Når fjellet raser skal verden gå under

«Telemark var i gamle dager et lukket og ukjent stykke av landet. De fleste dalene våre hadde forbindelser både østover og vestover, men telenes rike lå som en avsides krok med høye fjell på alle kanter. Det var noe nær det indre Afrika for de fleste – vilt og usivilisert, og beretningene som kom derfra var nettopp de mest skremmende»

Slik åpner Thorbjørn Egners nydelige bok «Gamle hus i Rauland». Under krigen reiste forfatteren av «Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» rundt i Rauland og Møsstrond og tegnet kulturlandskapet og arkitekturen han så på sin ferd.

Bli med på en liten flytur over vakre, ville og vene Telemark, så kan du selv se hvor åpent og storslått fylket er.

Reisen begynner over Rønnomnibben i Bø i Tørdal i Drangedal. Toppen er 615 meter høy, og den er vill og vakker. Turbeskrivelsene forteller at du enkelte steder nesten må ty til klatring for å komme frem og opp, men den skal være overkommelig om formen din er god.

Rønnomnibben i Drangedal.

I den disige horisonten dukker et av fylket mest karakteristiske fjell opp, og det er Hægefjell. Fjellet, som er et eldorado for klatrere, ligger i grenselandet mellom Nissedal og Kviteseid, og rager høyt opp over Nisser. Toppen ligger 1.021 m.o.h.. Om du ikke verken tør eller vil klatre, finnes det en sti for oss som ikke ser det som sitt mål i livet å henge i en tynn tråd i en stupbratt fjellside. God tur – enten om du klatrer eller går.

Hægefjell i Nissedal og Kviteseid.

Under Hægefjell ligger altså Nisser. Den strekker seg fra Treungen til Vrådal, og er den nest største i Telemark. Det er kun Møsvatn i Vinje og Tinn som er større. Nisser har strender som utkonkurrerer det beste Syden har å by på. På Fjone-siden er det bare å boltre seg på de mange sandstrendene. Temperaturen i vannet er dog ikke alltid like god som i Syden.

Nisser, innsjøen med strender selv ikke Syden kan by på.

Etter en lang venstresving, setter flyets pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb kursen enda lenger vest. Jeg er så heldig at jeg ved flere anledninger har fått være med Vegard opp og over verdens vakreste fylke, og han er sikkerheten selv bak spakene. Takk til Vegard som lar meg oppleve dette.

Pilot Vegard Slettene i Grenland Flyklubb.

En av Norges dypeste innsjøer er Bandak i Tokke og Kviteseid. Den er en del av Telemarkskanalen, og innerst ligger Dalen med sitt praktfulle hotell. Ingen av kanalbåtene var å se da vi fløy over, men lyset malte landskapet som ingen kunstmalere klarer å få til.

Bandak.

Skorve ligger i Seljord. Fjellområdet er nok aller mest kjent for sine flyvrak fra krigens dager. 9.september 1944 styrtet et alliert fly på vei til hjemmestyrkene med forsyninger, og bare en drøy måned seinere styrtet et tysk passasjerfly. Deler av vrakene ligger fortsatt synlig i terrenget.

Over Flatdal ser vi rett ned på det fantastiske Nutheim Gjestgiveri. De serverer mat i toppklasse, og er du glad i mat bør du legge turen innom her.

Fra Skorve tar det ikke lang tid før Vindeggen ligger i front. Fjellet ligger i Hjartdal kommune sørvest for Gaustatoppen, i landskapsvernområdet Brattefjell/Vindeggen. Toppunktet ligger hele 1.516 mo.h.

Skorve i Seljord.

Nutheim Gjestgiveri i Flatdal.

Vindeggen i Hjartdal.

Om det er klarvær kan du nesten se fjellet umiddelbart etter at du tar av fra Geiteryggen. Telemarks tak på 1.883 m.o.h. er godt synlig fra alle himmelretninger. Jeg snakker selvfølgelig om Gaustatoppen.

Når Vegard drar spakene og legger flyet over Rjukan og Vestfjorddalen, er det så man kan miste pusten av det mektige synet. Gaustatoppen troner mektig over den lille turistbyen, og på den andre siden strekker Hardangervidda seg innover mil etter mil etter mil. Men der er det disig og mørke skyer, så den turen må vi ta ved en annen anledning.

Det renner en tynn stripe med vann i Rjukanfossen, ved Maristien kan vi se aktivitet rundt plassen der Marispelet foregår nær det bratte og ville juvet, og på Vemork graves det etter mer historisk gull i tungtvannskjelleren. Tyttebæret er på vei opp fjellsiden til Gvepseborg. Tyttebæret er en av vognene på Krossobanen fra 1928 – fjellbanen som Norsk Hydro bygde for at Rjukans befolkning skulle få se sollyset på vinteren. I dag har de et eget solspeil på Rjukan.

Rjukan og Gaustatoppen.

Her graver de ut tungtvannskjelleren på Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork.

Etter et sveip over Atrå og Austbygda i Tinn, får vi et mektig syn midt i fleisen. Sola trenger gjennom skylaget og sender strålene sine ned mot landskapet. Gaustatoppen, Tinnsjøen glitrer, og inni dalen kan du se at sola treffer Mæl. Det er vakkert – rett og slett. Tinnsjøen er Norges tredje dypeste innsjø  Dybden er målt til 460 meter.

Det er mektig å se at sola maler landskapet i Tinn.

Tinnsjøen.

Etter å ha flydd over Hovinheia og Tinnoset, flyr vi mot Notodden og Bø. Heddal stavkirke fra begynnelsen av 1200-tallet er Norges største stavkirke, men fra lufta ser den ut som noe jeg kunne ha bygget i Lego. For alt jeg vet kan det hende den finnes som et Lego-sett.

Himingsjå under Himingen er Notodden Turlags ubetjente DNT-hytte med hele 45 sengeplasser. Himingen ligger 1.066 m.o.h., og flere og flere oppdager hvor fin turen opp er. Utsikten er gevinsten.

Heddal stavkirke i Notodden.

Himingen i Notodden.

Det er tåkete og disig i denne delen av fylket, men plutselig brer Seljordsvatnet seg ut under kveldshimmelen. Sjøormen Selma er ikke å se, men vi tør ikke fly for nærme. Tenk om hun strekker hals og tar en jafs av flyet med seg ned i dypet.

Seljordsvatnet renner ut i Bøelva. De sier at det er ikke gull alt som glimrer, men jeg mener bestemt at Bøelva absolutt er gull.

Seljordsvatnet.

Bøelva i Bø i Telemark.

Før vi følger Bøelva videre nedover, svinger vi over Gygrestolen. Fjellet der Gygra satt og kastet store steinblokker på kirken. Så rasende ble hun nemlig da kristendommen kom til bygda. Stolen rager ikke høyere enn 490 m.o.h., men det er absolutt verdt å ta seg en tur dit. Fjellet er så flott at det burde vært å få på kjøleskapmagneter.

En liten advarsel skal dere få med på turen:

Den dagen stolen raser ut i Uvdalstjønna, betyr det slutten på verden som vi kjenner den i dag.

Gygrestolen i Bø.

Bøelva renner ned til eplebygda Gvarv i Sauherad. Bygda ligger helt i nordenden av Norsjø. Der liker de å kalle Bøelva for Gvarvelva, og det mener jeg de er i sin rett til å gjøre. Det er jo som i Grenland. Der kommer krangelen om elva heter Skienselva eller Porsgrunnselva til å vare til lenge etter at verden går under når Gygrestolen raser ut i Uvdalstjønna.

Gvarv og Norsjø i Sauherad.

Flyturen over Telemark nærmer seg slutten. Helt øst i Telemark, faktisk så langt øst du kan komme, ligger den lille og vakre og hjerteformede øya Bjønnesøya i Farris I vannet øst for øya går fylkesgrensa til Vestfold. Det ble jeg fortalt av Kartverket for en tid tilbake.

Ingen tur opp i lufta uten å beskue den vakre Gjerpensdalen. Den bynære dalen der Leirkup renner så stille, så stille på sin ferd fra Børsesjø til Porsgrunnselva. Lappeteppet av åkere er mektig og fargerikt å se fra lufta, og kulturlandskapet dalen har å by på er verdt en tur i seg selv.

Før innflyvning til Geiteryggen flyr vi over Grenland med byene Skien og Porsgrunn. Området der by møter natur. Området der de fleste telemarkinger bor.

Fylket vårt er i aller høyeste grad et Norge i miniatyr, og her er vi heldige som kan bo eller besøke. Velkommen!

Det er Telemark.

Bjønnesøya i Farris på grensa til Vestfold.

Gjerpensdalen.

Grenland.

 

 

 

 

 

 

Fedrene var sabotører og motstandshelter

Tor Vinje og Knut Haukelid var fettere og motstandsmenn. Knut var sjef, og Tor hans nestkommanderende. Nylig møttes Halvor Vinje og Bjørgulf Haukelid, motstandsheltenes sønner. De hadde mye å snakke om.

Fedrene til Halvor Vinje (fra venstre), Bjørgulf Haukelid og Asbjørn Gardsjord var alle motstandsmenn og helter under krigen. Her sitter de i stua på Suistog Vågslid.

Knut Haukelid er den mest berømte av fetterne. Han var en del av Gunnerside, som sprengte tungtvannsfabrikken på Vemork, og han ledet aksjonen som førte til at D/F «Hydro» sank på Tinnsjøen med restbeholdningen av tungtvann. Etter tungtvannsaksjonen bygde Knut og Tor H. Vinje opp hjemmestyrkene i Vinje, Røldal, Suldal og Bykle. Mot slutten av krigen kunne de mobilisere tre kompanier om det ble nødvendig.

– Far var mer stolt av å bygge opp Milorg her sammen med Tor, enn han var av tungtvannsaksjonene, forteller Bjørgulf Haukelid, Knuts sønn.

På Norsk Industriarbeidermuseum på Vemork graver de ut tungtvannskjelleren.

Stort ansvar

I stua på Suistog Våglid sitter Bjørgulf Haukelid sammen med Tors sønn Halvor Vinje, samt Asbjørn Gardsjord. Hans far var Bjørn Gardsjord, Milorg-leder i Rauland. Sammen ser de på et gammelt bilde av en rekke med motstandsmenn.

– Der er far, sier Bjørgulf og peker på bildet.

Knut Haukelid. Tungtvannssabotør og motstandshelt.

Minnene og fortellinger om fedrene kommer frem etter som praten skrider frem. Men det er ikke så mange historier de har å dele.

– Pappa snakket aldri om krigen, sier Halvor.

Bjørgulf forteller at faren fortalte da de spurte.

– Jeg fikk aldri høre noe fra far, sier Asbjørn.

På Syrbekk i Rauland står det en minnestøtte med navnene til Leif Tronstad og Gunnar Syverstad. De ble drept 11.mars 1945, kun kort tid før freden kom.

Hans far fikk den 9.mai 1945 i ansvar å ta Johans Lognvik til fange. Det var han som skøyt Gunnar Syverstad på Syrbekkstøylen 11.mars 1945, der også major Leif Tronstad ble drept. Johans far, Halvor Lognvik, trakk kniv da motstandsheltene kom for å arrestere sønnen, og omstendighetene førte til at Bjørn Gardsjord skøyt Halvor Lognvik.

I denne artikkelen i telemarksavisa Varden kan du lese mer om etterdønningene av dramaet på Syrbekkstøylen.

Makeløse Øyvind

Mannen som har gjort møtet mellom motstandsheltenes sønner mulig, er makeløse Øyvind Kili i Destinasjon Vinje. Han sier det er historisk viktig at denne historien om motstanden i Vinje ikke blir glemt, og han er ydmyk i møtet med både menneskene og historiene.

Øyvind Kili i Destinasjon Vinje. Ildsjel og tilrettelegger.

– Motstandskampen under den andre verdenskrig viser hva slags folk vinjebuen er, og gudene vet hvordan verden hadde sett ut uten denne trauste og jordnære generasjonen, sier Øyvind.

Når han observerer samtalen mellom Bjørgulf, Halvor og Asbjørn i sofaen på Suistog Vågslid, lar han seg imponere.

– Å få være her i den gamle stua på Suistog Vågslid sammen med Halvor, Bjørgulf og Asbjørn som forteller om sin oppvekst og sine fedres historie, kan ikke beskrives.

Sammen med sønnene sitter også sju engelske soldater fra Royal Marines. I sommer har de reist Norge på langs på en reise gjennom historien fra krigen. Øyvind Kili var det lokale vertskapet i Vinje, og soldatene fikk bo i en av leilighetene til Halvor Vinje på Haukeli skisenter. Det å få høre historiene om motstanden i Telemark imponerte engelskmennene.

Her kan du lese om det å ha tungtvann i årene.

Tatt til fange

Halvor Vinje var Halvor Vinjes bestefar. I krigens første fase var han med på å sprenge Hyllandsbru i Vinje, og i Vågslid fryktet de represalier. Suistog Vågslid var den eneste gården med telefon i bygda. Lensmann Nordstoga i Vinje ringte og fortalte at tyskerne var på vei, og det ble sagt at de ville bombe bygda. Bygdefolket rømte til fjells. Da tyskerne kom fant de Tor Vinjes uniformslue, og han ble tatt til fange og fraktet til Oslo av tyskerne.

– De fant uniformslua hans her på loftet, forteller Halvor om farens lue, og peker opp mot loftet.

Han ble sluppet fri. Planen til tyskerne var å sende fangene videre til Tyskland og en uviss skjebne, men det unnslapp heldigvis Tor.

I en periode brukte tyskerne Suistog Vågslid som base for aktivitetene sine i denne delen av Vinje.

Engelske soldater i Royal Marines fikk høre historier om motstanden i Vinje fra Halvor Vinje.

 

Høyt dekorert

I krigsårene var lokalbefolkningen svært viktig for motstandsarbeidet. Gardskvinnene bakte brød og strikket sokker, og bidro med forsyninger.

– Hele området var med på dette, sier Bjørgulf.

– Uten lokalbefolkningen hadde de aldri klart dette, sier Halvor.

Øyvind nikker til det Bjørgulf og Halvor sier.

– Befolkningen rundt vidda gjorde en formidabel jobb. Barn, mødre og fedre ofra mye for å hjelpe.

Mot slutten av krigen hadde Knut Haukelid og Tor Vinje mange menn som var klare til kamp om det ble nødvendig De hadde nok brød og nok reinsdyr å spise, men de manglet poteter. Tyskerne var i området og spurte etter Knut.

– Tyskerne var på sporet av far, forteller Bjørgulf, som sitter med farens rapporter fra krigens dager.

Det gikk bra for Knut og Tor. Knut er en av elleve nordmenn med to sverd i Krigskorset, mens Tor aldri ble dekorert for sin innsats. Knut innstilte fetteren og motstandskollegaen til medalje, men ble ikke hørt.

– Han mente Tor hadde gjort en spesielt god innsats, sier Bjørgulf.

– Det de gjorde sammen betød mye for dem.

Knut Haukelid døde i 1994.

Tor Vinje døde i 2005.

Asbjørn Gardsjord (t.v.) og Halvor Vinje hadde begge fedre som kjempet mot okkupantene under den andre verdenskrig.

Soldatene fra Royal Marines lyttet interessert i historiene som ble fortalt i stua på Suistog Vågslid.

Bjørgulf Haukelid (i midten) og Halvor Vinje forteller om fedrene sine, Delvis skjult til høyre sitter Asbjørn Gardsjord.

 

 

 

 

 

 

Håpet er at dette en dag blir som det var

Nede på Tinnoset stasjon står noen gamle jernbanevogner. De er nedtagget, og sine beste dager har de helt klart hatt. Det er mange reiser og mange tog som har rullet over skinnene og inn på stasjonen siden Tinnosbanen åpnet i 1909 og frem til i dag.

Slitt og nedtagget. Gamle jernbanevogner på Tinnoset stasjon i Notodden.

Ikke bare er vognene nedtagget og nedslitte. Kjenner du på dørene, kan du hende du merker at håndtaket glir ned.

Innvendig er ikke tilstanden bedre enn den er utvendig. I den ene vogna står det seter i rødt skinn. I en annen seter med grønt stofftrekk. Enkelte av bordene står der og minner om en tid da det sikkert ble servert lefser og kaffe om bord. På seteryggen er det nettinglommer passasjerer kanskje la lokalavisa i etter at de hadde lest siste nytt. På gulvene ligger det en del søppel. Bagasjehyllene er tomme.

Røde skinnseter med tomme bagasjehyller over.

Vognene er preget av forfall.

I en tredje vogn står en vask til høyre, og malingen flasser av både vegger og dører. På veggen henger et skap der det står at røyking er forbudt. På gulvet er det enda mer søppel. Foran  i den ene vogna står en ensom stol og en tom pult. Kanskje det var konduktørens oppholdsrom. Rommet der han satte seg ned for å hvile etter å ha sjekket passasjerenes billetter.

Merket på skapet på veggen viser at røyking er forbudt. Det spørs om det renner vann fra krana i vasken.

Kanskje var dette oppholdsrommet til togets konduktør.

Tinnoset stasjon er endestasjonen på Tinnosbanen. Den ble bygd og tatt i bruk i 1909, og stasjonen var bemannet helt frem til 1988. I 1991 ble banen lagt ned for persontrafikk.

Det som er gledelig er at både stasjonen på Tinnoset og banen er en del av UNESCOs verdensarv på Notodden og Rjukan. Det er bare å håpe at det en dag finnes midler til å sette alt i stand igjen, så nye mennesker kan få opplevde hvordan det er å høre sangen fra skinnene i det de nærmer seg stasjonen og neste etappe på veien til fjells – nemlig ferga over Tinnsjøen til Mæl stasjon og Rjukanbanen.

Tinnoset stasjon fra 1909.

 

 

Jeg har tungtvann i årene

Jeg husker ikke når og hvorfor jeg første gang lot meg fascinere av historien om tungtvannsaksjonene på Rjukan. Det kan ha vært historier fortalt av bestefar fra Rjukan. Det kan ha vært da jeg for første gang så filmen «Kampen om tungtvannet» fra 1948. Det kan ha vært da jeg fikk Jens-Anton Poulssons bok «Aksjon Vemork» til jul en gang på 80-tallet. Eller kanskje det var da gamle tante Dagny ga meg Knut Haukelids bok «Det demrer en dag».

Og ikke minst kan det ha vært denne episoden fra da jeg gikk på Tveten ungdomsskole på Eidanger i Porsgrunn.

Temaet var den andre verdenskrigen, og vi skulle ha et prosjekt som skulle ende ut i et foredrag om det vi valgte å jobbe med. Jeg valgte selvfølgelig å jobbe med tungtvannet. Noe gjorde jeg tydeligvis riktig, for jeg fikk S på foredraget. Det var den eneste gangen jeg noensinne fikk en S i noe som helst på ungdomsskolen. Continue reading