Jeg har aldri sett dama så vakker som nå

Det første bildet jeg husker er fra 1988. Da våkna jeg på hytta på Gaustablikk, pressa nesa mot vinduet og kikket til øynene nesten falt ut. Majesteten lå og badet i morgensol og skrøyt av hvor vakker hun var. Jeg gikk ut og fotograferte skjønnheten. Det var kjærlighet ved første Gaustablikk.

Siden er det blitt så mange bilder av Gaustatoppen at jeg helt har mistet tellingen. Men at det må være over 100.000, er jeg ikke i tvil om. Sannsynligvis det dobbelte av det igjen.

På den siste fredagen i mai så jeg Gaustatoppen så vakker som hun aldri før har vist seg. Kona mi vet at jeg synes hun er den vakreste, men Mor Gaustatoppen er jaggu meg ikke så gæren hun heller.

Jeg hadde et ærend i Tinn denne dagen, og pakket med meg fotoutstyret og pappa i bilen. Han ville være med, og mamma var glad for å få en dag hjemme aleine. Vinn-vinn for alle.

 

Gaustatoppen flotter seg når du kommer til Sønnlandsvannet langs fylkesveg 651 mellom Sauland og Svineroi. En av mange grunner til at jeg velger å kjøre her så ofte jeg kan.

Vi kjørte tidlig på morgenkvisten, og jeg valgte å kjøre til Rjukan via fylkesveg 651 gjennom Tuddal og over fjellet. Rett og slett fordi det er den vakreste veien du kan kjøre i Telemark om du ønsker å få naturen midt i trynet sett fra plassen bak rattet. Det er faktisk ganske viktig å påpeke at du må holde øynene på veien. Når naturens skjønnhet slår deg i bakken, er det en fordel om bilen står stille. Hvis ikke er veien til grøfta ganske kort. Kun tilfeldigheter har ført til at det ikke har skjedd meg alle de gangene jeg har kjørt denne veien.

Mamma ba meg lufte pappa, og det var fint å ha han med på tur. Her har vi stoppet for å se på Gaustaknea.

Jeg må alltid stoppe på Bitringsnatten. Gaustaknea hadde enkelte flekker av snø på seg, men med det været vi opplever nå, er det ikke mange smellene før all snøen er smeltet bort. På Heddersvann lå det faktisk snø og is i vannkanten, og i skyggen av Heddersfjell lå det et tynt, tynt lag med is på vannet. Når du leser dette tipper jeg den er borte. Ved Stavsro sto det tre biler. Det så ut som om noen toppturister sto klare til å gå opp til Gaustatoppen, og litt nærmere Rjukan sto det enkelte telt og bobiler langs veien. Sommer og høysesong for turismen nærmer seg.

I skyggen av Heddersfjell lå det et tynt, tynt lag med is på Heddersvann.

På vei ut av Rjukan i retning Tinn Austbygd ligger Gaustatoppen i ryggen på deg. Så mektig og stor at du føler at hun berører hekken din. I vinter hadde jeg et oppdrag inne på fjellet, og da kjørte vi med snøskuteren ut fra Bergshaugen over Miland. Dit ville jeg tilbake, og sivngte av ved Miland. Jeg innbilte meg at toppen ville være ganske smellvakker å se derfra. Og tro du meg, det hadde jeg rett i.

Gaustatoppen i vårdrakt i et kulturlandskap som får hjertet til å renne over av stolthet til fylket der jeg bor.

Grønne jorder, grønne trær, en rød låve og et kulturlandskap som får deg til å måpe. En flottere ramme for å se Gaustatoppen med hvite renner av snø i vårdrakt, har jeg ikke sett maken til. Hjertestrengen vibrerte, og i øyekroken ble det litt vått. Så vakker var dama denne dagen fra denne plassen.

Deretter gikk turen videre til Austbygda og Tessungdalen. Der var det også ganske grønt og smellvakkert. Over Hovinheia så vi toppen flere ganger.

Over Hovinheia.

I bakkene opp fra Tinn Austbygd mot Hovin.

Gaustatoppen og Gaustaknea sett fra Hovinheia.

Det siste blikket av Gaustatoppen fikk vi da vi stoppet ved Bolkesjø i Notodden.

Jeg må nok snart tilbake for å fotografere favorittmodellen min igjen.

Gaustatoppen sett fra Bolkesjø i Notodden.

Statsministeren gikk seg til blods på Gaustatoppen

Det var verken Erna Solberg, Gro Harlem Brundtland eller Einar Gerhardsen som gikk på fjelltur og endte med en støvel full av blod. Da Gunnar Knudsen la ut på fjellturen over Telemarks tak for 151 år siden, var heller ikke han statsminister, men siden skulle han bli både det, skipsreder og industribygger.

Statsminister Gunnar Knudsen. Foto: Skagerak Energis arkiv

I år er det 150 år siden Den Norske Turistforening ble stiftet, og de har merket flere stier som leder opp til Gaustatoppen på 1.883 m.o.h. Du kan til og med ta toget til topps. Inni fjellet går Gaustabanen. Slik var det ikke da den gang 19 år gamle Gunnar Knudsen fra Moland utenfor Arendal var på lystreise i Vestfjorddalen i 1867. På oppfordring fa Skien-Telemarkens Turistforening, skriver Gunnar Knudsen om denne fotturen i foreningens årbok for 1923.

«I 1867 gikk jeg i følge med nogen andre studenter op Vestfjorddalen til Rjukanfossen og gikk den berømte Maristien» skriver Knudsen.

Rjukanfossen.

Dette var det samme året han studerte og tok eksamen i filosofi i Kristiania. Da han skrev om turen i 1922, var Rjukan- og Tinnsamfunnet noe helt annet enn det var da han som ung student besøkte Vestfjorddalen i turismens barndom 55 år tidligere.

«Alt saa jo helt anderledes ut i Vestfjorddalen dengang enn nu. Baade fossen og Maristien er forsvunnet, og nu er der en stor by med chaussé og jernbanen o . s. v. foruten de veldige kraft- og fabrikkanlegg» skriver han om Rjukan. Chaussé er en bred vei.

Han skriver utfyllende om at det gjaldt å finne fotfeste i Maristien, som han beskriver som en sprekk i en bratt fjellvegg.

«Det gjaldt aa helde sig mot denne, mens man søkte fotfeste i sprekken. Da  man under sig hadde en avgrunn på 5 a 600 fot, var turen noksaa spennende.»

Fra Skien-Telemarkens Turistforenings årbok for 1923.

 

 

 

Årboka til Skien-Telemarkens Turistforening i 1923.

 

Etter at Gunnar Knudsen og hans medstudenter hadde besøkt og sett Rjukanfossen og Maristien, som på den tid var målet for turister fra hele Europa, gikk de ned til gården Dale. Derfra la de tidlig på morgenkvisten dagen etter i vei opp til Gaustatoppen, og den nådde de under det han kaller «gunstige omstendigheter, og utsikten var da som nu herlig».

I 1867 var det ingen turisthytte på Gaustatoppen. Steinhytta ble bygd av Skien-Telemarkens Turistforening, og sto klar til bruk i 1893, 26 år etter Gunnar Knudsen tur til Telemarks tak.

«Men der var ingen hytte. Man måtte nøie sig med aa fortære sine medbragte smørrebrød» skriver han i beretningen han skrev på oppfordring fra rektor Borchsenius, en svært sentral mann i Skien-Telemarkens Turistforenings historie.

Gaustatoppen turisthytte. Steinhytta på Telemarks tak fra 1893.

Etter at Gunnar Knudsen og følget nådde Gaustatoppen, skulle de gå videre mot Tuddal. Dette var 28 år før Tuddal Høyfjellssanatorium sto klart til å ta i mot gjester.

Fortellingen vitner om en strabasiøs tur:

«Det var naturligvis heller intet sanatorium, saa vi hadde aa karre oss frem ad kuvei til dalen, hvor vi kom om aftenen uten særlige vanskeligheter uten det, at vi naturliggvis hadde været oppe i sne paa toppen og i myrer under vandringen, saa jeg, som gikk i springstøvler, var søkk våt. Nu, jeg har vært paa flere av vaare fjelltopper, men aldri gaat i annen habitt enn den jeg bruker paa «Karl Johan», men aldri hatt noget mén av det, naar jeg sørger for aa ha tørt fottøi til skift, naar jeg kommer ned. Dette hadde jeg imidlertid ikke i 1867»

Tuddal Høyfjellshotell.

Gunnar Knudsens studiekamerater skulle overnatte i Tuddal. Men 19 år gamle Knudsen skriver at han hadde vært så lettsindig at han lovte sine søsken, som hadde reist fra Vestfjorddalen, over Tinnsjøen og til Sauland i Hjartdal, at han skulle møte dem neste morgen.

«Jeg hadde da intet annet aa gjøre enn aa spasere nedover dalen til Sauland i løpet av natten.»

 Det er i denne delen av beretningen Gunnar Knudsen skriver om støvelen full av blod.

«Den natta var lang, som det heter i visen, og hvad der særlig hadde tilfølge, at jeg ikke lettelig glemmer den, var den omstendighet, at mine vaate støvler blev trange og jeg fikk skognag, som under min vandring nedover dalen blev verre og verre og resulterte i , at jeg kom frem til Sauland med støvlen full av blod. Se, det var nu min første bestigning av Gausta.»

Fra Gunnar Knudsens beretning i årboka til STT fra 1923.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gunnar Knudsen var 74 år da han skrev beretningen i september 1922. Siden turen i 1867 hadde han vært tre turer til på Gaustatoppen, og han slo fast at «nu er det jo bare en behagelig spasertur fra Tuddal Sanatorium».

Styremøte på kontoret til Gunnar Knudsen. Knudsen står på trappa som nummer tre fra høyre. Foto: Skagerak Energis arkiv

I 1873 skapte Gunnar Knudsen industrihistorie sammen med H.C. Hansen og Nils Kittilsen. Da etablerte de Laugstol Brug i Skien. Bedriften produserte tremasse. I 1885 ble det Norges første elektrisitetsverk da det ble installert en francisturbin for elektrisitetsproduksjon. Målet med elektrisitetsverket var å skaffe bedre og mindre brannfarlig lys i egen bedrift.

Det var i Skien i Telemark ved Laugstol Bruk at den elektriske glødelampen ble introdusert i Norge.

 

Kjærlighet ved første Gaustablikk

Gaustatoppen

Det slår aldri feil. Rundt svingen langs riksvei 37 mellom Mæl og Rjukan ved Miland slår toppen deg midt i trynet. Den slår deg over ende.

Den rager høyt over grønnkledde åser og den trange dalen. Det er ikke alltid sola når helt ned til bunnen av Vestfjorddalen. Toppen kan være kledd i hvitt, den kan være kledd i grått. Tåka kan ligge som en ugjennomtrengelig kappe. På morgenkvisten kan den ligge badet i sol.

Resten er mørkt, sola treffer kun toppen. Andre ganger bryter sola gjennom det regntunge skylaget. Den treffer fjellet som gjennom en sil. Stikk av lys treffer 1.883 meter over havet. Den treffer tårnet. Den når ned i de snøkledde rennene. Noen av strålene forsvinner bak toppen, ned i Gausdalen. Der treffer den det grønne og duggvåte teltet til tinndølen som kvelden før la seg til ved en klynge med fjellbjørk langs elva som renner stri fra vann til vann. På den andre siden av dalen lyser sola opp det hvite murbygget på Gvepseborg, Krossobanens øvre stasjon.

gausta1

Vinduet var dekket av isroser. Øynene dekket av søvn. Snøen lå hvit over Kvitåvatn. Det er 1988, året jeg hadde mitt første, sterke møte med toppen. Familien leide en hytte på åremål på Gaustablikk. Bare hør på navnet; Gaustablikk… Isrosene på vindusruta forsvant da pappa fyrte opp i peisen, natta var borte fra øynene. Varmen fra nesetippen smeltet den siste isrosen i vinduet. Toppen lå der, bred og fin i vintervidunderland. Jeg ble bergtatt, bokstavelig talt. På den åttende dagen i den åttende måneden i det åttiåttende året skulle vi til topps. 8-8-88, en dato jeg aldri vil glemme. Jeg var 14. Allerede da hadde jeg hørt om noen helt spesielle vafler på toppen. Jeg husker ikke noe særlig av selve turen opp, heller ikke vaflene. Det jeg husker er diplomet jeg fikk, og jeg husker datoen. 8-8-88.

På slettene etter Miland har du toppen stor og mektig foran deg. Ved Dale svinger du av fra riksveien. Toppen ser du ikke mer. Den ligger over deg – over og bak den grønnkledde åsen. Du kan kanskje skimte litt av snaufjellet over tregrensa, men det er vel best å holde øyet på veien. Toppen har nemlig den egenskapen, den kan nesten få deg til å kjøre av veien.

gausta4

Du kjører over Månas elveleie. Elveleiet du skulle ønske var fylt med frådende vannmasser, som har reist fra Kvennas kilder på Hardangervidda, under Møsvatns rolige overflate, forbi Møsvatnsdammen, ned mot Frøystul, over Skarfoss, falt hardt og langt ned i Rjukanfossen, rent forbi og under hengebrua på Vemork, og forbi den industrielle arven. Verdensarven.

I den første hårnålssvingen får du se alle fjells mor igjen. Bred og mektig mellom noen trær som omkranser veien. Det går sakte oppover. I en lomme stanser du bilen. Går ut, strekker på beina, løfter fotoapparatet. Ny hårnålssving, i bakspeilet ser du toppen. Men så var det det å holde øyet på veien da. Ikke mange øyeblikkene seinere kommer du til en ny sving. En krapp sving. Nok en gang slår fjellet deg over ende. Du kommer høyere, du kommer nærmere. To små svinger til, så nærmer du deg avkjøringen til Gaustablikk. Den kjører du forbi. Ved Langefonn kan det hende du bremser.  Følger bilene som svinger av oppover den smale og støvete grusveien. Bilene med de som velger å ta toget til toppen. Gaustabanen.

gausta7

Først en trikk noen hundre meter inn i fjellet. Så bytter du om fra trikken til en fløybane som tar deg enda noen hundre meter opp i fjellet. Opp langs skinner. Ikke glem; du er i et fjell. Et fjell med tog til toppen. Når du forlater toget ser du et avlåst rom med en tønne. Tønna er full av konjakk. På betongveggen henger det bilder. Bilder av arbeidere, av helikoptre, av stramme menn i uniform. Det er de som bygde banen. I enden av gangen skimter du dagslys. Det er skarpt, du har jo vært inni et mørkt fjell. Utenfor døra er det en tipp. Tuddaltippen, kalles den. Du går rundt deg selv, lar deg imponere av utsikten. Utsikten mot blån etter blåne, utsikten mot små og store fjellvann. Vann med ørret. Myrer med mygg, myrer med molter, en slette med lyng der noen har satt opp et telt og tent et bål.

I fjellet ser du trappetrinn. Hva, tenker du? Ikke nok med at du kan ta toget til toppen, de har jaggu meg laget trapper de siste høydemeterne opp til steinhytta. Det er sherpaer fra Nepal som har gjort jobben.Hytta av stein, hytta som tåler harde vinterstormer, kulde og is. Den tåler all slags vær til alle årstider.  Inni hytta lukter det. Det lukter nystekte vafler. De er berømte, vaflene på toppen. Hver sommer må betjeningen på hytta lage titusenvis av vaffelplater til toppturistene. Vaflene, den iskalde colaen og kaffen presser etter hvert på. Rundt og bak hytta ligger det en  liten bu. Køen kan være lang, men når det er din tur er du på den dassen i Norge med best utsikt. Under deg ligger Gausdalen og Bonsnos. Vestover ser du innover Hardangervidda. Hadde det ikke vært for den hissige bankingen på døra, hadde du nok blitt sittende.

gausta3

De tøffeste tar turen ut til selve toppen. Den som rager 1.883 meter over havet. Den du kan se en sjettedel av Norge fra. Vel og merke i klarvær. Eggen ut er smal. På begge sider er veien ned lang. Opp til varden er det litt bratt, noen trenger en dytt i rumpa. Noen har en tøff søster som går helt til topps, andre har en lillebror som heller velger å sitte igjen ved hytta. Der er det trygt, der er det ikke så bratt. Legg deg, sett deg, len deg inntil, hvil deg. Finn deg en stein du kan sette deg på. På plattingen over hytta er det god plass. Se deg for; faller du ned, faller du langt.

Du må ned. Køen til toget er lang. Mange av dem i køen tok nok beina fatt da de skulle til topps. De parkerte ved Stavsro, det er bare å krysse fingre for at de ikke har forårsaket det totale parkeringskaoset. Så populær er nemlig  toppen at politiet har bøtelagt de groveste parkeringssynderne. I år besøkte rundt 100.000 mennesker Telemarks høyeste fjell. Du går nedover. Det er tidlig på dagen.

gausta5

Oppover den bratte, steinete og svingete stien snirkler det seg en kø av toppturister. Noen tørker bort svetten i panna, en far bærer datteren på ryggen, mens mor bestikker sønnen med de små beinene med en pose godteri. Bestefar tar et godt tak i sekken og går oppover med friske steg. Ingen er sure. Kanskje slitne, men ikke sure. Plutselig møter du naboen fra Porsgrunn, kollegaen fra Drangedal eller fotballpappaen fra Kragerø. For alt du vet kan det hende sjefen, en annen nabo eller hun som lager espressoen din. står i kø for å komme opp med toget.  Folk kommer nemlig fra hele landet til Telemarks høyeste fjell.  Du snur deg, ser oppover. Ser fjellet fra en annen vinkel enn da du du tok toget opp. På veien ligger en flokk med late sauer. De flytter seg ikke uten en viss motstand. Du finner bilen. Setter deg inn, kjører nedover den svingete Svineroivegen igjen. Fortsatt får du det vakre fjellet midt i trynet.  Du lar deg imponere igjen. Og igjen og igjen.

Det er jo verdens vakreste fjell – Det er jo selveste Gaustatoppen.

Det er Telemark.