Neida, det er absolutt ikke så vanskelig som du kanskje tror

Lurer du på hva jeg mener ikke er vanskelig?

Jeg kan starte med det som er vanskelig:

  • Matematikk er vanskelig.
  • Kjemiske formler er vanskelig.
  • Å pakke lett før jeg skal på tur er vanskelig.
  • Å planlegge i god tid er vanskelig.
  • Å snekre eller male er vanskelig.
  • Å sove lenge er vanskelig.

Det er mye som er vanskelig. Men vet du hva som er lett?

Friluftsliv er lett. Det å sove ute i skauen eller på fjellet er lett. Selv om du i sosiale medier ser bilder fra det som minner om omfattende ekspedisjoner som venner, bekjente og ukjente drar på og viser frem, trenger det ikke å være slik for deg.

Alt du trenger er et liggeunderlag, en sovepose og en myk skogbunn å ligge på. Foto: Knut Inge Solbu

 

Jeg er en del ute på tur, men skal ikke skryte på meg at jeg ofte overnatter ute. Verken i telt eller under åpen himmel. Men nylig ble jeg invitert med av Knut Inge Solbu til Sauherads dype skoger, i skogsområder der han vokste opp og fikk gode turvaner. Han fristet med topptur til Vegheimfjellet (451 m.o.h.) og en flott leirplass ved Holtan Damtjønn. Navn på en topp og et vann jeg aldri har hørt om, men som i aller høyeste grad virket som en god ide i pinsa.

– Da henter du meg tolv på søndag, så finner vi en søndagsåpen butikk vi kan handle mat i, sa jeg til Knut Inge.

– Jeg har fiksa mat, svarte han.

Flott, tenkte jeg. Da var det ute av verden. Jeg trengte bare å stå klar da han kom klokka tolv.

Jeg pakket en lett sekk. I den la jeg sovepose, liggeunderlag og den nye hengekøya mi. Jeg holdt myggsprayen i hånda da jeg pakket sekken, men tenkte; neida, det er ikke mygg så tidlig i sesongen. Den ble liggende i kassa i skapet hjemme. Mer om både hengekøya og myggsprayen seinere.

Som alltid pakket jeg med meg et sett med ullundertøy, samt lue. Jeg dro i kortbukse og t-skjorte, men regnet med at det ble en lang kveld rundt bålet. Lang bukse og tjukk genser fikk også plass i sekken.  Å fryse er noe av det verste jeg vet om, og det blir fort litt kjølig når sola er på vei ned.

Vegheimfjellet med utsikt over Norsjø.

 

Vi parkerte og trasket i vei til Vegheimfjellet. Derfra så vi vide og vakre Norsjø, Akkerhaugen og Gvarv. På veien opp og ned så vi helt til Bø og Lifjell. Fortsatt lå det flekker av snø på toppene.

Tilbake i bilen dro vi ut sekker, en sekk med ved, poser med mat og til og med en kulegrill. Som du nå kanskje skjønner gikk vi ikke langt på turen vår. Det viktigste var ikke hvor langt vi skulle gå, men at vi skulle være ute.

Først tente vi et bål. Før du fillerister meg for å ha tent bål mellom 15.april og 15.september, vil jeg minne om denne setningen som ble lagt til bålforskriftene i 2016:

«Det er likevel tillatt å gjøre opp ild der det åpenbart ikke kan medføre brann»

Det var vindstille, en godt opparbeidet bålplass på fjellgrunn og en drøy meter til fri tilgang på mye vann. Derfor kunne vi tenne bål.

Bål skaper en lun og fin atmosfære i leirplassen. Knut Inge nyter varmen det gir.

 

Vi stekte ventepølser og folieinnpakket uer på grillen til middag. Knut Inge gikk en ny tur, jeg lå og kikket opp på trærne.

Vi mævla bålstekt andebryst til kveldsmat.

 

Bålstekt andebryst.

 

Naturens eget lysshow.

 

Solnedgang over Holtan Damtjønn i Sauherad.

Vi så kveldssola som reflekterte i vannet og opp i trærne, og ga oss et lysshow uten sidestykke. Så skulle vi etter gode kveldstimer og en smellvakker solnedgang krype opp i soveposene. For min del i en hengekøya mellom to furuer.

Men neida, tror du jaggu ikke hengekøya krevde ekstrautstyr. Nemlig tau til å feste til trærne. Nå vet jeg det. Nemlig. Det hadde de ikke sagt i butikken da jeg kjøpte hengekøya uka før. Dermed ble det til at jeg fant meg en plass på en myk og fin plass i lyngen på bakken under et høyt tre jeg kunne kikke opp på. Nå har jeg kjøpt tau, og skal snart ut å prøve den nye hengekøya.
Så sovnet jeg etter en deilig dag ute i skauen. Mmmmm, tenkte jeg. Dette er livet; Livet er best ute.

Det er fint å sovne og våkne under høye og ranke trær under åpen himmel.

 

Men neida. Fytti, som jeg angret på at jeg lot myggsprayen ligge hjemme. Det var ikke et vindpust. På Holtan Damtjønn var det ikke antydning til en eneste liten krusning på overflaten. Det var fem stjerner på himmelen og minst 27.854 mygg i og rundt soveposen og hodet mitt. Heldigvis hadde jeg ull og lue. Jeg dekket meg så godt jeg kunne, selv om det ble ganske hett og lite luft der jeg lå godt inni soveposen. Myggen angrep fra alle kanter. Den satt seg på øret, på øyebrynet, den var inni øret og nesa, den beit meg på nesa og i panna. Den beit meg sikkert i rompa også. Og myggsprayen? Den lå fortsatt hjemme.

Da jeg våkna, bar himmelen bud om en deilig dag. Myggen svermet fortsatt, så det beste jeg kunne gjøre var å stå opp før sola skinte og fuglene feis så jeg kunne få fyr på bålet. Da forsvant myggen, og det ble det egg og bacon da Knut Inge krøyp ut av soveposen sin.

Selv om myggen biter, er det en av de beste opplevelsene i livet å kunne våkne opp med himmelen som tak.

 

Frokost slik den skal være når du er på tur i skauen.

 

Deretter ble det en liten tur gjennom gammel skog med krokete furuer, gamle hytter og mørke skogstjern. Det var et lite eventyr på morgenkvisten. For Knut Inge var det en tur nedover minnenes vei. Det var i disse traktene han først lærte friluftsliv, og sammen med kamerater fortalte han historier der de ikke gjorde forsøk på å trekke fra. De la heller til.

Knut Inge var på gamle stier. Her har han både fortalt og hørt historier. Noen sanne, mange usanne.

 

Gammel skog med gamle trær. Det gir rom for å fortelle eventyr.

 

Skog speiler seg i skogstjern.

 

Konklusjonen min er altså at så lett kan friluftsliv være. Så lite mystisk er det å komme seg ut på tur. En sovepose og et liggeunderlag er alt du trenger for å sove ute.

Dette er en av mange oppskrifter på friluftsliv. Finn din oppskrift du synes funker for deg, og sett pris på den. Det er ikke gitt at alle skal på ekspedisjoner.

Men for din egen skyld: husk tau og myggspray.

 

 

 

 

 

 

Lukta av innestengt kjeller ute i naturen

Hei du, din sopp. Neida, jeg skal ikke sjikanere deg ved å bruke skjellsord fra naturen. Jeg skal fortelle deg om kjuker.

Hva pokker er en kjuke? tenker du kanskje.

Når du går i skauen hender det kanskje at du ser et dødt tre eller en stamme. På dette døde treet og stammen vokser det noen hyller ut. Det er kjuker, din sopp… Se selv.

Flotte rødrandkjuker nær Svinholt i bymarka i Porsgrunn.

 

Nylig gikk jeg en tur i bymarka i Porsgrunn. Favorittområdet mitt for turer nær der jeg bor. Ved Svinholt kastet jeg øyet mitt på noen lekre eksemplarer av kjuker. Nærmere bestemt rødrandkjuker, i følge Mariken Kjøhl-Røsand, en av de mest naturkloke og flinke folka jeg kjenner. Hun er fylkeskoordinator for Forum for natur og friluftsliv i Telemark.

– Det er veldig kult å bli spurt om kjuker. Det er mye action i skogsoppriket, sier hun entusiastisk.

Selv må jeg be Store Norske Leksikon om hjelp når jeg skal beskrive rødrandkjuken:

«Rødrandkjuke er en flat, hovformet flerårig kjuke med gulbrun og lakkaktig skorpe og tilvekstsone som først er gulhvit, så rødbrun og etter noen år helt svart. Prelaget er hvitt som fersk og blir sitrongul ved riping. Lukten er emmen og minner om gammel vaskeklut eller innestengt kjeller.»

Jeg stakk ikke nesa bort i kjukene, og det er jo ganske greit at jeg ikke gjorde det, sånn sett i ettertid.

Mariken forteller meg at vokser som små hyller ut av døde og levende trær.

– De er viktige nedbrytere i skogen. Noen er ettårige, andre kan leve i flere år, forteller hun.

 

Hovedpoenget mitt med å skrive om kjuker, er å få deg til å bruke øynene aktivt når du er ute i skauen. Se etter detaljene, se etter mangfoldet. Da blir gleden over turen enda større.

Rødrandkjuker skal visstnok lukte som gamle vaskekluter eller innestengte kjellere.

Statsministeren gikk seg til blods på Gaustatoppen

Det var verken Erna Solberg, Gro Harlem Brundtland eller Einar Gerhardsen som gikk på fjelltur og endte med en støvel full av blod. Da Gunnar Knudsen la ut på fjellturen over Telemarks tak for 151 år siden, var heller ikke han statsminister, men siden skulle han bli både det, skipsreder og industribygger.

Statsminister Gunnar Knudsen. Foto: Skagerak Energis arkiv

I år er det 150 år siden Den Norske Turistforening ble stiftet, og de har merket flere stier som leder opp til Gaustatoppen på 1.883 m.o.h. Du kan til og med ta toget til topps. Inni fjellet går Gaustabanen. Slik var det ikke da den gang 19 år gamle Gunnar Knudsen fra Moland utenfor Arendal var på lystreise i Vestfjorddalen i 1867. På oppfordring fa Skien-Telemarkens Turistforening, skriver Gunnar Knudsen om denne fotturen i foreningens årbok for 1923.

«I 1867 gikk jeg i følge med nogen andre studenter op Vestfjorddalen til Rjukanfossen og gikk den berømte Maristien» skriver Knudsen.

Rjukanfossen.

Dette var det samme året han studerte og tok eksamen i filosofi i Kristiania. Da han skrev om turen i 1922, var Rjukan- og Tinnsamfunnet noe helt annet enn det var da han som ung student besøkte Vestfjorddalen i turismens barndom 55 år tidligere.

«Alt saa jo helt anderledes ut i Vestfjorddalen dengang enn nu. Baade fossen og Maristien er forsvunnet, og nu er der en stor by med chaussé og jernbanen o . s. v. foruten de veldige kraft- og fabrikkanlegg» skriver han om Rjukan. Chaussé er en bred vei.

Han skriver utfyllende om at det gjaldt å finne fotfeste i Maristien, som han beskriver som en sprekk i en bratt fjellvegg.

«Det gjaldt aa helde sig mot denne, mens man søkte fotfeste i sprekken. Da  man under sig hadde en avgrunn på 5 a 600 fot, var turen noksaa spennende.»

Fra Skien-Telemarkens Turistforenings årbok for 1923.

 

 

 

Årboka til Skien-Telemarkens Turistforening i 1923.

 

Etter at Gunnar Knudsen og hans medstudenter hadde besøkt og sett Rjukanfossen og Maristien, som på den tid var målet for turister fra hele Europa, gikk de ned til gården Dale. Derfra la de tidlig på morgenkvisten dagen etter i vei opp til Gaustatoppen, og den nådde de under det han kaller «gunstige omstendigheter, og utsikten var da som nu herlig».

I 1867 var det ingen turisthytte på Gaustatoppen. Steinhytta ble bygd av Skien-Telemarkens Turistforening, og sto klar til bruk i 1893, 26 år etter Gunnar Knudsen tur til Telemarks tak.

«Men der var ingen hytte. Man måtte nøie sig med aa fortære sine medbragte smørrebrød» skriver han i beretningen han skrev på oppfordring fra rektor Borchsenius, en svært sentral mann i Skien-Telemarkens Turistforenings historie.

Gaustatoppen turisthytte. Steinhytta på Telemarks tak fra 1893.

Etter at Gunnar Knudsen og følget nådde Gaustatoppen, skulle de gå videre mot Tuddal. Dette var 28 år før Tuddal Høyfjellssanatorium sto klart til å ta i mot gjester.

Fortellingen vitner om en strabasiøs tur:

«Det var naturligvis heller intet sanatorium, saa vi hadde aa karre oss frem ad kuvei til dalen, hvor vi kom om aftenen uten særlige vanskeligheter uten det, at vi naturliggvis hadde været oppe i sne paa toppen og i myrer under vandringen, saa jeg, som gikk i springstøvler, var søkk våt. Nu, jeg har vært paa flere av vaare fjelltopper, men aldri gaat i annen habitt enn den jeg bruker paa «Karl Johan», men aldri hatt noget mén av det, naar jeg sørger for aa ha tørt fottøi til skift, naar jeg kommer ned. Dette hadde jeg imidlertid ikke i 1867»

Tuddal Høyfjellshotell.

Gunnar Knudsens studiekamerater skulle overnatte i Tuddal. Men 19 år gamle Knudsen skriver at han hadde vært så lettsindig at han lovte sine søsken, som hadde reist fra Vestfjorddalen, over Tinnsjøen og til Sauland i Hjartdal, at han skulle møte dem neste morgen.

«Jeg hadde da intet annet aa gjøre enn aa spasere nedover dalen til Sauland i løpet av natten.»

 Det er i denne delen av beretningen Gunnar Knudsen skriver om støvelen full av blod.

«Den natta var lang, som det heter i visen, og hvad der særlig hadde tilfølge, at jeg ikke lettelig glemmer den, var den omstendighet, at mine vaate støvler blev trange og jeg fikk skognag, som under min vandring nedover dalen blev verre og verre og resulterte i , at jeg kom frem til Sauland med støvlen full av blod. Se, det var nu min første bestigning av Gausta.»

Fra Gunnar Knudsens beretning i årboka til STT fra 1923.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gunnar Knudsen var 74 år da han skrev beretningen i september 1922. Siden turen i 1867 hadde han vært tre turer til på Gaustatoppen, og han slo fast at «nu er det jo bare en behagelig spasertur fra Tuddal Sanatorium».

Styremøte på kontoret til Gunnar Knudsen. Knudsen står på trappa som nummer tre fra høyre. Foto: Skagerak Energis arkiv

I 1873 skapte Gunnar Knudsen industrihistorie sammen med H.C. Hansen og Nils Kittilsen. Da etablerte de Laugstol Brug i Skien. Bedriften produserte tremasse. I 1885 ble det Norges første elektrisitetsverk da det ble installert en francisturbin for elektrisitetsproduksjon. Målet med elektrisitetsverket var å skaffe bedre og mindre brannfarlig lys i egen bedrift.

Det var i Skien i Telemark ved Laugstol Bruk at den elektriske glødelampen ble introdusert i Norge.