Statsministeren gikk seg til blods på Gaustatoppen

Det var verken Erna Solberg, Gro Harlem Brundtland eller Einar Gerhardsen som gikk på fjelltur og endte med en støvel full av blod. Da Gunnar Knudsen la ut på fjellturen over Telemarks tak for 151 år siden, var heller ikke han statsminister, men siden skulle han bli både det, skipsreder og industribygger.

Statsminister Gunnar Knudsen. Foto: Skagerak Energis arkiv

I år er det 150 år siden Den Norske Turistforening ble stiftet, og de har merket flere stier som leder opp til Gaustatoppen på 1.883 m.o.h. Du kan til og med ta toget til topps. Inni fjellet går Gaustabanen. Slik var det ikke da den gang 19 år gamle Gunnar Knudsen fra Moland utenfor Arendal var på lystreise i Vestfjorddalen i 1867. På oppfordring fa Skien-Telemarkens Turistforening, skriver Gunnar Knudsen om denne fotturen i foreningens årbok for 1923.

«I 1867 gikk jeg i følge med nogen andre studenter op Vestfjorddalen til Rjukanfossen og gikk den berømte Maristien» skriver Knudsen.

Rjukanfossen.

Dette var det samme året han studerte og tok eksamen i filosofi i Kristiania. Da han skrev om turen i 1922, var Rjukan- og Tinnsamfunnet noe helt annet enn det var da han som ung student besøkte Vestfjorddalen i turismens barndom 55 år tidligere.

«Alt saa jo helt anderledes ut i Vestfjorddalen dengang enn nu. Baade fossen og Maristien er forsvunnet, og nu er der en stor by med chaussé og jernbanen o . s. v. foruten de veldige kraft- og fabrikkanlegg» skriver han om Rjukan. Chaussé er en bred vei.

Han skriver utfyllende om at det gjaldt å finne fotfeste i Maristien, som han beskriver som en sprekk i en bratt fjellvegg.

«Det gjaldt aa helde sig mot denne, mens man søkte fotfeste i sprekken. Da  man under sig hadde en avgrunn på 5 a 600 fot, var turen noksaa spennende.»

Fra Skien-Telemarkens Turistforenings årbok for 1923.

 

 

 

Årboka til Skien-Telemarkens Turistforening i 1923.

 

Etter at Gunnar Knudsen og hans medstudenter hadde besøkt og sett Rjukanfossen og Maristien, som på den tid var målet for turister fra hele Europa, gikk de ned til gården Dale. Derfra la de tidlig på morgenkvisten dagen etter i vei opp til Gaustatoppen, og den nådde de under det han kaller «gunstige omstendigheter, og utsikten var da som nu herlig».

I 1867 var det ingen turisthytte på Gaustatoppen. Steinhytta ble bygd av Skien-Telemarkens Turistforening, og sto klar til bruk i 1893, 26 år etter Gunnar Knudsen tur til Telemarks tak.

«Men der var ingen hytte. Man måtte nøie sig med aa fortære sine medbragte smørrebrød» skriver han i beretningen han skrev på oppfordring fra rektor Borchsenius, en svært sentral mann i Skien-Telemarkens Turistforenings historie.

Gaustatoppen turisthytte. Steinhytta på Telemarks tak fra 1893.

Etter at Gunnar Knudsen og følget nådde Gaustatoppen, skulle de gå videre mot Tuddal. Dette var 28 år før Tuddal Høyfjellssanatorium sto klart til å ta i mot gjester.

Fortellingen vitner om en strabasiøs tur:

«Det var naturligvis heller intet sanatorium, saa vi hadde aa karre oss frem ad kuvei til dalen, hvor vi kom om aftenen uten særlige vanskeligheter uten det, at vi naturliggvis hadde været oppe i sne paa toppen og i myrer under vandringen, saa jeg, som gikk i springstøvler, var søkk våt. Nu, jeg har vært paa flere av vaare fjelltopper, men aldri gaat i annen habitt enn den jeg bruker paa «Karl Johan», men aldri hatt noget mén av det, naar jeg sørger for aa ha tørt fottøi til skift, naar jeg kommer ned. Dette hadde jeg imidlertid ikke i 1867»

Tuddal Høyfjellshotell.

Gunnar Knudsens studiekamerater skulle overnatte i Tuddal. Men 19 år gamle Knudsen skriver at han hadde vært så lettsindig at han lovte sine søsken, som hadde reist fra Vestfjorddalen, over Tinnsjøen og til Sauland i Hjartdal, at han skulle møte dem neste morgen.

«Jeg hadde da intet annet aa gjøre enn aa spasere nedover dalen til Sauland i løpet av natten.»

 Det er i denne delen av beretningen Gunnar Knudsen skriver om støvelen full av blod.

«Den natta var lang, som det heter i visen, og hvad der særlig hadde tilfølge, at jeg ikke lettelig glemmer den, var den omstendighet, at mine vaate støvler blev trange og jeg fikk skognag, som under min vandring nedover dalen blev verre og verre og resulterte i , at jeg kom frem til Sauland med støvlen full av blod. Se, det var nu min første bestigning av Gausta.»

Fra Gunnar Knudsens beretning i årboka til STT fra 1923.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gunnar Knudsen var 74 år da han skrev beretningen i september 1922. Siden turen i 1867 hadde han vært tre turer til på Gaustatoppen, og han slo fast at «nu er det jo bare en behagelig spasertur fra Tuddal Sanatorium».

Styremøte på kontoret til Gunnar Knudsen. Knudsen står på trappa som nummer tre fra høyre. Foto: Skagerak Energis arkiv

I 1873 skapte Gunnar Knudsen industrihistorie sammen med H.C. Hansen og Nils Kittilsen. Da etablerte de Laugstol Brug i Skien. Bedriften produserte tremasse. I 1885 ble det Norges første elektrisitetsverk da det ble installert en francisturbin for elektrisitetsproduksjon. Målet med elektrisitetsverket var å skaffe bedre og mindre brannfarlig lys i egen bedrift.

Det var i Skien i Telemark ved Laugstol Bruk at den elektriske glødelampen ble introdusert i Norge.

 

Telemark er til og med å få myggstikk på rumpa

Telemark er tungtvannsaksjonen. Det er Claus Helberg, Jens-Anton Poulsson, Arne Kjelstrup, Knut Haugland, Knut Haukelid, Rolf Sørlie og Knut Lier-Hansen. Det er Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Det er helter fra Telemark.

I Kragerøskjærgården.

 

Telemark er bølger på havet, sjøsyke over Rognsfjorden. En snekke som sniker seg forbi et skjær i Kragerøskjærgården, solbading på et ensomt svaberg, sand mellom tærne, saltvann i håret, og enda mer sand i badebuksa. Telemark er magaplask på Mule Varde, våghalser som hopper fra ti’ern på Olavsberget, og en skummende øl på brygga.

Telemark er svart kaffe på trammen, fersk Varden til frokosten, en løpetur over Prærien, tung pust på vei opp til tårnet på Vealøs. Klovner og gjøglere i Storgata, buss for tog fra Porsgrunn til Larvik. Køståing i Lilleelvkrysset.

Telemark er innovasjon på et tenåringsrom, politikere som vil oss vel. Det er gammel og ny industri. Det er blålys i natta på vei for å stoppe en far som slår en mor, det er flørting mellom venner på byen, tårer på en skulder. Vennegjengen som vekker byboere med sang i natta på vei hjem fra basarene. En narkoman på desperat jakt etter ro i kroppen.

Telemark er Porsgrunn og porselen, Skien og Ibsen, Notodden og blues, Bø og Sommarland. Det er Tinn og tungtvann, Vinje og folkekultur, Tokke og et gammelt hotell. Det er Nome med kanaler, Seljord med ormen, Kviteseid med han som hoppet fra et tak på ski, Sauherad med de friske eplene, Siljan med hjort, Drangedals egen kassettartist, og Nissedal med stupbratte fjell ned i Nisser.

Nissedal.

Telemark er støyete rockekonsert i en kjeller, blå musikk på en på stor brygge. Det er en slått fra en busk, et gospelkor som priser, en prests preken. Nysgjerrige barneøyne på Du Verden, begeistrede rop på Skagerak Arena, en far som trøster en sønn etter tap på fotballbanen, skriking fra sidelinja, kjefting på dommeren.

Telemark er reker fra fjorden, jordbær fra en kurv på en rasteplass, en kokk på jakt etter den perfekte saus. Det er pølser fra Brubakken, nybakt brød fra bakeren, egendyrka kål fra åkeren på Borgestad og Århus. Det er saft fra Gjerpensdalen, rømmegrøt servert i fat med ekte fjellsmør på Haukeli, og sik fra innlandsvann.

Telemark er gamle og forlatte jernbanevogner på Tinnoset, en stasjonsbetjent som vifter Sørlandsbanen av gårde på Nordagutu i skumringen. Det er historie om industri, kultur og krig på Rjukan, det er hjertet i halsen når det knirker i kablene på Krossobanen. På torvet blir du blendet av et speil som slynger sola ned mellom Gausta og Hardangervidda. Det er stavkirker, én i en bratt bakke, én langs en lang slette. Det er sluser som tar deg til hjertet av fylket.

Sørlandsbanen på Nordagutu stasjon.

Telemark er tryning i bakken på Rauland, epleslang i Gvarv, ripsbusker på Venstøp, og enda mer jubel på Skagerak. Det er lukta av bjørk i skogen, grønne åser i horisonten, hvitkledde fjell i høyden, trange daler, og majestetiske fossefall.

Telemark er politisk kamp. Om sykehus, om kommuner skal være aleine eller bli to. Kanskje flere enn to. Om bommotstand, om ønsket om nye og bedre veier, om kirken skal se ut som den gjorde eller om den skal være moderne. Om du skal betale kommunen skatt for å bo, om pengebruk, om idrett mot kultur. Og selvfølgelig, en endeløs krangel om navnet på en elv. Porsgrunnselva eller Skienselva.

Bålkaffe.

Telemark er bålkaffe i skogen, gleden av å spise vaflene på Gaustahytta på Gaustatoppen 1.883 meter over havet. Det er stempel i turpasset når du har lagt søndagsturen til Valås. Det er tung sekk på turen mellom Stordalsbu og Mogen på Hardangervidda. Det er tanken på den myke senga av lyng over den neste bakketoppen. Telemark er alt. Telemark er til og med det å få myggstikk på rumpa.

 

  • Denne teksten sto første gang på trykk i Varden i januar 2015.

Tung sekk på vidda gjør tung mann sliten. Gammelt jungelord fra Telemark.

Sterk bok om krigens modigste

«Jenta i veggen – I skjul for nazistene» av Lena Lindahl

Lena Lindahl har skrevet en sterk, viktig og god bok som berører.

Om ei helt vanlig jente og en helt vanlig mann., som begge viste et mot uten sidestykke. Om Betzy Rosenberg og Arne Haugrønning. Arne, 20 år eldre enn Betzy, som bygde et skjul i veggen hjemme på Strandly utenfor Trondheim. Et skjul der Betzy, fordi hun var jøde, måtte skjule seg i to og et halvt år i veggen for å unngå den samme skjebnen som mindre heldige jøder. En skjebne hun der og da ikke visste noe om.

 

«Jenta i veggen – i skjul for nazistene» av Lena Lindahl.

 

 

26.november 1942 ble D/S «Donau» sendt ut fra Akershuskaia i Oslo med 532 fanger om bord. 532 jødiske fanger. Den samme dagen begynte gjemmeleken på Strandly utenfor Trondheim.

Boka er et vern mot hat, diskriminering og fordommer.

En stor styrke i boka er at Lena Lindahl ikke tar lesernes historiekunnskap for gitt. Hun forklarer de store linjene, foranledningene, dehumaniseringen som nazistene sto for, spillet. Dette er en bok alle tenåringer bør lese når de går på ungdomsskolen. Vern og holdningsberedskap mot strømninger vi ser i dagens samfunn, er et av de viktigste vernene vi skal sette opp, bygge på og forsterke.

Arne Haugrønning bør bli et forbilde og en helt for nye generasjoner. Historien om motet til en helt vanlig, men allikevel uvanlig norsk familie. En historie om viljen til å hjelpe, styrken til å redde ei de visste ikke kom til å overleve krigen om hun ble tatt.

100 meter fra skjulestedet festet Rinnanbanden. Tenk redselen Betzy må ha følt inni veggen – i skjul.

«Ver ikke ræd» skrev Jenny Rosenberg på en lapp til datteren. Den beskjeden fra mora reddet Betzy og holdt motet oppe i tunge stunder de to og et halvt årene hun levde i skjul.

Betzy overlevde – det gjorde ikke moren og Betzys nærmeste familie.

 

 

 

 

«Vi er ett folk. Vi er grenlandsfolk»

På vei ned trappa til hagen på Osebro i Porsgrunn, det må ha vært et sted mellom tolv og 15 år siden, sto det en ukjent fyr. Han prikka meg på skuldra.

– Øy, du er han Varden-fotografen på Pors som alltid jubler når Odd ligger under du. Yeah!!, ropte han.

Der og da var det kult å høre. I dag er jeg endelig blitt voksen.

Vi skal fortsatt krangle om hvilket lag som er best av Pors og Odd. Svaret er at det er Urædd som er best. Ja, det sier seg sjæl. Vi skal krangle om det er best å bo på Snipetorp eller Heistad. Svaret er at det er her i Hovenga det er best å bo. Ferdig snakka!

Hva elva skal hete kan vi krangle om til vi dauer. Den blir vi uansett aldri enige om.

Poenget er at vi skal krangle om dette som ett folk – som én kommune. Sammen blir vi sterkere, det er jeg ikke i tvil om. Alt blir ikke rosenrødt med en sammenslått kommune, men er det noen med hånda på hjertet kan si at det er slik med to?

Uansett hva det heter her jeg bor, er jeg en telemarking bosatt på Hovenga i Porsgrunn i Grenland. For pokker, jeg er stolt av å si at jeg bor i Grenland. Det er her identiteten min ligger.

Jeg kjøper turtøy på G-Sport i BeHa-kvartalet, boxere og t-skjorter på Dressmann på Herkules og skjorter og olabukser på Boys of Europe på Down Town. Bilene jeg har hatt og har, har jeg kjøpt i Skien. Barberen og bakeren min er i Porsgrunn. Skal vi kose oss på restaurant, gjør vi det like gjerne på Jacob & Gabriel, som på Osebro eller SOI5.

Før påske intervjuet jeg kriminalforfatteren Merete Junker for Telemarksavisa. Hun er fra Skien, og bor i Porsgrunn. I Grenland, altså.-

– Vi er ett folk. Vi er grenlandsfolk.

Sa Merete.

– Vi må være pragmatiske, ikke fulle av følelser. Vi blir ikke mindre gode om vi slår pjaltene sammen.

Fortsatte Merete.

 

På Røysåsen i bymarka i Porsgrunn.

 

Jeg finner ikke en bedre plass for å brenne bål enn på Røysåsen i bymarka i Porsgrunn nær der jeg bor, men det er heller ingen steder minnene er sterkere om fine turer med mamma, pappa og Bente i barndommen enn på Skifjell rundt Mensvann og Broken i Skien. Begge steder brenner og varmer bålene like godt. Flammene gjør den samme nytten begge steder. De får meg til å falle til ro. Stiene er ikke bredere og skauen ikke grønnere det ene eller det andre stedet. Fururota jeg snubler i er like fin og krokete på vei opp til Skrehelle, som den er på vei opp til Årdalsåsen. Kaffen jeg koker på bålet er like svart og god uansett hvor jeg lager den i Grenland. Der jeg bor.

 

På Skifjell med mamma på 70-tallet.

 

På Strømdal er jeg tulleonkel Harry for nevø og niese. De synes det er gøy at jeg sender så videosnutter der jeg roper og vræler. Bak Kjølnes stadion drikker jeg kaffe på besøk hos mamma og pappa, og sniker i bokhyllene etter bokskatter jeg kan overta omsorgen for. Å Vessia har jeg det fint med Bente og Bjørn André, søster og svoger, i krysset der den gamle hovedveien til Skien gikk. Der kan vi snakke om reisedrømmer og hverdagen. I Dr..Munks gate sitter jeg på verandaen hos svigermor og svigerfar og ser på togene som går mellom Skien og Porsgrunn. Jeg hører hjulene som slår mot skinnene. Skinnesangen. Ja, det går faktisk ganske ofte tog, ikke bare buss, som mange har bestemt seg for at det gjør. Fra den samme verandaen ser jeg utvikling på Kammerherreløkka, og jeg vet at inni Skageraks hovedkontor pågår det grønne skiftet for fullt.

Toget ruller av sted forbi Skagerak Energi.

 

Jeg har oppdragsgivere over hele fylket. Like mange i Porsgrunn som i Skien. Om jeg jobber i Skien eller Porsgrunn er revnende likegyldig. Det jeg vil er at arbeidsplassene skal være her jeg bor. Og det er i Grenland.

Jeg skatter til Porsgrunn, og valutaen for skatten jeg betaler henter jeg inn i begge byer. Når jeg skal til leger og psykolog for å bli bedre, er det revnende likegyldig om venterommet jeg sitter på befinner seg i Skien eller Porsgrunn. Det som er viktig for meg er at de bak dørene på venterommet har den kompetansen og kunnskapen de trenger, for å hjelpe meg best mulig. Jeg er takknemlig for at vi har den her jeg bor. I Grenland. Ikke om den ligger laaangs Ulefossveien eller i Aallsgate.

Venterommet.

 

Vi var i Berlin da jeg fridde til Ingerid og fikk ja. Vi sa ja til hverandre foran dommeren på tinghuset i Skien, og feiret bryllupet på restaurant i Porsgrunn.

 

Skal jeg se fotball i dag ser jeg verken Odd eller Pors. Aller helst ser jeg Liverpool og Urædd.

Det er forresten altfor lenge siden jeg har sett laget der jeg bor spille. Urædd altså. Det skal jeg gjøre noe med. Ikke minst på 16.mai. Da skal jeg se at laget i sort og hvitt fra Porsgrunn øst takle laget i blått og hvitt fra Porsgrunn vest ut i elva. Du vet, den med navn vi ikke blir enige om.

Jeg konkluderer med Merete Junkers kloke ord:

– Vi er ett folk. Vi er grenlandsfolk.