Jeg har tungtvann i årene

Jeg husker ikke når og hvorfor jeg første gang lot meg fascinere av historien om tungtvannsaksjonene på Rjukan. Det kan ha vært historier fortalt av bestefar fra Rjukan. Det kan ha vært da jeg for første gang så filmen «Kampen om tungtvannet» fra 1948. Det kan ha vært da jeg fikk Jens-Anton Poulssons bok «Aksjon Vemork» til jul en gang på 80-tallet. Eller kanskje det var da gamle tante Dagny ga meg Knut Haukelids bok «Det demrer en dag».

Og ikke minst kan det ha vært denne episoden fra da jeg gikk på Tveten ungdomsskole på Eidanger i Porsgrunn.

Temaet var den andre verdenskrigen, og vi skulle ha et prosjekt som skulle ende ut i et foredrag om det vi valgte å jobbe med. Jeg valgte selvfølgelig å jobbe med tungtvannet. Noe gjorde jeg tydeligvis riktig, for jeg fikk S på foredraget. Det var den eneste gangen jeg noensinne fikk en S i noe som helst på ungdomsskolen.

Joachim Rønneberg (til venstre) og Arne Kjelstrup på Vemork i 1990.

Knut Haukelid på Vemork i 1990.

Jens-Anton Poulsson på Vemork i 1990.

Samtidig visste jeg at Rolf Sørlie bodde i Jønholtdalen i Porsgrunn. Har du ikke hørt om Rolf Sørlie sier du? Skam deg, han var en av tre sabotører som var med på aksjonen mot D/F «Hydro» på Tinnsjøen 20. februar 1944. Mens Knut Lier-Hansen holdt vakt, krabbet Sørlie og Knut Haukelid ned i maskinrommet og plasserte sprengladningen, som dagen etter førte til eksplosjonen som sendte ferja til bunns i Tinnsjøen.

Sabotørene gikk Sabotørmarsje på Rjukan i 1990. Claus Helberg (fra venstre), Hans «Kyllingen» Storhaug, Birger Strømsheim, Fredrik Kayser, Joachim Rønneberg, Arne Kjelstrup og Rolf Sørlie.

Tungtvannsnerd som jeg var, allerede da, foreslo jeg for læreren min at jeg kunne ta kontakt med Sørlie, for å høre om han kunne tenke seg å komme til klassen vår for å fortelle om det han var med på under krigen. Fortelle om den gang han var med på å skape historie. Jeg husker ikke om jeg ringte eller hva jeg gjorde, Sørlie sa i hvert fall ja til å komme. Gjett om jeg var stolt da han gikk inn døra til klasserommet vårt. Tenk, en av tungtvannssabotørene kom til klassen min for å snakke.

Rolf kom, og Rolf fortalte. Han var en mann med en stille framtoning, og snakket rolig om det han var med på under krigen. Dette var på våren 1990. Det var siste året på ungdomsskolen. Da jeg begynte på Porsgrunn videregående skulle vi også ha verdenskrigen som tema, og nok en gang valgte jeg å jobbe med tungtvannshistorien. Det endte godt, jeg fikk karakteren 6. Det var den eneste gangen jeg noensinne fikk en 6’er i noe som helst på gymnaset.

Diplomet jeg fikk da jeg var med på Sabotørmarsjen i 1990.

For en 16 år gammel tungtvannsentusiast var det ganske stort å treffe Claus Helberg.

I juli 1990 var jeg 16 år, og den aller første Tungtvannssabotørmarsjen skulle gå av stabelen på Rjukan. Det var første gang alle gjenlevende sabotørene skulle samles siden krigens dager. Jeg hadde allerede så vidt begynt å gjøre enkelte småoppdrag for Varden, og skaffet meg presseakkreditering til marsjen. Møtet med sabotørene kommer jeg aldri til å glemme.

Jens-Anton Poulsson gikk og pattet på pipa, og Knut Haukelid satt i en campingstol på Vemork. Resten av sabotørene gikk den samme ruta de gikk natta til 28. februar 1943 da de rykket fram mot Vemork. Arne Kjelstrup hadde enorme øyebryn, Knut-Lier Hansen gikk med staver og trollbandt alle rundt han med fortellinger, og selveste Claus Helberg gikk med bereten på snei med et smil om munnen og så ut til å nyte turen på gamle stier. Nylig fant jeg igjen en lapp med autografene til ni av sabotørene. Den lappen skal opp på veggen hjemme.

Tungtvannssabotørenes autografer.

Vi skal alltid ta vare på denne historien. Vi skal aldri la det gå i glemmeboka det disse gutta utførte under krigen.