager. 9.september 1944 styrtet et alliert fly på vei til hjemmestyrkene med forsyninger, og bare en drøy måned seinere styrtet et tysk passasjerfly. Deler av vrakene ligger fortsatt synlig i terrenget.

Over Flatdal ser vi rett ned på det fantastiske Nutheim Gjestgiveri. De serverer mat i toppklasse, og er du glad i mat bør du legge turen innom her.

Fra Skorve tar det ikke lang tid før Vindeggen ligger i front. Fjellet ligger i Hjartdal kommune sørvest for Gaustatoppen, i landskapsvernområdet Brattefjell/Vindeggen. Toppunktet ligger hele 1.516 mo.h.

Skorve i Seljord.

Nutheim Gjestgiveri i Flatdal.

Vindeggen i Hjartdal.

Om det er klarvær kan du nesten se fjellet umiddelbart etter at du tar av fra Geiteryggen. Telemarks tak på 1.883 m.o.h. er godt synlig fra alle himmelretninger. Jeg snakker selvfølgelig om Gaustatoppen.

Når Vegard drar spakene og legger flyet over Rjukan og Vestfjorddalen, er det så man kan miste pusten av det mektige synet. Gaustatoppen troner mektig over den lille turistbyen, og på den andre siden strekker Hardangervidda seg innover mil etter mil etter mil. Men der er det disig og mørke skyer, så den turen må vi ta ved en annen anledning.

Det renner en tynn stripe med vann i Rjukanfossen, ved Maristien kan vi se aktivitet rundt plassen der Marispelet foregår nær det bratte og ville juvet, og på Vemork graves det etter mer historisk gull i tungtvannskjelleren. Tyttebæret er på vei opp fjellsiden til Gvepseborg. Tyttebæret er en av vognene på Krossobanen fra 1928 – fjellbanen som Norsk Hydro bygde for at Rjukans befolkning skulle få se sollyset på vinteren. I dag har de et eget solspeil på Rjukan.

Rjukan og Gaustatoppen.

Her graver de ut tungtvannskjelleren på Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork.

Etter et sveip over Atrå og Austbygda i Tinn, får vi et mektig syn midt i fleisen. Sola trenger gjennom skylaget og sender strålene sine ned mot landskapet. Gaustatoppen, Tinnsjøen glitrer, og inni dalen kan du se at sola treffer Mæl. Det er vakkert – rett og slett. Tinnsjøen er Norges tredje dypeste innsjø  Dybden er målt til 460 meter.

Det er mektig å se at sola maler landskapet i Tinn.

Tinnsjøen.

Etter å ha flydd over Hovinheia og Tinnoset, flyr vi mot Notodden og Bø. Heddal stavkirke fra begynnelsen av 1200-tallet er Norges største stavkirke, men fra lufta ser den ut som noe jeg kunne ha bygget i Lego. For alt jeg vet kan det hende den finnes som et Lego-sett.

Himingsjå under Himingen er Notodden Turlags ubetjente DNT-hytte med hele 45 sengeplasser. Himingen ligger 1.066 m.o.h., og flere og flere oppdager hvor fin turen opp er. Utsikten er gevinsten.

Heddal stavkirke i Notodden.

Himingen i Notodden.

Det er tåkete og disig i denne delen av fylket, men plutselig brer Seljordsvatnet seg ut under kveldshimmelen. Sjøormen Selma er ikke å se, men vi tør ikke fly for nærme. Tenk om hun strekker hals og tar en jafs av flyet med seg ned i dypet.

Seljordsvatnet renner ut i Bøelva. De sier at det er ikke gull alt som glimrer, men jeg mener bestemt at Bøelva absolutt er gull.

Seljordsvatnet.

Bøelva i Bø i Telemark.

Før vi følger Bøelva videre nedover, svinger vi over Gygrestolen. Fjellet der Gygra satt og kastet store steinblokker på kirken. Så rasende ble hun nemlig da kristendommen kom til bygda. Stolen rager ikke høyere enn 490 m.o.h., men det er absolutt verdt å ta seg en tur dit. Fjellet er så flott at det burde vært å få på kjøleskapmagneter.

En liten advarsel skal dere få med på turen:

Den dagen stolen raser ut i Uvdalstjønna, betyr det slutten på verden som vi kjenner den i dag.

Gygrestolen i Bø.

Bøelva renner ned til eplebygda Gvarv i Sauherad. Bygda ligger helt i nordenden av Norsjø. Der liker de å kalle Bøelva for Gvarvelva, og det mener jeg de er i sin rett til å gjøre. Det er jo som i Grenland. Der kommer krangelen om elva heter Skienselva eller Porsgrunnselva til å vare til lenge etter at verden går under når Gygrestolen raser ut i Uvdalstjønna.

Gvarv og Norsjø i Sauherad.

Flyturen over Telemark nærmer seg slutten. Helt øst i Telemark, faktisk så langt øst du kan komme, ligger den lille og vakre og hjerteformede øya Bjønnesøya i Farris I vannet øst for øya går fylkesgrensa til Vestfold. Det ble jeg fortalt av Kartverket for en tid tilbake.

Ingen tur opp i lufta uten å beskue den vakre Gjerpensdalen. Den bynære dalen der Leirkup renner så stille, så stille på sin ferd fra Børsesjø til Porsgrunnselva. Lappeteppet av åkere er mektig og fargerikt å se fra lufta, og kulturlandskapet dalen har å by på er verdt en tur i seg selv.

Før innflyvning til Geiteryggen flyr vi over Grenland med byene Skien og Porsgrunn. Området der by møter natur. Området der de fleste telemarkinger bor.

Fylket vårt er i aller høyeste grad et Norge i miniatyr, og her er vi heldige som kan bo eller besøke. Velkommen!

Det er Telemark.

Bjønnesøya i Farris på grensa til Vestfold.

Gjerpensdalen.

Grenland.

 

 

 

 

 

 

«Vi er ett folk. Vi er grenlandsfolk»

På vei ned trappa til hagen på Osebro i Porsgrunn, det må ha vært et sted mellom tolv og 15 år siden, sto det en ukjent fyr. Han prikka meg på skuldra.

– Øy, du er han Varden-fotografen på Pors som alltid jubler når Odd ligger under du. Yeah!!, ropte han.

Der og da var det kult å høre. I dag er jeg endelig blitt voksen.

Vi skal fortsatt krangle om hvilket lag som er best av Pors og Odd. Svaret er at det er Urædd som er best. Ja, det sier seg sjæl. Vi skal krangle om det er best å bo på Snipetorp eller Heistad. Svaret er at det er her i Hovenga det er best å bo. Ferdig snakka!

Hva elva skal hete kan vi krangle om til vi dauer. Den blir vi uansett aldri enige om.

Poenget er at vi skal krangle om dette som ett folk – som én kommune. Sammen blir vi sterkere, det er jeg ikke i tvil om. Alt blir ikke rosenrødt med en sammenslått kommune, men er det noen med hånda på hjertet kan si at det er slik med to?

Uansett hva det heter her jeg bor, er jeg en telemarking bosatt på Hovenga i Porsgrunn i Grenland. For pokker, jeg er stolt av å si at jeg bor i Grenland. Det er her identiteten min ligger.

Jeg kjøper turtøy på G-Sport i BeHa-kvartalet, boxere og t-skjorter på Dressmann på Herkules og skjorter og olabukser på Boys of Europe på Down Town. Bilene jeg har hatt og har, har jeg kjøpt i Skien. Barberen og bakeren min er i Porsgrunn. Skal vi kose oss på restaurant, gjør vi det like gjerne på Jacob & Gabriel, som på Osebro eller SOI5.

Før påske intervjuet jeg kriminalforfatteren Merete Junker for Telemarksavisa. Hun er fra Skien, og bor i Porsgrunn. I Grenland, altså.-

– Vi er ett folk. Vi er grenlandsfolk.

Sa Merete.

– Vi må være pragmatiske, ikke fulle av følelser. Vi blir ikke mindre gode om vi slår pjaltene sammen.

Fortsatte Merete.

 

På Røysåsen i bymarka i Porsgrunn.

 

Jeg finner ikke en bedre plass for å brenne bål enn på Røysåsen i bymarka i Porsgrunn nær der jeg bor, men det er heller ingen steder minnene er sterkere om fine turer med mamma, pappa og Bente i barndommen enn på Skifjell rundt Mensvann og Broken i Skien. Begge steder brenner og varmer bålene like godt. Flammene gjør den samme nytten begge steder. De får meg til å falle til ro. Stiene er ikke bredere og skauen ikke grønnere det ene eller det andre stedet. Fururota jeg snubler i er like fin og krokete på vei opp til Skrehelle, som den er på vei opp til Årdalsåsen. Kaffen jeg koker på bålet er like svart og god uansett hvor jeg lager den i Grenland. Der jeg bor.

 

På Skifjell med mamma på 70-tallet.

 

På Strømdal er jeg tulleonkel Harry for nevø og niese. De synes det er gøy at jeg sender så videosnutter der jeg roper og vræler. Bak Kjølnes stadion drikker jeg kaffe på besøk hos mamma og pappa, og sniker i bokhyllene etter bokskatter jeg kan overta omsorgen for. Å Vessia har jeg det fint med Bente og Bjørn André, søster og svoger, i krysset der den gamle hovedveien til Skien gikk. Der kan vi snakke om reisedrømmer og hverdagen. I Dr..Munks gate sitter jeg på verandaen hos svigermor og svigerfar og ser på togene som går mellom Skien og Porsgrunn. Jeg hører hjulene som slår mot skinnene. Skinnesangen. Ja, det går faktisk ganske ofte tog, ikke bare buss, som mange har bestemt seg for at det gjør. Fra den samme verandaen ser jeg utvikling på Kammerherreløkka, og jeg vet at inni Skageraks hovedkontor pågår det grønne skiftet for fullt.

Toget ruller av sted forbi Skagerak Energi.

 

Jeg har oppdragsgivere over hele fylket. Like mange i Porsgrunn som i Skien. Om jeg jobber i Skien eller Porsgrunn er revnende likegyldig. Det jeg vil er at arbeidsplassene skal være her jeg bor. Og det er i Grenland.

Jeg skatter til Porsgrunn, og valutaen for skatten jeg betaler henter jeg inn i begge byer. Når jeg skal til leger og psykolog for å bli bedre, er det revnende likegyldig om venterommet jeg sitter på befinner seg i Skien eller Porsgrunn. Det som er viktig for meg er at de bak dørene på venterommet har den kompetansen og kunnskapen de trenger, for å hjelpe meg best mulig. Jeg er takknemlig for at vi har den her jeg bor. I Grenland. Ikke om den ligger laaangs Ulefossveien eller i Aallsgate.

Venterommet.

 

Vi var i Berlin da jeg fridde til Ingerid og fikk ja. Vi sa ja til hverandre foran dommeren på tinghuset i Skien, og feiret bryllupet på restaurant i Porsgrunn.

 

Skal jeg se fotball i dag ser jeg verken Odd eller Pors. Aller helst ser jeg Liverpool og Urædd.

Det er forresten altfor lenge siden jeg har sett laget der jeg bor spille. Urædd altså. Det skal jeg gjøre noe med. Ikke minst på 16.mai. Da skal jeg se at laget i sort og hvitt fra Porsgrunn øst takle laget i blått og hvitt fra Porsgrunn vest ut i elva. Du vet, den med navn vi ikke blir enige om.

Jeg konkluderer med Merete Junkers kloke ord:

– Vi er ett folk. Vi er grenlandsfolk.