Jeg har aldri sett dama så vakker som nå

Det første bildet jeg husker er fra 1988. Da våkna jeg på hytta på Gaustablikk, pressa nesa mot vinduet og kikket til øynene nesten falt ut. Majesteten lå og badet i morgensol og skrøyt av hvor vakker hun var. Jeg gikk ut og fotograferte skjønnheten. Det var kjærlighet ved første Gaustablikk.

Siden er det blitt så mange bilder av Gaustatoppen at jeg helt har mistet tellingen. Men at det må være over 100.000, er jeg ikke i tvil om. Sannsynligvis det dobbelte av det igjen.

På den siste fredagen i mai så jeg Gaustatoppen så vakker som hun aldri før har vist seg. Kona mi vet at jeg synes hun er den vakreste, men Mor Gaustatoppen er jaggu meg ikke så gæren hun heller.

Jeg hadde et ærend i Tinn denne dagen, og pakket med meg fotoutstyret og pappa i bilen. Han ville være med, og mamma var glad for å få en dag hjemme aleine. Vinn-vinn for alle.

 

Gaustatoppen flotter seg når du kommer til Sønnlandsvannet langs fylkesveg 651 mellom Sauland og Svineroi. En av mange grunner til at jeg velger å kjøre her så ofte jeg kan.

Vi kjørte tidlig på morgenkvisten, og jeg valgte å kjøre til Rjukan via fylkesveg 651 gjennom Tuddal og over fjellet. Rett og slett fordi det er den vakreste veien du kan kjøre i Telemark om du ønsker å få naturen midt i trynet sett fra plassen bak rattet. Det er faktisk ganske viktig å påpeke at du må holde øynene på veien. Når naturens skjønnhet slår deg i bakken, er det en fordel om bilen står stille. Hvis ikke er veien til grøfta ganske kort. Kun tilfeldigheter har ført til at det ikke har skjedd meg alle de gangene jeg har kjørt denne veien.

Mamma ba meg lufte pappa, og det var fint å ha han med på tur. Her har vi stoppet for å se på Gaustaknea.

Jeg må alltid stoppe på Bitringsnatten. Gaustaknea hadde enkelte flekker av snø på seg, men med det været vi opplever nå, er det ikke mange smellene før all snøen er smeltet bort. På Heddersvann lå det faktisk snø og is i vannkanten, og i skyggen av Heddersfjell lå det et tynt, tynt lag med is på vannet. Når du leser dette tipper jeg den er borte. Ved Stavsro sto det tre biler. Det så ut som om noen toppturister sto klare til å gå opp til Gaustatoppen, og litt nærmere Rjukan sto det enkelte telt og bobiler langs veien. Sommer og høysesong for turismen nærmer seg.

I skyggen av Heddersfjell lå det et tynt, tynt lag med is på Heddersvann.

På vei ut av Rjukan i retning Tinn Austbygd ligger Gaustatoppen i ryggen på deg. Så mektig og stor at du føler at hun berører hekken din. I vinter hadde jeg et oppdrag inne på fjellet, og da kjørte vi med snøskuteren ut fra Bergshaugen over Miland. Dit ville jeg tilbake, og sivngte av ved Miland. Jeg innbilte meg at toppen ville være ganske smellvakker å se derfra. Og tro du meg, det hadde jeg rett i.

Gaustatoppen i vårdrakt i et kulturlandskap som får hjertet til å renne over av stolthet til fylket der jeg bor.

Grønne jorder, grønne trær, en rød låve og et kulturlandskap som får deg til å måpe. En flottere ramme for å se Gaustatoppen med hvite renner av snø i vårdrakt, har jeg ikke sett maken til. Hjertestrengen vibrerte, og i øyekroken ble det litt vått. Så vakker var dama denne dagen fra denne plassen.

Deretter gikk turen videre til Austbygda og Tessungdalen. Der var det også ganske grønt og smellvakkert. Over Hovinheia så vi toppen flere ganger.

Over Hovinheia.

I bakkene opp fra Tinn Austbygd mot Hovin.

Gaustatoppen og Gaustaknea sett fra Hovinheia.

Det siste blikket av Gaustatoppen fikk vi da vi stoppet ved Bolkesjø i Notodden.

Jeg må nok snart tilbake for å fotografere favorittmodellen min igjen.

Gaustatoppen sett fra Bolkesjø i Notodden.

Neida, det er absolutt ikke så vanskelig som du kanskje tror

Lurer du på hva jeg mener ikke er vanskelig?

Jeg kan starte med det som er vanskelig:

  • Matematikk er vanskelig.
  • Kjemiske formler er vanskelig.
  • Å pakke lett før jeg skal på tur er vanskelig.
  • Å planlegge i god tid er vanskelig.
  • Å snekre eller male er vanskelig.
  • Å sove lenge er vanskelig.

Det er mye som er vanskelig. Men vet du hva som er lett?

Friluftsliv er lett. Det å sove ute i skauen eller på fjellet er lett. Selv om du i sosiale medier ser bilder fra det som minner om omfattende ekspedisjoner som venner, bekjente og ukjente drar på og viser frem, trenger det ikke å være slik for deg.

Alt du trenger er et liggeunderlag, en sovepose og en myk skogbunn å ligge på. Foto: Knut Inge Solbu

 

Jeg er en del ute på tur, men skal ikke skryte på meg at jeg ofte overnatter ute. Verken i telt eller under åpen himmel. Men nylig ble jeg invitert med av Knut Inge Solbu til Sauherads dype skoger, i skogsområder der han vokste opp og fikk gode turvaner. Han fristet med topptur til Vegheimfjellet (451 m.o.h.) og en flott leirplass ved Holtan Damtjønn. Navn på en topp og et vann jeg aldri har hørt om, men som i aller høyeste grad virket som en god ide i pinsa.

– Da henter du meg tolv på søndag, så finner vi en søndagsåpen butikk vi kan handle mat i, sa jeg til Knut Inge.

– Jeg har fiksa mat, svarte han.

Flott, tenkte jeg. Da var det ute av verden. Jeg trengte bare å stå klar da han kom klokka tolv.

Jeg pakket en lett sekk. I den la jeg sovepose, liggeunderlag og den nye hengekøya mi. Jeg holdt myggsprayen i hånda da jeg pakket sekken, men tenkte; neida, det er ikke mygg så tidlig i sesongen. Den ble liggende i kassa i skapet hjemme. Mer om både hengekøya og myggsprayen seinere.

Som alltid pakket jeg med meg et sett med ullundertøy, samt lue. Jeg dro i kortbukse og t-skjorte, men regnet med at det ble en lang kveld rundt bålet. Lang bukse og tjukk genser fikk også plass i sekken.  Å fryse er noe av det verste jeg vet om, og det blir fort litt kjølig når sola er på vei ned.

Vegheimfjellet med utsikt over Norsjø.

 

Vi parkerte og trasket i vei til Vegheimfjellet. Derfra så vi vide og vakre Norsjø, Akkerhaugen og Gvarv. På veien opp og ned så vi helt til Bø og Lifjell. Fortsatt lå det flekker av snø på toppene.

Tilbake i bilen dro vi ut sekker, en sekk med ved, poser med mat og til og med en kulegrill. Som du nå kanskje skjønner gikk vi ikke langt på turen vår. Det viktigste var ikke hvor langt vi skulle gå, men at vi skulle være ute.

Først tente vi et bål. Før du fillerister meg for å ha tent bål mellom 15.april og 15.september, vil jeg minne om denne setningen som ble lagt til bålforskriftene i 2016:

«Det er likevel tillatt å gjøre opp ild der det åpenbart ikke kan medføre brann»

Det var vindstille, en godt opparbeidet bålplass på fjellgrunn og en drøy meter til fri tilgang på mye vann. Derfor kunne vi tenne bål.

Bål skaper en lun og fin atmosfære i leirplassen. Knut Inge nyter varmen det gir.

 

Vi stekte ventepølser og folieinnpakket uer på grillen til middag. Knut Inge gikk en ny tur, jeg lå og kikket opp på trærne.

Vi mævla bålstekt andebryst til kveldsmat.

 

Bålstekt andebryst.

 

Naturens eget lysshow.

 

Solnedgang over Holtan Damtjønn i Sauherad.

Vi så kveldssola som reflekterte i vannet og opp i trærne, og ga oss et lysshow uten sidestykke. Så skulle vi etter gode kveldstimer og en smellvakker solnedgang krype opp i soveposene. For min del i en hengekøya mellom to furuer.

Men neida, tror du jaggu ikke hengekøya krevde ekstrautstyr. Nemlig tau til å feste til trærne. Nå vet jeg det. Nemlig. Det hadde de ikke sagt i butikken da jeg kjøpte hengekøya uka før. Dermed ble det til at jeg fant meg en plass på en myk og fin plass i lyngen på bakken under et høyt tre jeg kunne kikke opp på. Nå har jeg kjøpt tau, og skal snart ut å prøve den nye hengekøya.
Så sovnet jeg etter en deilig dag ute i skauen. Mmmmm, tenkte jeg. Dette er livet; Livet er best ute.

Det er fint å sovne og våkne under høye og ranke trær under åpen himmel.

 

Men neida. Fytti, som jeg angret på at jeg lot myggsprayen ligge hjemme. Det var ikke et vindpust. På Holtan Damtjønn var det ikke antydning til en eneste liten krusning på overflaten. Det var fem stjerner på himmelen og minst 27.854 mygg i og rundt soveposen og hodet mitt. Heldigvis hadde jeg ull og lue. Jeg dekket meg så godt jeg kunne, selv om det ble ganske hett og lite luft der jeg lå godt inni soveposen. Myggen angrep fra alle kanter. Den satt seg på øret, på øyebrynet, den var inni øret og nesa, den beit meg på nesa og i panna. Den beit meg sikkert i rompa også. Og myggsprayen? Den lå fortsatt hjemme.

Da jeg våkna, bar himmelen bud om en deilig dag. Myggen svermet fortsatt, så det beste jeg kunne gjøre var å stå opp før sola skinte og fuglene feis så jeg kunne få fyr på bålet. Da forsvant myggen, og det ble det egg og bacon da Knut Inge krøyp ut av soveposen sin.

Selv om myggen biter, er det en av de beste opplevelsene i livet å kunne våkne opp med himmelen som tak.

 

Frokost slik den skal være når du er på tur i skauen.

 

Deretter ble det en liten tur gjennom gammel skog med krokete furuer, gamle hytter og mørke skogstjern. Det var et lite eventyr på morgenkvisten. For Knut Inge var det en tur nedover minnenes vei. Det var i disse traktene han først lærte friluftsliv, og sammen med kamerater fortalte han historier der de ikke gjorde forsøk på å trekke fra. De la heller til.

Knut Inge var på gamle stier. Her har han både fortalt og hørt historier. Noen sanne, mange usanne.

 

Gammel skog med gamle trær. Det gir rom for å fortelle eventyr.

 

Skog speiler seg i skogstjern.

 

Konklusjonen min er altså at så lett kan friluftsliv være. Så lite mystisk er det å komme seg ut på tur. En sovepose og et liggeunderlag er alt du trenger for å sove ute.

Dette er en av mange oppskrifter på friluftsliv. Finn din oppskrift du synes funker for deg, og sett pris på den. Det er ikke gitt at alle skal på ekspedisjoner.

Men for din egen skyld: husk tau og myggspray.

 

 

 

 

 

 

Solan nekta å fortelle hvor Ludvik oppholdt seg

Jeg har noe til felles med selveste Solan Gundersen. Derfor var det hyggelig å treffe han i skauen i bymarka i Porsgrunn.

Begge er vi «personifiserte morgenfugler».

Derfor mener jeg det er pur idioti å sove lenge. For dersom du sover lenge, går du glipp av det å oppleve skauen som våkner til liv.

Klokka mi ringte før fuglene feis, og med sekken fylt av niste og te trasket jeg ut døra hjemme. Jeg er nemlig så heldig at jeg kan gå hjemmefra når jeg skal i skauen. Det er en stor verdi i livet mitt at det er slik.

Målet for dagen var Røysåsen, Valleråsen, Årdalsåsen og Omberget. Ikke fordi de er topper, men fordi det er en fin tur i natur. Jeg skjønner ærlig talt ikke helt maset om å nå flest mulig topper. Det som er viktig er da for pokker at vi kommer oss ut i naturen.

Rådyra på Bjerketvedt lurte på hvem denne karen med sekk og lue på var.

De første jeg møtte var fire rådyr som titta skeptisk bort på turgåeren med sekk på vei ut i marka. To av dem hoppet glade rundt på jordet ved Bjerketvedt, de to andre lusket rundt ved gjerdet på jordet. Plutselig bestemte de seg for at jeg var en trussel, og hoppet lett av gårde inn i skauen.

I de første motbakkene opp mot Røysåsen pusta jeg tungt. Klokka var ikke en gang halv seks, og jeg hadde sovet lite og spist enda mindre. Da var det godt å se furua. Favorittfurua mi. Den som aldri er lik seg selv. Når jeg ser den betyr det at jeg så og si er på toppen.

Favorittfurua på Røysåsen.

På Røysåsen lå jeg strak på bakken og venta på å få igjen pusten. Under meg så jeg at sola kasta de første strålene på Skagerak, biblioteket og det nye Comfort Hotel Porsgrunn, og i elva blinka det forsiktig i overflaten. Fra tretopper og kratt hørte jeg fuglene synge, og de blå merkene på trær og steiner viste vei.

Toppunktet på Valleråsen har ikke mye utsikt å by på. Men når du går forbi og nærmer deg lysninga mellom trærne, åpner Eidangerfjorden seg under deg. I øst ser du konturene av Langøya, og over åsen ser du toppen av Grenlandsbrua.

Fra Valleråsen går det bratt ned før du går gjennom en eventyrskog på brede og fine stier. Hvitveisen dekker skogbunnen. Liljekonvallene er utålmodige, de venter på å springe ut. Jeg finner en stubbe jeg setter meg på. Hvor lenge jeg satt, aner jeg rett og slett ikke. Det var så deilig å la tida fly.

Brede og fine stier i bymarka som innbyr til bruk.

Ved stiskiller står det skilt som viser vei.

«Valleråsen»

«Moheim»

«Svinholt»

«Vannverket»

«Årdalsåsen»

«Bjørkedal»

De viser vei og gir trygghet for oss som ferdes i skauen.

Stien opp til Årdalsåsen er bratt og fin. Enda mer hvitveis. Enda mer liljekonvall som snart blomstrer.

Jeg følger «Syvers trase». Hvem Syver er, vet jeg ingenting om, men traséen hans er god å vandre på.

Av alle titoppere er Årdalsåsen favoritten min. Utsikten er formidabel. Jeg tror nesten jeg kan se hele Telemark. Fra fjord til fjell og uendelig mye skau. Jeg legger meg ned igjen. Ikke fordi pusten er tung, men fordi det er så deilig å la tida fly. Jeg ligger og ser på Eidangerfjorden.

Utsikt mot Eidangerfjorden.

Jeg tror jeg dupper av på det morgenvarme fjellet, så vidt varma opp av en stigende sol.

Nista med kokt egg og kaviar går ned på høykant, den søte teen likeså. Så dupper jeg litt av igjen. Jeg vet ikke hvor lenge. Det betyr ingenting.

Årdalsåsen, min desiderte favoritt blant alle titoppere.

På veien ned gikk jeg bortom Omberget. En litt ukjent topp, som byr på utsikt oppover vakre Gjerpensdalen.

Det var på vei derfra og ned til Svinholt at jeg møtte Solan Gundersen. Den personifiserte morgenfuglen. Den barnefødte optimisten med strikkeskjerf, filttøfler og til dels lav moral.

Den Solan jeg møtte var en kjuke. Kanskje en ny kjuketype – nemlig Solankjuken. Hvor han hadde gjort av Reodor og Ludvik fortalte han ikke. Jeg spurte, men han nekta å svare.

De kan du leite etter når du går på tur i skauen nær der du bor. Bestemor var fra Østerdalen. Fra jeg var liten har jeg holdt Kjell Aukrusts figurer høyt, og jeg har ledd så jeg nesten ikke har fått puste av Aukrusts lune humor og fabelaktige figurer.

Solan Gundersen. Hvor Ludvik og Reodor er, fortalte han ingenting om.

Jeg så det meste av Telemark da jeg gikk sakte gjennom skauen min denne dagen. Kun en kort gåtur fra der jeg bor. Og det beste av alt – jeg var mutters aleine. Jeg møtte ikke én eneste annen turgåer på de nesten fem timene jeg dingla rundt i skauen i dag. Det er deilig det. De eneste jeg møtte var altså noen rådyr, Solan og fuglene som sang.

Nå håper jeg utbyggere og politikere lar de bynære turområdene være. La oss slippe kamp om utbygging og rasering av natur. Nå vil jeg at de vedtar en markagrense. Ferdig snakka!

 

 

Lukta av innestengt kjeller ute i naturen

Hei du, din sopp. Neida, jeg skal ikke sjikanere deg ved å bruke skjellsord fra naturen. Jeg skal fortelle deg om kjuker.

Hva pokker er en kjuke? tenker du kanskje.

Når du går i skauen hender det kanskje at du ser et dødt tre eller en stamme. På dette døde treet og stammen vokser det noen hyller ut. Det er kjuker, din sopp… Se selv.

Flotte rødrandkjuker nær Svinholt i bymarka i Porsgrunn.

 

Nylig gikk jeg en tur i bymarka i Porsgrunn. Favorittområdet mitt for turer nær der jeg bor. Ved Svinholt kastet jeg øyet mitt på noen lekre eksemplarer av kjuker. Nærmere bestemt rødrandkjuker, i følge Mariken Kjøhl-Røsand, en av de mest naturkloke og flinke folka jeg kjenner. Hun er fylkeskoordinator for Forum for natur og friluftsliv i Telemark.

– Det er veldig kult å bli spurt om kjuker. Det er mye action i skogsoppriket, sier hun entusiastisk.

Selv må jeg be Store Norske Leksikon om hjelp når jeg skal beskrive rødrandkjuken:

«Rødrandkjuke er en flat, hovformet flerårig kjuke med gulbrun og lakkaktig skorpe og tilvekstsone som først er gulhvit, så rødbrun og etter noen år helt svart. Prelaget er hvitt som fersk og blir sitrongul ved riping. Lukten er emmen og minner om gammel vaskeklut eller innestengt kjeller.»

Jeg stakk ikke nesa bort i kjukene, og det er jo ganske greit at jeg ikke gjorde det, sånn sett i ettertid.

Mariken forteller meg at vokser som små hyller ut av døde og levende trær.

– De er viktige nedbrytere i skogen. Noen er ettårige, andre kan leve i flere år, forteller hun.

 

Hovedpoenget mitt med å skrive om kjuker, er å få deg til å bruke øynene aktivt når du er ute i skauen. Se etter detaljene, se etter mangfoldet. Da blir gleden over turen enda større.

Rødrandkjuker skal visstnok lukte som gamle vaskekluter eller innestengte kjellere.