«Vi er ett folk. Vi er grenlandsfolk»

På vei ned trappa til hagen på Osebro i Porsgrunn, det må ha vært et sted mellom tolv og 15 år siden, sto det en ukjent fyr. Han prikka meg på skuldra.

– Øy, du er han Varden-fotografen på Pors som alltid jubler når Odd ligger under du. Yeah!!, ropte han.

Der og da var det kult å høre. I dag er jeg endelig blitt voksen.

Vi skal fortsatt krangle om hvilket lag som er best av Pors og Odd. Svaret er at det er Urædd som er best. Ja, det sier seg sjæl. Vi skal krangle om det er best å bo på Snipetorp eller Heistad. Svaret er at det er her i Hovenga det er best å bo. Ferdig snakka!

Hva elva skal hete kan vi krangle om til vi dauer. Den blir vi uansett aldri enige om.

Poenget er at vi skal krangle om dette som ett folk – som én kommune. Sammen blir vi sterkere, det er jeg ikke i tvil om. Alt blir ikke rosenrødt med en sammenslått kommune, men er det noen med hånda på hjertet kan si at det er slik med to?

Uansett hva det heter her jeg bor, er jeg en telemarking bosatt på Hovenga i Porsgrunn i Grenland. For pokker, jeg er stolt av å si at jeg bor i Grenland. Det er her identiteten min ligger.

Jeg kjøper turtøy på G-Sport i BeHa-kvartalet, boxere og t-skjorter på Dressmann på Herkules og skjorter og olabukser på Boys of Europe på Down Town. Bilene jeg har hatt og har, har jeg kjøpt i Skien. Barberen og bakeren min er i Porsgrunn. Skal vi kose oss på restaurant, gjør vi det like gjerne på Jacob & Gabriel, som på Osebro eller SOI5.

Før påske intervjuet jeg kriminalforfatteren Merete Junker for Telemarksavisa. Hun er fra Skien, og bor i Porsgrunn. I Grenland, altså.-

– Vi er ett folk. Vi er grenlandsfolk.

Sa Merete.

– Vi må være pragmatiske, ikke fulle av følelser. Vi blir ikke mindre gode om vi slår pjaltene sammen.

Fortsatte Merete.

 

På Røysåsen i bymarka i Porsgrunn.

 

Jeg finner ikke en bedre plass for å brenne bål enn på Røysåsen i bymarka i Porsgrunn nær der jeg bor, men det er heller ingen steder minnene er sterkere om fine turer med mamma, pappa og Bente i barndommen enn på Skifjell rundt Mensvann og Broken i Skien. Begge steder brenner og varmer bålene like godt. Flammene gjør den samme nytten begge steder. De får meg til å falle til ro. Stiene er ikke bredere og skauen ikke grønnere det ene eller det andre stedet. Fururota jeg snubler i er like fin og krokete på vei opp til Skrehelle, som den er på vei opp til Årdalsåsen. Kaffen jeg koker på bålet er like svart og god uansett hvor jeg lager den i Grenland. Der jeg bor.

 

På Skifjell med mamma på 70-tallet.

 

På Strømdal er jeg tulleonkel Harry for nevø og niese. De synes det er gøy at jeg sender så videosnutter der jeg roper og vræler. Bak Kjølnes stadion drikker jeg kaffe på besøk hos mamma og pappa, og sniker i bokhyllene etter bokskatter jeg kan overta omsorgen for. Å Vessia har jeg det fint med Bente og Bjørn André, søster og svoger, i krysset der den gamle hovedveien til Skien gikk. Der kan vi snakke om reisedrømmer og hverdagen. I Dr..Munks gate sitter jeg på verandaen hos svigermor og svigerfar og ser på togene som går mellom Skien og Porsgrunn. Jeg hører hjulene som slår mot skinnene. Skinnesangen. Ja, det går faktisk ganske ofte tog, ikke bare buss, som mange har bestemt seg for at det gjør. Fra den samme verandaen ser jeg utvikling på Kammerherreløkka, og jeg vet at inni Skageraks hovedkontor pågår det grønne skiftet for fullt.

Toget ruller av sted forbi Skagerak Energi.

 

Jeg har oppdragsgivere over hele fylket. Like mange i Porsgrunn som i Skien. Om jeg jobber i Skien eller Porsgrunn er revnende likegyldig. Det jeg vil er at arbeidsplassene skal være her jeg bor. Og det er i Grenland.

Jeg skatter til Porsgrunn, og valutaen for skatten jeg betaler henter jeg inn i begge byer. Når jeg skal til leger og psykolog for å bli bedre, er det revnende likegyldig om venterommet jeg sitter på befinner seg i Skien eller Porsgrunn. Det som er viktig for meg er at de bak dørene på venterommet har den kompetansen og kunnskapen de trenger, for å hjelpe meg best mulig. Jeg er takknemlig for at vi har den her jeg bor. I Grenland. Ikke om den ligger laaangs Ulefossveien eller i Aallsgate.

Venterommet.

 

Vi var i Berlin da jeg fridde til Ingerid og fikk ja. Vi sa ja til hverandre foran dommeren på tinghuset i Skien, og feiret bryllupet på restaurant i Porsgrunn.

 

Skal jeg se fotball i dag ser jeg verken Odd eller Pors. Aller helst ser jeg Liverpool og Urædd.

Det er forresten altfor lenge siden jeg har sett laget der jeg bor spille. Urædd altså. Det skal jeg gjøre noe med. Ikke minst på 16.mai. Da skal jeg se at laget i sort og hvitt fra Porsgrunn øst takle laget i blått og hvitt fra Porsgrunn vest ut i elva. Du vet, den med navn vi ikke blir enige om.

Jeg konkluderer med Merete Junkers kloke ord:

– Vi er ett folk. Vi er grenlandsfolk.