Når fjellet raser skal verden gå under

«Telemark var i gamle dager et lukket og ukjent stykke av landet. De fleste dalene våre hadde forbindelser både østover og vestover, men telenes rike lå som en avsides krok med høye fjell på alle kanter. Det var noe nær det indre Afrika for de fleste – vilt og usivilisert, og beretningene som kom derfra var nettopp de mest skremmende»

Slik åpner Thorbjørn Egners nydelige bok «Gamle hus i Rauland». Under krigen reiste forfatteren av «Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» rundt i Rauland og Møsstrond og tegnet kulturlandskapet og arkitekturen han så på sin ferd.

Bli med på en liten flytur over vakre, ville og vene Telemark, så kan du selv se hvor åpent og storslått fylket er.

Reisen begynner over Rønnomnibben i Bø i Tørdal i Drangedal. Toppen er 615 meter høy, og den er vill og vakker. Turbeskrivelsene forteller at du enkelte steder nesten må ty til klatring for å komme frem og opp, men den skal være overkommelig om formen din er god.

Rønnomnibben i Drangedal.

I den disige horisonten dukker et av fylket mest karakteristiske fjell opp, og det er Hægefjell. Fjellet, som er et eldorado for klatrere, ligger i grenselandet mellom Nissedal og Kviteseid, og rager høyt opp over Nisser. Toppen ligger 1.021 m.o.h.. Om du ikke verken tør eller vil klatre, finnes det en sti for oss som ikke ser det som sitt mål i livet å henge i en tynn tråd i en stupbratt fjellside. God tur – enten om du klatrer eller går.

Hægefjell i Nissedal og Kviteseid.

Under Hægefjell ligger altså Nisser. Den strekker seg fra Treungen til Vrådal, og er den nest største i Telemark. Det er kun Møsvatn i Vinje og Tinn som er større. Nisser har strender som utkonkurrerer det beste Syden har å by på. På Fjone-siden er det bare å boltre seg på de mange sandstrendene. Temperaturen i vannet er dog ikke alltid like god som i Syden.

Nisser, innsjøen med strender selv ikke Syden kan by på.

Etter en lang venstresving, setter flyets pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb kursen enda lenger vest. Jeg er så heldig at jeg ved flere anledninger har fått være med Vegard opp og over verdens vakreste fylke, og han er sikkerheten selv bak spakene. Takk til Vegard som lar meg oppleve dette.

Pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb.

En av Norges dypeste innsjøer er Bandak i Tokke og Kviteseid. Den er en del av Telemarkskanalen, og innerst ligger Dalen med sitt praktfulle hotell. Ingen av kanalbåtene var å se da vi fløy over, men lyset malte landskapet som ingen kunstmalere klarer å få til.

Bandak.

Skorve ligger i Seljord. Fjellområdet er nok aller mest kjent for sine flyvrak fra krigens dager. 9.september 1944 styrtet et alliert fly på vei til hjemmestyrkene med forsyninger, og bare en drøy måned seinere styrtet et tysk passasjerfly. Deler av vrakene ligger fortsatt synlig i terrenget.

Over Flatdal ser vi rett ned på det fantastiske Nutheim Gjestgiveri. De serverer mat i toppklasse, og er du glad i mat bør du legge turen innom her.

Fra Skorve tar det ikke lang tid før Vindeggen ligger i front. Fjellet ligger i Hjartdal kommune sørvest for Gaustatoppen, i landskapsvernområdet Brattefjell/Vindeggen. Toppunktet ligger hele 1.516 mo.h.

Skorve i Seljord.

Nutheim Gjestgiveri i Flatdal.

Vindeggen i Hjartdal.

Om det er klarvær kan du nesten se fjellet umiddelbart etter at du tar av fra Geiteryggen. Telemarks tak på 1.883 m.o.h. er godt synlig fra alle himmelretninger. Jeg snakker selvfølgelig om Gaustatoppen.

Når Vegard drar spakene og legger flyet over Rjukan og Vestfjorddalen, er det så man kan miste pusten av det mektige synet. Gaustatoppen troner mektig over den lille turistbyen, og på den andre siden strekker Hardangervidda seg innover mil etter mil etter mil. Men der er det disig og mørke skyer, så den turen må vi ta ved en annen anledning.

Det renner en tynn stripe med vann i Rjukanfossen, ved Maristien kan vi se aktivitet rundt plassen der Marispelet foregår nær det bratte og ville juvet, og på Vemork graves det etter mer historisk gull i tungtvannskjelleren. Tyttebæret er på vei opp fjellsiden til Gvepseborg. Tyttebæret er en av vognene på Krossobanen fra 1928 – fjellbanen som Norsk Hydro bygde for at Rjukans befolkning skulle få se sollyset på vinteren. I dag har de et eget solspeil på Rjukan.

Rjukan og Gaustatoppen.

Her graver de ut tungtvannskjelleren på Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork.

Etter et sveip over Atrå og Austbygda i Tinn, får vi et mektig syn midt i fleisen. Sola trenger gjennom skylaget og sender strålene sine ned mot landskapet. Gaustatoppen, Tinnsjøen glitrer, og inni dalen kan du se at sola treffer Mæl. Det er vakkert – rett og slett. Tinnsjøen er Norges tredje dypeste innsjø  Dybden er målt til 460 meter.

Det er mektig å se at sola maler landskapet i Tinn.

Tinnsjøen.

Etter å ha flydd over Hovinheia og Tinnoset, flyr vi mot Notodden og Bø. Heddal stavkirke fra begynnelsen av 1200-tallet er Norges største stavkirke, men fra lufta ser den ut som noe jeg kunne ha bygget i Lego. For alt jeg vet kan det hende den finnes som et Lego-sett.

Himingsjå under Himingen er Notodden Turlags ubetjente DNT-hytte med hele 45 sengeplasser. Himingen ligger 1.066 m.o.h., og flere og flere oppdager hvor fin turen opp er. Utsikten er gevinsten.

Heddal stavkirke i Notodden.

Himingen i Notodden.

Det er tåkete og disig i denne delen av fylket, men plutselig brer Seljordsvatnet seg ut under kveldshimmelen. Sjøormen Selma er ikke å se, men vi tør ikke fly for nærme. Tenk om hun strekker hals og tar en jafs av flyet med seg ned i dypet.

Seljordsvatnet renner ut i Bøelva. De sier at det er ikke gull alt som glimrer, men jeg mener bestemt at Bøelva absolutt er gull.

Seljordsvatnet.

Bøelva i Bø i Telemark.

Før vi følger Bøelva videre nedover, svinger vi over Gygrestolen. Fjellet der Gygra satt og kastet store steinblokker på kirken. Så rasende ble hun nemlig da kristendommen kom til bygda. Stolen rager ikke høyere enn 490 m.o.h., men det er absolutt verdt å ta seg en tur dit. Fjellet er så flott at det burde vært å få på kjøleskapmagneter.

En liten advarsel skal dere få med på turen:

Den dagen stolen raser ut i Uvdalstjønna, betyr det slutten på verden som vi kjenner den i dag.

Gygrestolen i Bø.

Bøelva renner ned til eplebygda Gvarv i Sauherad. Bygda ligger helt i nordenden av Norsjø. Der liker de å kalle Bøelva for Gvarvelva, og det mener jeg de er i sin rett til å gjøre. Det er jo som i Grenland. Der kommer krangelen om elva heter Skienselva eller Porsgrunnselva til å vare til lenge etter at verden går under når Gygrestolen raser ut i Uvdalstjønna.

Gvarv og Norsjø i Sauherad.

Flyturen over Telemark nærmer seg slutten. Helt øst i Telemark, faktisk så langt øst du kan komme, ligger den lille og vakre og hjerteformede øya Bjønnesøya i Farris I vannet øst for øya går fylkesgrensa til Vestfold. Det ble jeg fortalt av Kartverket for en tid tilbake.

Ingen tur opp i lufta uten å beskue den vakre Gjerpensdalen. Den bynære dalen der Leirkup renner så stille, så stille på sin ferd fra Børsesjø til Porsgrunnselva. Lappeteppet av åkere er mektig og fargerikt å se fra lufta, og kulturlandskapet dalen har å by på er verdt en tur i seg selv.

Før innflyvning til Geiteryggen flyr vi over Grenland med byene Skien og Porsgrunn. Området der by møter natur. Området der de fleste telemarkinger bor.

Fylket vårt er i aller høyeste grad et Norge i miniatyr, og her er vi heldige som kan bo eller besøke. Velkommen!

Det er Telemark.

Bjønnesøya i Farris på grensa til Vestfold.

Gjerpensdalen.

Grenland.

 

 

 

 

 

 

Solan nekta å fortelle hvor Ludvik oppholdt seg

Jeg har noe til felles med selveste Solan Gundersen. Derfor var det hyggelig å treffe han i skauen i bymarka i Porsgrunn.

Begge er vi «personifiserte morgenfugler».

Derfor mener jeg det er pur idioti å sove lenge. For dersom du sover lenge, går du glipp av det å oppleve skauen som våkner til liv.

Klokka mi ringte før fuglene feis, og med sekken fylt av niste og te trasket jeg ut døra hjemme. Jeg er nemlig så heldig at jeg kan gå hjemmefra når jeg skal i skauen. Det er en stor verdi i livet mitt at det er slik.

Målet for dagen var Røysåsen, Valleråsen, Årdalsåsen og Omberget. Ikke fordi de er topper, men fordi det er en fin tur i natur. Jeg skjønner ærlig talt ikke helt maset om å nå flest mulig topper. Det som er viktig er da for pokker at vi kommer oss ut i naturen.

Rådyra på Bjerketvedt lurte på hvem denne karen med sekk og lue på var.

De første jeg møtte var fire rådyr som titta skeptisk bort på turgåeren med sekk på vei ut i marka. To av dem hoppet glade rundt på jordet ved Bjerketvedt, de to andre lusket rundt ved gjerdet på jordet. Plutselig bestemte de seg for at jeg var en trussel, og hoppet lett av gårde inn i skauen.

I de første motbakkene opp mot Røysåsen pusta jeg tungt. Klokka var ikke en gang halv seks, og jeg hadde sovet lite og spist enda mindre. Da var det godt å se furua. Favorittfurua mi. Den som aldri er lik seg selv. Når jeg ser den betyr det at jeg så og si er på toppen.

Favorittfurua på Røysåsen.

På Røysåsen lå jeg strak på bakken og venta på å få igjen pusten. Under meg så jeg at sola kasta de første strålene på Skagerak, biblioteket og det nye Comfort Hotel Porsgrunn, og i elva blinka det forsiktig i overflaten. Fra tretopper og kratt hørte jeg fuglene synge, og de blå merkene på trær og steiner viste vei.

Toppunktet på Valleråsen har ikke mye utsikt å by på. Men når du går forbi og nærmer deg lysninga mellom trærne, åpner Eidangerfjorden seg under deg. I øst ser du konturene av Langøya, og over åsen ser du toppen av Grenlandsbrua.

Fra Valleråsen går det bratt ned før du går gjennom en eventyrskog på brede og fine stier. Hvitveisen dekker skogbunnen. Liljekonvallene er utålmodige, de venter på å springe ut. Jeg finner en stubbe jeg setter meg på. Hvor lenge jeg satt, aner jeg rett og slett ikke. Det var så deilig å la tida fly.

Brede og fine stier i bymarka som innbyr til bruk.

Ved stiskiller står det skilt som viser vei.

«Valleråsen»

«Moheim»

«Svinholt»

«Vannverket»

«Årdalsåsen»

«Bjørkedal»

De viser vei og gir trygghet for oss som ferdes i skauen.

Stien opp til Årdalsåsen er bratt og fin. Enda mer hvitveis. Enda mer liljekonvall som snart blomstrer.

Jeg følger «Syvers trase». Hvem Syver er, vet jeg ingenting om, men traséen hans er god å vandre på.

Av alle titoppere er Årdalsåsen favoritten min. Utsikten er formidabel. Jeg tror nesten jeg kan se hele Telemark. Fra fjord til fjell og uendelig mye skau. Jeg legger meg ned igjen. Ikke fordi pusten er tung, men fordi det er så deilig å la tida fly. Jeg ligger og ser på Eidangerfjorden.

Utsikt mot Eidangerfjorden.

Jeg tror jeg dupper av på det morgenvarme fjellet, så vidt varma opp av en stigende sol.

Nista med kokt egg og kaviar går ned på høykant, den søte teen likeså. Så dupper jeg litt av igjen. Jeg vet ikke hvor lenge. Det betyr ingenting.

Årdalsåsen, min desiderte favoritt blant alle titoppere.

På veien ned gikk jeg bortom Omberget. En litt ukjent topp, som byr på utsikt oppover vakre Gjerpensdalen.

Det var på vei derfra og ned til Svinholt at jeg møtte Solan Gundersen. Den personifiserte morgenfuglen. Den barnefødte optimisten med strikkeskjerf, filttøfler og til dels lav moral.

Den Solan jeg møtte var en kjuke. Kanskje en ny kjuketype – nemlig Solankjuken. Hvor han hadde gjort av Reodor og Ludvik fortalte han ikke. Jeg spurte, men han nekta å svare.

De kan du leite etter når du går på tur i skauen nær der du bor. Bestemor var fra Østerdalen. Fra jeg var liten har jeg holdt Kjell Aukrusts figurer høyt, og jeg har ledd så jeg nesten ikke har fått puste av Aukrusts lune humor og fabelaktige figurer.

Solan Gundersen. Hvor Ludvik og Reodor er, fortalte han ingenting om.

Jeg så det meste av Telemark da jeg gikk sakte gjennom skauen min denne dagen. Kun en kort gåtur fra der jeg bor. Og det beste av alt – jeg var mutters aleine. Jeg møtte ikke én eneste annen turgåer på de nesten fem timene jeg dingla rundt i skauen i dag. Det er deilig det. De eneste jeg møtte var altså noen rådyr, Solan og fuglene som sang.

Nå håper jeg utbyggere og politikere lar de bynære turområdene være. La oss slippe kamp om utbygging og rasering av natur. Nå vil jeg at de vedtar en markagrense. Ferdig snakka!

 

 

Telemark er til og med å få myggstikk på rumpa

Telemark er tungtvannsaksjonen. Det er Claus Helberg, Jens-Anton Poulsson, Arne Kjelstrup, Knut Haugland, Knut Haukelid, Rolf Sørlie og Knut Lier-Hansen. Det er Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Det er helter fra Telemark.

I Kragerøskjærgården.

 

Telemark er bølger på havet, sjøsyke over Rognsfjorden. En snekke som sniker seg forbi et skjær i Kragerøskjærgården, solbading på et ensomt svaberg, sand mellom tærne, saltvann i håret, og enda mer sand i badebuksa. Telemark er magaplask på Mule Varde, våghalser som hopper fra ti’ern på Olavsberget, og en skummende øl på brygga.

Telemark er svart kaffe på trammen, fersk Varden til frokosten, en løpetur over Prærien, tung pust på vei opp til tårnet på Vealøs. Klovner og gjøglere i Storgata, buss for tog fra Porsgrunn til Larvik. Køståing i Lilleelvkrysset.

Telemark er innovasjon på et tenåringsrom, politikere som vil oss vel. Det er gammel og ny industri. Det er blålys i natta på vei for å stoppe en far som slår en mor, det er flørting mellom venner på byen, tårer på en skulder. Vennegjengen som vekker byboere med sang i natta på vei hjem fra basarene. En narkoman på desperat jakt etter ro i kroppen.

Telemark er Porsgrunn og porselen, Skien og Ibsen, Notodden og blues, Bø og Sommarland. Det er Tinn og tungtvann, Vinje og folkekultur, Tokke og et gammelt hotell. Det er Nome med kanaler, Seljord med ormen, Kviteseid med han som hoppet fra et tak på ski, Sauherad med de friske eplene, Siljan med hjort, Drangedals egen kassettartist, og Nissedal med stupbratte fjell ned i Nisser.

Nissedal.

Telemark er støyete rockekonsert i en kjeller, blå musikk på en på stor brygge. Det er en slått fra en busk, et gospelkor som priser, en prests preken. Nysgjerrige barneøyne på Du Verden, begeistrede rop på Skagerak Arena, en far som trøster en sønn etter tap på fotballbanen, skriking fra sidelinja, kjefting på dommeren.

Telemark er reker fra fjorden, jordbær fra en kurv på en rasteplass, en kokk på jakt etter den perfekte saus. Det er pølser fra Brubakken, nybakt brød fra bakeren, egendyrka kål fra åkeren på Borgestad og Århus. Det er saft fra Gjerpensdalen, rømmegrøt servert i fat med ekte fjellsmør på Haukeli, og sik fra innlandsvann.

Telemark er gamle og forlatte jernbanevogner på Tinnoset, en stasjonsbetjent som vifter Sørlandsbanen av gårde på Nordagutu i skumringen. Det er historie om industri, kultur og krig på Rjukan, det er hjertet i halsen når det knirker i kablene på Krossobanen. På torvet blir du blendet av et speil som slynger sola ned mellom Gausta og Hardangervidda. Det er stavkirker, én i en bratt bakke, én langs en lang slette. Det er sluser som tar deg til hjertet av fylket.

Sørlandsbanen på Nordagutu stasjon.

Telemark er tryning i bakken på Rauland, epleslang i Gvarv, ripsbusker på Venstøp, og enda mer jubel på Skagerak. Det er lukta av bjørk i skogen, grønne åser i horisonten, hvitkledde fjell i høyden, trange daler, og majestetiske fossefall.

Telemark er politisk kamp. Om sykehus, om kommuner skal være aleine eller bli to. Kanskje flere enn to. Om bommotstand, om ønsket om nye og bedre veier, om kirken skal se ut som den gjorde eller om den skal være moderne. Om du skal betale kommunen skatt for å bo, om pengebruk, om idrett mot kultur. Og selvfølgelig, en endeløs krangel om navnet på en elv. Porsgrunnselva eller Skienselva.

Bålkaffe.

Telemark er bålkaffe i skogen, gleden av å spise vaflene på Gaustahytta på Gaustatoppen 1.883 meter over havet. Det er stempel i turpasset når du har lagt søndagsturen til Valås. Det er tung sekk på turen mellom Stordalsbu og Mogen på Hardangervidda. Det er tanken på den myke senga av lyng over den neste bakketoppen. Telemark er alt. Telemark er til og med det å få myggstikk på rumpa.

 

  • Denne teksten sto første gang på trykk i Varden i januar 2015.

Tung sekk på vidda gjør tung mann sliten. Gammelt jungelord fra Telemark.