Kjærlighet ved første Gaustablikk

Gaustatoppen

Det slår aldri feil. Rundt svingen langs riksvei 37 mellom Mæl og Rjukan ved Miland slår toppen deg midt i trynet. Den slår deg over ende.

Den rager høyt over grønnkledde åser og den trange dalen. Det er ikke alltid sola når helt ned til bunnen av Vestfjorddalen. Toppen kan være kledd i hvitt, den kan være kledd i grått. Tåka kan ligge som en ugjennomtrengelig kappe. På morgenkvisten kan den ligge badet i sol.

Resten er mørkt, sola treffer kun toppen. Andre ganger bryter sola gjennom det regntunge skylaget. Den treffer fjellet som gjennom en sil. Stikk av lys treffer 1.883 meter over havet. Den treffer tårnet. Den når ned i de snøkledde rennene. Noen av strålene forsvinner bak toppen, ned i Gausdalen. Der treffer den det grønne og duggvåte teltet til tinndølen som kvelden før la seg til ved en klynge med fjellbjørk langs elva som renner stri fra vann til vann. På den andre siden av dalen lyser sola opp det hvite murbygget på Gvepseborg, Krossobanens øvre stasjon.

gausta1

Vinduet var dekket av isroser. Øynene dekket av søvn. Snøen lå hvit over Kvitåvatn. Det er 1988, året jeg hadde mitt første, sterke møte med toppen. Familien leide en hytte på åremål på Gaustablikk. Bare hør på navnet; Gaustablikk… Isrosene på vindusruta forsvant da pappa fyrte opp i peisen, natta var borte fra øynene. Varmen fra nesetippen smeltet den siste isrosen i vinduet. Toppen lå der, bred og fin i vintervidunderland. Jeg ble bergtatt, bokstavelig talt. På den åttende dagen i den åttende måneden i det åttiåttende året skulle vi til topps. 8-8-88, en dato jeg aldri vil glemme. Jeg var 14. Allerede da hadde jeg hørt om noen helt spesielle vafler på toppen. Jeg husker ikke noe særlig av selve turen opp, heller ikke vaflene. Det jeg husker er diplomet jeg fikk, og jeg husker datoen. 8-8-88.

På slettene etter Miland har du toppen stor og mektig foran deg. Ved Dale svinger du av fra riksveien. Toppen ser du ikke mer. Den ligger over deg – over og bak den grønnkledde åsen. Du kan kanskje skimte litt av snaufjellet over tregrensa, men det er vel best å holde øyet på veien. Toppen har nemlig den egenskapen, den kan nesten få deg til å kjøre av veien.

gausta4

Du kjører over Månas elveleie. Elveleiet du skulle ønske var fylt med frådende vannmasser, som har reist fra Kvennas kilder på Hardangervidda, under Møsvatns rolige overflate, forbi Møsvatnsdammen, ned mot Frøystul, over Skarfoss, falt hardt og langt ned i Rjukanfossen, rent forbi og under hengebrua på Vemork, og forbi den industrielle arven. Verdensarven.

I den første hårnålssvingen får du se alle fjells mor igjen. Bred og mektig mellom noen trær som omkranser veien. Det går sakte oppover. I en lomme stanser du bilen. Går ut, strekker på beina, løfter fotoapparatet. Ny hårnålssving, i bakspeilet ser du toppen. Men så var det det å holde øyet på veien da. Ikke mange øyeblikkene seinere kommer du til en ny sving. En krapp sving. Nok en gang slår fjellet deg over ende. Du kommer høyere, du kommer nærmere. To små svinger til, så nærmer du deg avkjøringen til Gaustablikk. Den kjører du forbi. Ved Langefonn kan det hende du bremser.  Følger bilene som svinger av oppover den smale og støvete grusveien. Bilene med de som velger å ta toget til toppen. Gaustabanen.

gausta7

Først en trikk noen hundre meter inn i fjellet. Så bytter du om fra trikken til en fløybane som tar deg enda noen hundre meter opp i fjellet. Opp langs skinner. Ikke glem; du er i et fjell. Et fjell med tog til toppen. Når du forlater toget ser du et avlåst rom med en tønne. Tønna er full av konjakk. På betongveggen henger det bilder. Bilder av arbeidere, av helikoptre, av stramme menn i uniform. Det er de som bygde banen. I enden av gangen skimter du dagslys. Det er skarpt, du har jo vært inni et mørkt fjell. Utenfor døra er det en tipp. Tuddaltippen, kalles den. Du går rundt deg selv, lar deg imponere av utsikten. Utsikten mot blån etter blåne, utsikten mot små og store fjellvann. Vann med ørret. Myrer med mygg, myrer med molter, en slette med lyng der noen har satt opp et telt og tent et bål.

I fjellet ser du trappetrinn. Hva, tenker du? Ikke nok med at du kan ta toget til toppen, de har jaggu meg laget trapper de siste høydemeterne opp til steinhytta. Det er sherpaer fra Nepal som har gjort jobben.Hytta av stein, hytta som tåler harde vinterstormer, kulde og is. Den tåler all slags vær til alle årstider.  Inni hytta lukter det. Det lukter nystekte vafler. De er berømte, vaflene på toppen. Hver sommer må betjeningen på hytta lage titusenvis av vaffelplater til toppturistene. Vaflene, den iskalde colaen og kaffen presser etter hvert på. Rundt og bak hytta ligger det en  liten bu. Køen kan være lang, men når det er din tur er du på den dassen i Norge med best utsikt. Under deg ligger Gausdalen og Bonsnos. Vestover ser du innover Hardangervidda. Hadde det ikke vært for den hissige bankingen på døra, hadde du nok blitt sittende.

gausta3

De tøffeste tar turen ut til selve toppen. Den som rager 1.883 meter over havet. Den du kan se en sjettedel av Norge fra. Vel og merke i klarvær. Eggen ut er smal. På begge sider er veien ned lang. Opp til varden er det litt bratt, noen trenger en dytt i rumpa. Noen har en tøff søster som går helt til topps, andre har en lillebror som heller velger å sitte igjen ved hytta. Der er det trygt, der er det ikke så bratt. Legg deg, sett deg, len deg inntil, hvil deg. Finn deg en stein du kan sette deg på. På plattingen over hytta er det god plass. Se deg for; faller du ned, faller du langt.

Du må ned. Køen til toget er lang. Mange av dem i køen tok nok beina fatt da de skulle til topps. De parkerte ved Stavsro, det er bare å krysse fingre for at de ikke har forårsaket det totale parkeringskaoset. Så populær er nemlig  toppen at politiet har bøtelagt de groveste parkeringssynderne. I år besøkte rundt 100.000 mennesker Telemarks høyeste fjell. Du går nedover. Det er tidlig på dagen.

gausta5

Oppover den bratte, steinete og svingete stien snirkler det seg en kø av toppturister. Noen tørker bort svetten i panna, en far bærer datteren på ryggen, mens mor bestikker sønnen med de små beinene med en pose godteri. Bestefar tar et godt tak i sekken og går oppover med friske steg. Ingen er sure. Kanskje slitne, men ikke sure. Plutselig møter du naboen fra Porsgrunn, kollegaen fra Drangedal eller fotballpappaen fra Kragerø. For alt du vet kan det hende sjefen, en annen nabo eller hun som lager espressoen din. står i kø for å komme opp med toget.  Folk kommer nemlig fra hele landet til Telemarks høyeste fjell.  Du snur deg, ser oppover. Ser fjellet fra en annen vinkel enn da du du tok toget opp. På veien ligger en flokk med late sauer. De flytter seg ikke uten en viss motstand. Du finner bilen. Setter deg inn, kjører nedover den svingete Svineroivegen igjen. Fortsatt får du det vakre fjellet midt i trynet.  Du lar deg imponere igjen. Og igjen og igjen.

Det er jo verdens vakreste fjell – Det er jo selveste Gaustatoppen.

Det er Telemark.

Jakten på lyset

Å fotografere er å male med lys. Ofte dreier det seg om jakten på lyset.

Da jeg var på Rjukan i går, opplevde jeg et fabelaktig lys.

Det var Gaustatoppen i lyset rett før det ble bekmørkt, det var Vemork og Såheim, de gamle og ærverdige industribyggene, opplyst i kvelden, det var sola som traff Gaustatoppens vestvegg, det var lysene fra alpinanlegget på Gaustablikk, og det var himmelen som arrangerte fargefest over Vindeggen
Her er enkelte av bildene jeg tok da.

Det er Telemark.

Stein P. Aasheim prøvde å fly drage på Mount Everest

steinp1

Han sier det å være eventyrer er pes. Allikevel har Stein P. Aasheim traktorslangepadlet Rauma, han har gått på ski over Grønland, har overvintret som pelsjeger på Svalbard, og han var med på den første norske ekspedisjonen til Mount Everest – verdens tak 8.848 m.o.h. Med seg i bagasjen hadde han en drage innkjøpt på Ikea.

I 1985 dro ekspedisjonen ledet av Arne Næss jr fra Fornebu til Nepal. Det året var den norske ekspedisjonen den eneste som skulle klatre til verdens tak. I bagasjen hadde Stein P. Aasheim altså en drage.

Dette forteller han om under et foredrag i Fritidsparken i Skien, som han holdt på en fjellsportsamling i regi av DNT Telemark.

– Tenk å stå på toppen av verdens høyeste fjell og fly en drage, fortalte han.

Da han sto på toppen, og pakket ut dragen, var det et lite problem. Det var blikk stille. Ikke et vindpust.

– Det er ikke lett å løpe i gang en drage på Mount Everest. Den datt ned i Kina.

Tok utfordringen

steinp5DNT Fjellsport Telemark ønsker å blåse mer liv i fjellsportmiljøet i Telemark. Alle som setter pris på et aktivt og utfordrende friluftsliv er målgruppa. Enten man ønsker å bestige skarpe tinder, padle i ville elvestryk eller kjøre i pudder på ski.

Rundt 50 interesserte møtte opp i Fritidsparken. Stein P. Aasheim var trekkplasteret. Han ble også utfordret til å lede en tur i regi av DNT Fjellsport Telemark.

– Jeg blir gjerne med på en skitur i vinter, svarte han på utfordringen.

Slik startet det

steinp2

Året er 1972, og Stein P. Aasheim befinner seg i Porsgrunn. Sammen med en kamerat tok han hyre på en stykkgodsbåt ut fra Herøya, og etter en stund gikk de i land i Canada. Derfra haiket de til Alaska, ordnet en kano, leide et sjøfly og padlet 400 kilometer på South Nahanni River i Yokon. Som de første noensinne. Eventyrgnisten var tent.

På Stein P. Aasheims hjemmeside www.steinpaasheim.no kan du lese om alle eventyrene hans.

– Planen hadde vært at jeg bare skulle gjøre ett ordentlig sprell, for så å gli pent inn i rekka, skriver han på hjemmesiden sin. Slik gikk det altså ikke.

Et pes

Han er opptatt av å finne eventyr nær der du bor. I dag er det vanskelig å finne plasser der ingen andre har vært, og da må fantasien tas i bruk. Som da  han padlet Rauma i en traktorslange.

– Jeg er sikker på at der mange elver i Telemark som ikke er traktorslangepadlet ennå, utfordret han i foredraget sitt.

Han innrømmer også at det å være en eventyrer er pes. Blant annet fordi mye av poenget altså er å gjøre det ingen andre har gjort før han.

Mange mil på hesteryggen for å kjøpe billige kaffe

En annerledes Harry-handel resulterte i tv-programmet ”For en neve kaffe”. Teorien var at det var billigere kaffe i Sverige enn i Norge, så sammen med fire andre tok Stein P. Aasheim hester i bruk for å ri 500 kilometer på jakt etter billig kaffe.

Etter å ha besteget høye fjell, gått over Grønlandsisen, syklet i Sahara og gått på ski i Gobiørkenen reiste Stein og familien ut på et nytt eventyr.

steinp3

I et år skulle de leve et pelsjegerliv på Svalbard. Det var mørke polarnetter, revefeller, sport etter reinsdyr, ærfugl, isbjørn, fiske og et hundeliv. Tida og nærheten til familien ble og var ekstremt viktig. Stein deler tida inn i før og etter året på Svalbard.

– Tida strakk til.

Kun to kom hjem

Han erkjenner at risikosport er kult, forutsatt at man kommer hjem igjen, I 1984 dro Stein og tre klatrekamerater til Asia for å klatre Trango. De var fire, kun to vendte hjem.

Det startet med godt klatrevær. Så gikk det fra sol til tåke, regn, sludd og snø. To gikk ned for at to skulle komme opp. Stein gikk ned. Stein overlevde.  De to som gikk opp er aldri funnet igjen.

– De er fortsatt på fjellet.

Tragedien på Trango har vært og er tung for Aasheim. Det tok 25 år før han begynte å snakke om hendelsen i foredragene sine.

I Skien fikk turentusiastene som møtte opp på DNT Telemarks arrangement høre denne historien.

steinp4

Det er Telemark.