Jeg har aldri sett dama så vakker som nå

Det første bildet jeg husker er fra 1988. Da våkna jeg på hytta på Gaustablikk, pressa nesa mot vinduet og kikket til øynene nesten falt ut. Majesteten lå og badet i morgensol og skrøyt av hvor vakker hun var. Jeg gikk ut og fotograferte skjønnheten. Det var kjærlighet ved første Gaustablikk.

Siden er det blitt så mange bilder av Gaustatoppen at jeg helt har mistet tellingen. Men at det må være over 100.000, er jeg ikke i tvil om. Sannsynligvis det dobbelte av det igjen.

På den siste fredagen i mai så jeg Gaustatoppen så vakker som hun aldri før har vist seg. Kona mi vet at jeg synes hun er den vakreste, men Mor Gaustatoppen er jaggu meg ikke så gæren hun heller.

Jeg hadde et ærend i Tinn denne dagen, og pakket med meg fotoutstyret og pappa i bilen. Han ville være med, og mamma var glad for å få en dag hjemme aleine. Vinn-vinn for alle.

 

Gaustatoppen flotter seg når du kommer til Sønnlandsvannet langs fylkesveg 651 mellom Sauland og Svineroi. En av mange grunner til at jeg velger å kjøre her så ofte jeg kan.

Vi kjørte tidlig på morgenkvisten, og jeg valgte å kjøre til Rjukan via fylkesveg 651 gjennom Tuddal og over fjellet. Rett og slett fordi det er den vakreste veien du kan kjøre i Telemark om du ønsker å få naturen midt i trynet sett fra plassen bak rattet. Det er faktisk ganske viktig å påpeke at du må holde øynene på veien. Når naturens skjønnhet slår deg i bakken, er det en fordel om bilen står stille. Hvis ikke er veien til grøfta ganske kort. Kun tilfeldigheter har ført til at det ikke har skjedd meg alle de gangene jeg har kjørt denne veien.

Mamma ba meg lufte pappa, og det var fint å ha han med på tur. Her har vi stoppet for å se på Gaustaknea.

Jeg må alltid stoppe på Bitringsnatten. Gaustaknea hadde enkelte flekker av snø på seg, men med det været vi opplever nå, er det ikke mange smellene før all snøen er smeltet bort. På Heddersvann lå det faktisk snø og is i vannkanten, og i skyggen av Heddersfjell lå det et tynt, tynt lag med is på vannet. Når du leser dette tipper jeg den er borte. Ved Stavsro sto det tre biler. Det så ut som om noen toppturister sto klare til å gå opp til Gaustatoppen, og litt nærmere Rjukan sto det enkelte telt og bobiler langs veien. Sommer og høysesong for turismen nærmer seg.

I skyggen av Heddersfjell lå det et tynt, tynt lag med is på Heddersvann.

På vei ut av Rjukan i retning Tinn Austbygd ligger Gaustatoppen i ryggen på deg. Så mektig og stor at du føler at hun berører hekken din. I vinter hadde jeg et oppdrag inne på fjellet, og da kjørte vi med snøskuteren ut fra Bergshaugen over Miland. Dit ville jeg tilbake, og sivngte av ved Miland. Jeg innbilte meg at toppen ville være ganske smellvakker å se derfra. Og tro du meg, det hadde jeg rett i.

Gaustatoppen i vårdrakt i et kulturlandskap som får hjertet til å renne over av stolthet til fylket der jeg bor.

Grønne jorder, grønne trær, en rød låve og et kulturlandskap som får deg til å måpe. En flottere ramme for å se Gaustatoppen med hvite renner av snø i vårdrakt, har jeg ikke sett maken til. Hjertestrengen vibrerte, og i øyekroken ble det litt vått. Så vakker var dama denne dagen fra denne plassen.

Deretter gikk turen videre til Austbygda og Tessungdalen. Der var det også ganske grønt og smellvakkert. Over Hovinheia så vi toppen flere ganger.

Over Hovinheia.

I bakkene opp fra Tinn Austbygd mot Hovin.

Gaustatoppen og Gaustaknea sett fra Hovinheia.

Det siste blikket av Gaustatoppen fikk vi da vi stoppet ved Bolkesjø i Notodden.

Jeg må nok snart tilbake for å fotografere favorittmodellen min igjen.

Gaustatoppen sett fra Bolkesjø i Notodden.

Lukta av innestengt kjeller ute i naturen

Hei du, din sopp. Neida, jeg skal ikke sjikanere deg ved å bruke skjellsord fra naturen. Jeg skal fortelle deg om kjuker.

Hva pokker er en kjuke? tenker du kanskje.

Når du går i skauen hender det kanskje at du ser et dødt tre eller en stamme. På dette døde treet og stammen vokser det noen hyller ut. Det er kjuker, din sopp… Se selv.

Flotte rødrandkjuker nær Svinholt i bymarka i Porsgrunn.

 

Nylig gikk jeg en tur i bymarka i Porsgrunn. Favorittområdet mitt for turer nær der jeg bor. Ved Svinholt kastet jeg øyet mitt på noen lekre eksemplarer av kjuker. Nærmere bestemt rødrandkjuker, i følge Mariken Kjøhl-Røsand, en av de mest naturkloke og flinke folka jeg kjenner. Hun er fylkeskoordinator for Forum for natur og friluftsliv i Telemark.

– Det er veldig kult å bli spurt om kjuker. Det er mye action i skogsoppriket, sier hun entusiastisk.

Selv må jeg be Store Norske Leksikon om hjelp når jeg skal beskrive rødrandkjuken:

«Rødrandkjuke er en flat, hovformet flerårig kjuke med gulbrun og lakkaktig skorpe og tilvekstsone som først er gulhvit, så rødbrun og etter noen år helt svart. Prelaget er hvitt som fersk og blir sitrongul ved riping. Lukten er emmen og minner om gammel vaskeklut eller innestengt kjeller.»

Jeg stakk ikke nesa bort i kjukene, og det er jo ganske greit at jeg ikke gjorde det, sånn sett i ettertid.

Mariken forteller meg at vokser som små hyller ut av døde og levende trær.

– De er viktige nedbrytere i skogen. Noen er ettårige, andre kan leve i flere år, forteller hun.

 

Hovedpoenget mitt med å skrive om kjuker, er å få deg til å bruke øynene aktivt når du er ute i skauen. Se etter detaljene, se etter mangfoldet. Da blir gleden over turen enda større.

Rødrandkjuker skal visstnok lukte som gamle vaskekluter eller innestengte kjellere.