Fedrene var sabotører og motstandshelter

Tor Vinje og Knut Haukelid var fettere og motstandsmenn. Knut var sjef, og Tor hans nestkommanderende. Nylig møttes Halvor Vinje og Bjørgulf Haukelid, motstandsheltenes sønner. De hadde mye å snakke om.

Fedrene til Halvor Vinje (fra venstre), Bjørgulf Haukelid og Asbjørn Gardsjord var alle motstandsmenn og helter under krigen. Her sitter de i stua på Suistog Vågslid.

Knut Haukelid er den mest berømte av fetterne. Han var en del av Gunnerside, som sprengte tungtvannsfabrikken på Vemork, og han ledet aksjonen som førte til at D/F «Hydro» sank på Tinnsjøen med restbeholdningen av tungtvann. Etter tungtvannsaksjonen bygde Knut og Tor H. Vinje opp hjemmestyrkene i Vinje, Røldal, Suldal og Bykle. Mot slutten av krigen kunne de mobilisere tre kompanier om det ble nødvendig.

– Far var mer stolt av å bygge opp Milorg her sammen med Tor, enn han var av tungtvannsaksjonene, forteller Bjørgulf Haukelid, Knuts sønn.

På Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork graver de ut tungtvannskjelleren.

Stort ansvar

I stua på Suistog Våglid sitter Bjørgulf Haukelid sammen med Tors sønn Halvor Vinje, samt Asbjørn Gardsjord. Hans far var Bjørn Gardsjord, Milorg-leder i Rauland. Sammen ser de på et gammelt bilde av en rekke med motstandsmenn.

– Der er far, sier Bjørgulf og peker på bildet.

Knut Haukelid. Tungtvannssabotør og motstandshelt.

Minnene og fortellinger om fedrene kommer frem etter som praten skrider frem. Men det er ikke så mange historier de har å dele.

– Pappa snakket aldri om krigen, sier Halvor.

Bjørgulf forteller at faren fortalte da de spurte.

– Jeg fikk aldri høre noe fra far, sier Asbjørn.

På Syrbekk i Rauland står det en minnestøtte med navnene til Leif Tronstad og Gunnar Syverstad. De ble drept 11.mars 1945, kun kort tid før freden kom.

Hans far fikk den 9.mai 1945 i ansvar å ta Johans Lognvik til fange. Det var han som skøyt Gunnar Syverstad på Syrbekkstøylen 11.mars 1945, der også major Leif Tronstad ble drept. Johans far, Halvor Lognvik, trakk kniv da motstandsheltene kom for å arrestere sønnen, og omstendighetene førte til at Bjørn Gardsjord skøyt Halvor Lognvik.

I denne artikkelen i telemarksavisa Varden kan du lese mer om etterdønningene av dramaet på Syrbekkstøylen.

Makeløse Øyvind

Mannen som har gjort møtet mellom motstandsheltenes sønner mulig, er makeløse Øyvind Kili i Destinasjon Vinje. Han sier det er historisk viktig at denne historien om motstanden i Vinje ikke blir glemt, og han er ydmyk i møtet med både menneskene og historiene.

Øyvind Kili i Destinasjon Vinje. Ildsjel og tilrettelegger.

– Motstandskampen under den andre verdenskrig viser hva slags folk vinjebuen er, og gudene vet hvordan verden hadde sett ut uten denne trauste og jordnære generasjonen, sier Øyvind.

Når han observerer samtalen mellom Bjørgulf, Halvor og Asbjørn i sofaen på Suistog Vågslid, lar han seg imponere.

– Å få være her i den gamle stua på Suistog Vågslid sammen med Halvor, Bjørgulf og Asbjørn som forteller om sin oppvekst og sine fedres historie, kan ikke beskrives.

Sammen med sønnene sitter også sju engelske soldater fra Royal Marines. I sommer har de reist Norge på langs på en reise gjennom historien fra krigen. Øyvind Kili var det lokale vertskapet i Vinje, og soldatene fikk bo i en av leilighetene til Halvor Vinje på Haukeli skisenter. Det å få høre historiene om motstanden i Telemark imponerte engelskmennene.

Her kan du lese om det å ha tungtvann i årene.

Tatt til fange

Halvor Vinje var Halvor Vinjes bestefar. I krigens første fase var han med på å sprenge Hyllandsbru i Vinje, og i Vågslid fryktet de represalier. Suistog Vågslid var den eneste gården med telefon i bygda. Lensmann Nordstoga i Vinje ringte og fortalte at tyskerne var på vei, og det ble sagt at de ville bombe bygda. Bygdefolket rømte til fjells. Da tyskerne kom fant de Tor Vinjes uniformslue, og han ble tatt til fange og fraktet til Oslo av tyskerne.

– De fant uniformslua hans her på loftet, forteller Halvor om farens lue, og peker opp mot loftet.

Han ble sluppet fri. Planen til tyskerne var å sende fangene videre til Tyskland og en uviss skjebne, men det unnslapp heldigvis Tor.

I en periode brukte tyskerne Suistog Vågslid som base for aktivitetene sine i denne delen av Vinje.

Engelske soldater i Royal Marines fikk høre historier om motstanden i Vinje fra Halvor Vinje.

 

Høyt dekorert

I krigsårene var lokalbefolkningen svært viktig for motstandsarbeidet. Gardskvinnene bakte brød og strikket sokker, og bidro med forsyninger.

– Hele området var med på dette, sier Bjørgulf.

– Uten lokalbefolkningen hadde de aldri klart dette, sier Halvor.

Øyvind nikker til det Bjørgulf og Halvor sier.

– Befolkningen rundt vidda gjorde en formidabel jobb. Barn, mødre og fedre ofra mye for å hjelpe.

Mot slutten av krigen hadde Knut Haukelid og Tor Vinje mange menn som var klare til kamp om det ble nødvendig De hadde nok brød og nok reinsdyr å spise, men de manglet poteter. Tyskerne var i området og spurte etter Knut.

– Tyskerne var på sporet av far, forteller Bjørgulf, som sitter med farens rapporter fra krigens dager.

Det gikk bra for Knut og Tor. Knut er en av elleve nordmenn med to sverd i Krigskorset, mens Tor aldri ble dekorert for sin innsats. Knut innstilte fetteren og motstandskollegaen til medalje, men ble ikke hørt.

– Han mente Tor hadde gjort en spesielt god innsats, sier Bjørgulf.

– Det de gjorde sammen betød mye for dem.

Knut Haukelid døde i 1994.

Tor Vinje døde i 2005.

Asbjørn Gardsjord (t.v.) og Halvor Vinje hadde begge fedre som kjempet mot okkupantene under den andre verdenskrig.

Soldatene fra Royal Marines lyttet interessert i historiene som ble fortalt i stua på Suistog Vågslid.

Bjørgulf Haukelid (i midten) og Halvor Vinje forteller om fedrene sine, Delvis skjult til høyre sitter Asbjørn Gardsjord.

 

 

 

 

 

 

Jeg har tungtvann i årene

Jeg husker ikke når og hvorfor jeg første gang lot meg fascinere av historien om tungtvannsaksjonene på Rjukan. Det kan ha vært historier fortalt av bestefar fra Rjukan. Det kan ha vært da jeg for første gang så filmen «Kampen om tungtvannet» fra 1948. Det kan ha vært da jeg fikk Jens-Anton Poulssons bok «Aksjon Vemork» til jul en gang på 80-tallet. Eller kanskje det var da gamle tante Dagny ga meg Knut Haukelids bok «Det demrer en dag».

Og ikke minst kan det ha vært denne episoden fra da jeg gikk på Tveten ungdomsskole på Eidanger i Porsgrunn.

Temaet var den andre verdenskrigen, og vi skulle ha et prosjekt som skulle ende ut i et foredrag om det vi valgte å jobbe med. Jeg valgte selvfølgelig å jobbe med tungtvannet. Noe gjorde jeg tydeligvis riktig, for jeg fikk S på foredraget. Det var den eneste gangen jeg noensinne fikk en S i noe som helst på ungdomsskolen. Continue reading