Kjærlighet ved første Gaustablikk

Gaustatoppen

Det slår aldri feil. Rundt svingen langs riksvei 37 mellom Mæl og Rjukan ved Miland slår toppen deg midt i trynet. Den slår deg over ende.

Den rager høyt over grønnkledde åser og den trange dalen. Det er ikke alltid sola når helt ned til bunnen av Vestfjorddalen. Toppen kan være kledd i hvitt, den kan være kledd i grått. Tåka kan ligge som en ugjennomtrengelig kappe. På morgenkvisten kan den ligge badet i sol.

Resten er mørkt, sola treffer kun toppen. Andre ganger bryter sola gjennom det regntunge skylaget. Den treffer fjellet som gjennom en sil. Stikk av lys treffer 1.883 meter over havet. Den treffer tårnet. Den når ned i de snøkledde rennene. Noen av strålene forsvinner bak toppen, ned i Gausdalen. Der treffer den det grønne og duggvåte teltet til tinndølen som kvelden før la seg til ved en klynge med fjellbjørk langs elva som renner stri fra vann til vann. På den andre siden av dalen lyser sola opp det hvite murbygget på Gvepseborg, Krossobanens øvre stasjon.

gausta1

Vinduet var dekket av isroser. Øynene dekket av søvn. Snøen lå hvit over Kvitåvatn. Det er 1988, året jeg hadde mitt første, sterke møte med toppen. Familien leide en hytte på åremål på Gaustablikk. Bare hør på navnet; Gaustablikk… Isrosene på vindusruta forsvant da pappa fyrte opp i peisen, natta var borte fra øynene. Varmen fra nesetippen smeltet den siste isrosen i vinduet. Toppen lå der, bred og fin i vintervidunderland. Jeg ble bergtatt, bokstavelig talt. På den åttende dagen i den åttende måneden i det åttiåttende året skulle vi til topps. 8-8-88, en dato jeg aldri vil glemme. Jeg var 14. Allerede da hadde jeg hørt om noen helt spesielle vafler på toppen. Jeg husker ikke noe særlig av selve turen opp, heller ikke vaflene. Det jeg husker er diplomet jeg fikk, og jeg husker datoen. 8-8-88.

På slettene etter Miland har du toppen stor og mektig foran deg. Ved Dale svinger du av fra riksveien. Toppen ser du ikke mer. Den ligger over deg – over og bak den grønnkledde åsen. Du kan kanskje skimte litt av snaufjellet over tregrensa, men det er vel best å holde øyet på veien. Toppen har nemlig den egenskapen, den kan nesten få deg til å kjøre av veien.

gausta4

Du kjører over Månas elveleie. Elveleiet du skulle ønske var fylt med frådende vannmasser, som har reist fra Kvennas kilder på Hardangervidda, under Møsvatns rolige overflate, forbi Møsvatnsdammen, ned mot Frøystul, over Skarfoss, falt hardt og langt ned i Rjukanfossen, rent forbi og under hengebrua på Vemork, og forbi den industrielle arven. Verdensarven.

I den første hårnålssvingen får du se alle fjells mor igjen. Bred og mektig mellom noen trær som omkranser veien. Det går sakte oppover. I en lomme stanser du bilen. Går ut, strekker på beina, løfter fotoapparatet. Ny hårnålssving, i bakspeilet ser du toppen. Men så var det det å holde øyet på veien da. Ikke mange øyeblikkene seinere kommer du til en ny sving. En krapp sving. Nok en gang slår fjellet deg over ende. Du kommer høyere, du kommer nærmere. To små svinger til, så nærmer du deg avkjøringen til Gaustablikk. Den kjører du forbi. Ved Langefonn kan det hende du bremser.  Følger bilene som svinger av oppover den smale og støvete grusveien. Bilene med de som velger å ta toget til toppen. Gaustabanen.

gausta7

Først en trikk noen hundre meter inn i fjellet. Så bytter du om fra trikken til en fløybane som tar deg enda noen hundre meter opp i fjellet. Opp langs skinner. Ikke glem; du er i et fjell. Et fjell med tog til toppen. Når du forlater toget ser du et avlåst rom med en tønne. Tønna er full av konjakk. På betongveggen henger det bilder. Bilder av arbeidere, av helikoptre, av stramme menn i uniform. Det er de som bygde banen. I enden av gangen skimter du dagslys. Det er skarpt, du har jo vært inni et mørkt fjell. Utenfor døra er det en tipp. Tuddaltippen, kalles den. Du går rundt deg selv, lar deg imponere av utsikten. Utsikten mot blån etter blåne, utsikten mot små og store fjellvann. Vann med ørret. Myrer med mygg, myrer med molter, en slette med lyng der noen har satt opp et telt og tent et bål.

I fjellet ser du trappetrinn. Hva, tenker du? Ikke nok med at du kan ta toget til toppen, de har jaggu meg laget trapper de siste høydemeterne opp til steinhytta. Det er sherpaer fra Nepal som har gjort jobben.Hytta av stein, hytta som tåler harde vinterstormer, kulde og is. Den tåler all slags vær til alle årstider.  Inni hytta lukter det. Det lukter nystekte vafler. De er berømte, vaflene på toppen. Hver sommer må betjeningen på hytta lage titusenvis av vaffelplater til toppturistene. Vaflene, den iskalde colaen og kaffen presser etter hvert på. Rundt og bak hytta ligger det en  liten bu. Køen kan være lang, men når det er din tur er du på den dassen i Norge med best utsikt. Under deg ligger Gausdalen og Bonsnos. Vestover ser du innover Hardangervidda. Hadde det ikke vært for den hissige bankingen på døra, hadde du nok blitt sittende.

gausta3

De tøffeste tar turen ut til selve toppen. Den som rager 1.883 meter over havet. Den du kan se en sjettedel av Norge fra. Vel og merke i klarvær. Eggen ut er smal. På begge sider er veien ned lang. Opp til varden er det litt bratt, noen trenger en dytt i rumpa. Noen har en tøff søster som går helt til topps, andre har en lillebror som heller velger å sitte igjen ved hytta. Der er det trygt, der er det ikke så bratt. Legg deg, sett deg, len deg inntil, hvil deg. Finn deg en stein du kan sette deg på. På plattingen over hytta er det god plass. Se deg for; faller du ned, faller du langt.

Du må ned. Køen til toget er lang. Mange av dem i køen tok nok beina fatt da de skulle til topps. De parkerte ved Stavsro, det er bare å krysse fingre for at de ikke har forårsaket det totale parkeringskaoset. Så populær er nemlig  toppen at politiet har bøtelagt de groveste parkeringssynderne. I år besøkte rundt 100.000 mennesker Telemarks høyeste fjell. Du går nedover. Det er tidlig på dagen.

gausta5

Oppover den bratte, steinete og svingete stien snirkler det seg en kø av toppturister. Noen tørker bort svetten i panna, en far bærer datteren på ryggen, mens mor bestikker sønnen med de små beinene med en pose godteri. Bestefar tar et godt tak i sekken og går oppover med friske steg. Ingen er sure. Kanskje slitne, men ikke sure. Plutselig møter du naboen fra Porsgrunn, kollegaen fra Drangedal eller fotballpappaen fra Kragerø. For alt du vet kan det hende sjefen, en annen nabo eller hun som lager espressoen din. står i kø for å komme opp med toget.  Folk kommer nemlig fra hele landet til Telemarks høyeste fjell.  Du snur deg, ser oppover. Ser fjellet fra en annen vinkel enn da du du tok toget opp. På veien ligger en flokk med late sauer. De flytter seg ikke uten en viss motstand. Du finner bilen. Setter deg inn, kjører nedover den svingete Svineroivegen igjen. Fortsatt får du det vakre fjellet midt i trynet.  Du lar deg imponere igjen. Og igjen og igjen.

Det er jo verdens vakreste fjell – Det er jo selveste Gaustatoppen.

Det er Telemark.