Håpet er at dette en dag blir som det var

Nede på Tinnoset stasjon står noen gamle jernbanevogner. De er nedtagget, og sine beste dager har de helt klart hatt. Det er mange reiser og mange tog som har rullet over skinnene og inn på stasjonen siden Tinnosbanen åpnet i 1909 og frem til i dag.

Slitt og nedtagget. Gamle jernbanevogner på Tinnoset stasjon i Notodden.

Ikke bare er vognene nedtagget og nedslitte. Kjenner du på dørene, kan du hende du merker at håndtaket glir ned.

Innvendig er ikke tilstanden bedre enn den er utvendig. I den ene vogna står det seter i rødt skinn. I en annen seter med grønt stofftrekk. Enkelte av bordene står der og minner om en tid da det sikkert ble servert lefser og kaffe om bord. På seteryggen er det nettinglommer passasjerer kanskje la lokalavisa i etter at de hadde lest siste nytt. På gulvene ligger det en del søppel. Bagasjehyllene er tomme.

Røde skinnseter med tomme bagasjehyller over.

Vognene er preget av forfall.

I en tredje vogn står en vask til høyre, og malingen flasser av både vegger og dører. På veggen henger et skap der det står at røyking er forbudt. På gulvet er det enda mer søppel. Foran  i den ene vogna står en ensom stol og en tom pult. Kanskje det var konduktørens oppholdsrom. Rommet der han satte seg ned for å hvile etter å ha sjekket passasjerenes billetter.

Merket på skapet på veggen viser at røyking er forbudt. Det spørs om det renner vann fra krana i vasken.

Kanskje var dette oppholdsrommet til togets konduktør.

Tinnoset stasjon er endestasjonen på Tinnosbanen. Den ble bygd og tatt i bruk i 1909, og stasjonen var bemannet helt frem til 1988. I 1991 ble banen lagt ned for persontrafikk.

Det som er gledelig er at både stasjonen på Tinnoset og banen er en del av UNESCOs verdensarv på Notodden og Rjukan. Det er bare å håpe at det en dag finnes midler til å sette alt i stand igjen, så nye mennesker kan få opplevde hvordan det er å høre sangen fra skinnene i det de nærmer seg stasjonen og neste etappe på veien til fjells – nemlig ferga over Tinnsjøen til Mæl stasjon og Rjukanbanen.

Tinnoset stasjon fra 1909.

 

 

Statsministeren gikk seg til blods på Gaustatoppen

Det var verken Erna Solberg, Gro Harlem Brundtland eller Einar Gerhardsen som gikk på fjelltur og endte med en støvel full av blod. Da Gunnar Knudsen la ut på fjellturen over Telemarks tak for 151 år siden, var heller ikke han statsminister, men siden skulle han bli både det, skipsreder og industribygger.

Statsminister Gunnar Knudsen. Foto: Skagerak Energis arkiv

I år er det 150 år siden Den Norske Turistforening ble stiftet, og de har merket flere stier som leder opp til Gaustatoppen på 1.883 m.o.h. Du kan til og med ta toget til topps. Inni fjellet går Gaustabanen. Slik var det ikke da den gang 19 år gamle Gunnar Knudsen fra Moland utenfor Arendal var på lystreise i Vestfjorddalen i 1867. På oppfordring fa Skien-Telemarkens Turistforening, skriver Gunnar Knudsen om denne fotturen i foreningens årbok for 1923.

«I 1867 gikk jeg i følge med nogen andre studenter op Vestfjorddalen til Rjukanfossen og gikk den berømte Maristien» skriver Knudsen.

Rjukanfossen.

Dette var det samme året han studerte og tok eksamen i filosofi i Kristiania. Da han skrev om turen i 1922, var Rjukan- og Tinnsamfunnet noe helt annet enn det var da han som ung student besøkte Vestfjorddalen i turismens barndom 55 år tidligere.

«Alt saa jo helt anderledes ut i Vestfjorddalen dengang enn nu. Baade fossen og Maristien er forsvunnet, og nu er der en stor by med chaussé og jernbanen o . s. v. foruten de veldige kraft- og fabrikkanlegg» skriver han om Rjukan. Chaussé er en bred vei.

Han skriver utfyllende om at det gjaldt å finne fotfeste i Maristien, som han beskriver som en sprekk i en bratt fjellvegg.

«Det gjaldt aa helde sig mot denne, mens man søkte fotfeste i sprekken. Da  man under sig hadde en avgrunn på 5 a 600 fot, var turen noksaa spennende.»

Fra Skien-Telemarkens Turistforenings årbok for 1923.

 

 

 

Årboka til Skien-Telemarkens Turistforening i 1923.

 

Etter at Gunnar Knudsen og hans medstudenter hadde besøkt og sett Rjukanfossen og Maristien, som på den tid var målet for turister fra hele Europa, gikk de ned til gården Dale. Derfra la de tidlig på morgenkvisten dagen etter i vei opp til Gaustatoppen, og den nådde de under det han kaller «gunstige omstendigheter, og utsikten var da som nu herlig».

I 1867 var det ingen turisthytte på Gaustatoppen. Steinhytta ble bygd av Skien-Telemarkens Turistforening, og sto klar til bruk i 1893, 26 år etter Gunnar Knudsen tur til Telemarks tak.

«Men der var ingen hytte. Man måtte nøie sig med aa fortære sine medbragte smørrebrød» skriver han i beretningen han skrev på oppfordring fra rektor Borchsenius, en svært sentral mann i Skien-Telemarkens Turistforenings historie.

Gaustatoppen turisthytte. Steinhytta på Telemarks tak fra 1893.

Etter at Gunnar Knudsen og følget nådde Gaustatoppen, skulle de gå videre mot Tuddal. Dette var 28 år før Tuddal Høyfjellssanatorium sto klart til å ta i mot gjester.

Fortellingen vitner om en strabasiøs tur:

«Det var naturligvis heller intet sanatorium, saa vi hadde aa karre oss frem ad kuvei til dalen, hvor vi kom om aftenen uten særlige vanskeligheter uten det, at vi naturliggvis hadde været oppe i sne paa toppen og i myrer under vandringen, saa jeg, som gikk i springstøvler, var søkk våt. Nu, jeg har vært paa flere av vaare fjelltopper, men aldri gaat i annen habitt enn den jeg bruker paa «Karl Johan», men aldri hatt noget mén av det, naar jeg sørger for aa ha tørt fottøi til skift, naar jeg kommer ned. Dette hadde jeg imidlertid ikke i 1867»

Tuddal Høyfjellshotell.

Gunnar Knudsens studiekamerater skulle overnatte i Tuddal. Men 19 år gamle Knudsen skriver at han hadde vært så lettsindig at han lovte sine søsken, som hadde reist fra Vestfjorddalen, over Tinnsjøen og til Sauland i Hjartdal, at han skulle møte dem neste morgen.

«Jeg hadde da intet annet aa gjøre enn aa spasere nedover dalen til Sauland i løpet av natten.»

 Det er i denne delen av beretningen Gunnar Knudsen skriver om støvelen full av blod.

«Den natta var lang, som det heter i visen, og hvad der særlig hadde tilfølge, at jeg ikke lettelig glemmer den, var den omstendighet, at mine vaate støvler blev trange og jeg fikk skognag, som under min vandring nedover dalen blev verre og verre og resulterte i , at jeg kom frem til Sauland med støvlen full av blod. Se, det var nu min første bestigning av Gausta.»

Fra Gunnar Knudsens beretning i årboka til STT fra 1923.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gunnar Knudsen var 74 år da han skrev beretningen i september 1922. Siden turen i 1867 hadde han vært tre turer til på Gaustatoppen, og han slo fast at «nu er det jo bare en behagelig spasertur fra Tuddal Sanatorium».

Styremøte på kontoret til Gunnar Knudsen. Knudsen står på trappa som nummer tre fra høyre. Foto: Skagerak Energis arkiv

I 1873 skapte Gunnar Knudsen industrihistorie sammen med H.C. Hansen og Nils Kittilsen. Da etablerte de Laugstol Brug i Skien. Bedriften produserte tremasse. I 1885 ble det Norges første elektrisitetsverk da det ble installert en francisturbin for elektrisitetsproduksjon. Målet med elektrisitetsverket var å skaffe bedre og mindre brannfarlig lys i egen bedrift.

Det var i Skien i Telemark ved Laugstol Bruk at den elektriske glødelampen ble introdusert i Norge.

 

Sterk bok om krigens modigste

«Jenta i veggen – I skjul for nazistene» av Lena Lindahl

Lena Lindahl har skrevet en sterk, viktig og god bok som berører.

Om ei helt vanlig jente og en helt vanlig mann., som begge viste et mot uten sidestykke. Om Betzy Rosenberg og Arne Haugrønning. Arne, 20 år eldre enn Betzy, som bygde et skjul i veggen hjemme på Strandly utenfor Trondheim. Et skjul der Betzy, fordi hun var jøde, måtte skjule seg i to og et halvt år i veggen for å unngå den samme skjebnen som mindre heldige jøder. En skjebne hun der og da ikke visste noe om.

 

«Jenta i veggen – i skjul for nazistene» av Lena Lindahl.

 

 

26.november 1942 ble D/S «Donau» sendt ut fra Akershuskaia i Oslo med 532 fanger om bord. 532 jødiske fanger. Den samme dagen begynte gjemmeleken på Strandly utenfor Trondheim.

Boka er et vern mot hat, diskriminering og fordommer.

En stor styrke i boka er at Lena Lindahl ikke tar lesernes historiekunnskap for gitt. Hun forklarer de store linjene, foranledningene, dehumaniseringen som nazistene sto for, spillet. Dette er en bok alle tenåringer bør lese når de går på ungdomsskolen. Vern og holdningsberedskap mot strømninger vi ser i dagens samfunn, er et av de viktigste vernene vi skal sette opp, bygge på og forsterke.

Arne Haugrønning bør bli et forbilde og en helt for nye generasjoner. Historien om motet til en helt vanlig, men allikevel uvanlig norsk familie. En historie om viljen til å hjelpe, styrken til å redde ei de visste ikke kom til å overleve krigen om hun ble tatt.

100 meter fra skjulestedet festet Rinnanbanden. Tenk redselen Betzy må ha følt inni veggen – i skjul.

«Ver ikke ræd» skrev Jenny Rosenberg på en lapp til datteren. Den beskjeden fra mora reddet Betzy og holdt motet oppe i tunge stunder de to og et halvt årene hun levde i skjul.

Betzy overlevde – det gjorde ikke moren og Betzys nærmeste familie.